Wire i Oslo

Vi har The Wire, Wired, The Wire og Wire. Jeg liker dem alle sammen, både musikk- og teknologimagasinet, tv-serien og det engelske bandet. I dag skal det handle om sistnevnte, som spiller på Garage Oslo i kveld.

I kveld spiller de engelske punkveteranene Wire på Garage Oslo, en konsert jeg håper å komme meg avgårde på, siden Wire er ett band som lenge har stått på lista over artister jeg vil se live. Jeg oppdaget dem faktisk med låta «Eardrum Buzz» og kjøpte også albumet A Bell Is a Cup… Until It Is Struck (1988), som jeg må innrømme var en «aquired taste».

Det tok noen år før jeg fikk utforsket deres første og beste bragder fra slutten av 1970-tallet, men da de i 2003 ga ut sitt første album siden 1991, var jeg forberedt. Her er anmeldelsen min:

Wire
Send
Pink Flag/Tuba 2003
5/6

Postpunk-gudfedre viser hvordan det skal gjøres.
Engelske Wire var kunstpunkerne fremfor noen, og ga oss tre albumhøydepunkt i årene 1977-1979. Innflytelsesrike Pink Flag, Chairs Missing og 154 tøyet punkens grenser og la grunnlaget for postpunk, men etter det brukte bandet tiden på å distansere seg fra sine røtter gjennom langt mindre interessante album og soloprosjekter.

Over 20 år senere har bandet heldigvis innfunnet seg med fortiden og laget et solid comebackalbum. Syv av de elleve sporene her er hentet fra ep-ene Read and Burn, og har du disse er albumet av begrenset interesse. Men for alle andre byr Send på streng, minimalistisk, tett og hissig punk og postpunk, som høres ut som det kommer rett fra 1982.

Passende nok skjer gjenkomsten samtidig som en ny generasjon postpunkere er i skuddet med band som Radio 4 og Hot Hot Heat, men her viser bestefedrene virkelig sine disipler hvor skapet skal stå. Bedre eksempel på rockens sykliske utvikling skal du lete lenger etter.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.