Sverre Knudsen: Suget etter musikken

29 år etter at The Aller Værste! ga ut Materialtretthet, gir Sverre Knudsen ut soloplata La det brenne. Da passer det bra å publisere mitt store Knudsen-intervju, i anledning oppvekstromanen Sukkersug (2005) – der The Aller Værste! spøker i kulissene.

FOTO: ØYVIND HOLEN

«Jeg var blitt overbevist om at en skapende person måtte leve farlig, flytte grenser og bryte tabuer for å finne råstoff. Brakte drikkingen meg til det andre livet som jeg drømte om, men aldri fikk helt tak på hva var?»

Det er hovedpersonen i romanen Sukkersug som forteller. Året er 1971, og Freddi sitter inne på gutterommet med et syltetøyglass fylt med mammas hjemmelagde vermut. Han drikker. Og skriver. Allerede i ferd med å bli fanget av kunstnermytene om båndene mellom rus og skaperkraft. Fem år senere velger Freddi musikken framfor skrivinga. Roxy Music og Patti Smith er det store, og i bakgrunnen lurer punken. Sex Pistols. Og alkoholen. Hasj er for hippier og hippier var ufarlige og sløve. «Det var derfor jeg drakk også, var det ikke? Det var et prosjekt, en erfaring i min jakt på råstoff og inspirasjon. Dette fant man ikke i teorier, men i kunst og rus, kjærlighet og galskap. Kunst og rus og galskap var det nok av i de miljøene jeg vanka, men det ble smått med kjærlighet,» forteller Freddi.

– Forholdet mellom rusen og kunsten blir det store dilemmaet i romanen. Man vil ha stor fart, men så smører man skia slik at det går altfor fort. Det er noe man trenger å bruke som et hjelpemiddel, og som hele tida truer med å ta over. Hvordan det skjer, er ikke så lett å si, det er nettopp utfordringa ved å balansere på den grensa jeg ønsker å skrive om, forteller Sverre Knudsen.

Ingen punkroman
Den tidligere bassisten i The Aller Værste! har skrevet en lang rekke romaner, krim og ungdomsbøker, men med Sukkersug er han nærmere sin historie med The Aller Værste! enn noensinne før. Han har sneiet innom rockeband i sine ungdomsromaner tidligere, men dette er første gangen en av hans «voksenromaner» er så gjennsomsyret av musikk. Av punken.

– Dette med band og sånn er ikke hovedgreia i boka. Det er mer enn oppvekstroman, en «coming of age»-historie om den unge mannen som skal ut i verden for å bli rockestjerne og poet.

Sukkersug er heller ikke historien om The Aller Værste!. Selv om et suksessfullt band med base i Bergen rundt 1980 hele tida lurer i bakgrunnen. Det bandet blir nemlig aldri nevnt med navn, og Sukkersug handler heller ikke om suksessen. Den hopper Knudsen bukk over, og forteller heller om forhistorien til Freddi og den store nedturen etterpå.

– Bandet hans har aldri noe navn i boka, for det var veldig vanskelig å gi navn på noe som minner så sterkt om virkeligheten. I den første versjonen av boka fortalte jeg langt mer fra Oslo, Bergen og Trondheim med et band som minnet mye om The Aller Værste! Det var veldig gøy å skrive, men det funket ikke. Det endte med en avgjørelse om hva slags bok jeg skulle skrive. Skulle det bli boka om da punken kom til Norge eller en bok om destruktive hærverk-krefter eller en bok om å ville bli «kunstner». Jeg måtte tone ned punken, selv om den fortsatt er et klart bakteppe. Jeg måtte holde igjen, men når man kommer til 1976 og 1979 i historien merker man tydelig at noe skjer.

Freddi er heller ikke Sverre Knudsen. Selv om Joe Strummer i The Clash nettopp omdøpte ham til Freddi Fjord, da han ikke maktet å uttale «Sverre Knudsen». Men det er mange likhetstrekk.

– Det ligger mye av meg selv her. Det gjør det alltid. Det er ting her som er helt klistra opp til ting det jeg har opplevd selv, og andre ting som er langt unna. Jeg har lært noen ting underveis i skrivinga. Jeg har aldri skrevet noe som ligger så tett opp til det jeg har selv opplevd før, men enkelte ganger måtte jeg gå veldig langt fra virkeligheten for å få fram det jeg følte faktisk hadde skjedd. Det som foregikk på et dypere plan ble umulig å skildre gjennom de ytre handlingene. Når det er sagt, har jeg og Freddi vært på de samme stedene til samme tid. Fra Lijordet i Bærum og Chateau Neuf i Oslo, til London, Monte Carlo og Bergen.

Drikkedagbøker
«Jeg kan bare ett tempo og det er akselerasjon,» resignerer Freddi i romanens «drikkedagbøker» fra 1989 til 1993. Det suksessfulle bandet er historie, mens Freddi prøver å skrive og lage musikk samtidig som alkoholen blir en stadig større del av livet hans. Han klarer ikke lenger å holde balansen mellom rusen og kunsten.

– Det er mange som har noe å hente i rusen, antagelig veldig mindre enn det man tror, men det er noe å hente i alle sterke opplevelser. Faren er at de sterke opplevelsene går over til å bare bli negativt sterke, og man skal være ekstremt forsiktig for ikke å gå for langt. Jeg har gått motsatt vei i boka, for jeg kunne godt ha smørt fyllehistoriene langt utover i forhold til hvor ille det kan bli.

Det blir så ille at Freddi blir lagt inn på sykehus i Frankrike i 1994, ute av stand til å redegjøre for de siste fyllekulene. Han skjønner at han må slutte å drikke, men tanken frister ikke: «Et liv uten alkohol eller dop? Uten frikvarter, avkobling, sidesprang, hygge, venner, moro, kunst, kjærlighet, eksplosjon … En seigpinende nedtelling mot den store søvnen,» tenker han. Også her er det tette bånd mellom Freddi og Sverre.

– Jeg slutta å drikke i 1994. Freddi slutta å drikke i 1994. Det var et dårlig år for oss begge. Har du drukket jevnt i 25 år, er det ubehagelig å slutte. Det går ikke over med to dispril dagen derpå. Det tar måneder. År.

I Sverre og Freddis tilfelle blir det så ille at de ikke en gang å drive med det som så lenge var drivkraften i livene deres: Musikken. De kan ikke en gang høre på musikk. «Jeg dropper aviser, radio og tv, til slutt også stereoanlegget. All musikk får meg til å gråte.»

– På samme måte som rus kan gi deg sterke positive opplevelser, kan du få ganske omfattende negative opplevelser hvis du holder på for lenge. Og da særlig på de områdene som betyr mest for deg. Da jeg slutta å drikke, spilte jeg ikke musikk på to år, ikke en gang hjemme. Jeg leste heller ingenting. Så kjøpte jeg nytt stereoanlegg, og begynte å plukke opp nye ting: Pulp, Portishead og Missy Elliott ga meg igjen store opplevelser, selv om de ikke forandret ikke livet mitt på samme vis som da jeg var yngre. This Is Hardcore med Pulp var en veldig viktig plate for meg, som jeg fortsatt spiller ofte. Jeg følte at Nevermind med Nirvana var viktig, men ikke for meg. Den første Portishead-plata er en ekstremt undervurdert plate, spesielt blant musikksnobbene. Den ble nok litt for populær. Jeg synes deres første album ganske enkelt er genial. Så fikk jeg vel også min første Missy Elliott-plate på slutten av 1990-tallet, Miss E… So Addicted. Hiphop er ikke helt mitt område, men den jeg likte jeg godt.

Del 2: – Heroinen kom på 1980-tallet

I Sukkersug følger vi tenåringen Freddi gjennom oppveksten og fram til han møter veggen i form av alkoholisme flere år senere. Det er ingen selvbiografisk roman, men forfatter Sverre Knudsen innrømmer at det er mange paralleller mellom sitt liv og romanfigurens. Det er heller ingen nøkkelroman, men mange i miljøet vil nok kunne kjenne igjen seg selv og flere episoder.

For Freddi handler rusen stort sett om alkohol, men i 1989 innser han plutselig at det norske rockemiljøet har fått en ny fiende: «Jeg forsøker å jobbe med musikk igjen, er i studio og oppdager at en av brødrene junker. Han sier det er speed, men jeg tror det er heroin. Plutselig oppdager jeg at han ikke er den eneste. En annen venn, bare noen år yngre enn meg, har blitt hekta på heroin, mens to andre har begynt å røyke det jevnlig.» At heroin var i omløp blant norske rockere var lenge et helt uhørt tema i offentligheten, og ikke før Joachim Nielsen døde i 2000 ble tabuet brutt.

– Det har alltid vært mye dop i forbindelse med rock, også i Norge, men jeg følte ikke at det var noe synlig problem til ganske langt ut på 1980-tallet. Da jeg gikk rundt i korridorer og bakgater og stoppet de folka som hadde holdt på en stund, så kunne jeg se at effekten begynte å komme. Det er sånn at alle klarer å være jævla kule på heroin en gang. Noen klarer to og tre, og noen klarer tusen, men de fleste klarer veldig mye mindre enn det. Og når man ikke klarer det lenger, synes det på langt hold. Og dit kom vi på slutten av 1980-tallet. Der hvor jeg vanka var det veldig tydelig fra 1985, 1986, 1987. Da så jeg sprekkene i det norske rockemiljøet, selv om det fremdeles ikke var veldig mye av det vel og merke.

Ingen nøkkelroman
Knudsen vil ikke kalle Sukkersug en nøkkelroman, men innrømmer at det er mange nøkler i boka dersom man begynner å lete. Noe annet er tidløsheten i «the rise and fall»-historien om Freddi. Det kunne like gjerne vært Jokke eller Hank Von Helvete som lå oppløst i sykehussenga.

– Det er mange konkrete personer til stede i boka, men jeg har forsøkt å gjøre det uviktig – for det er ikke den typen roman hvor det er nødvendig. Men folk som var i miljøet på den tida vil kunne plukke ut mange kjente figurer. Hvis man derimot plukker historien fra hverandre, ned til 100 punkter, så kunne man brukt disse 100 punktene på en helt annen tid og en helt annen stilart enn punk- og new wave-miljøet.

I romanen rives Freddi mellom barndommen og voksenlivet, AKP(m-l) og Unge Høyre, kunsten og arbeidslivet, rusen og hverdagen. Og Freddi forteller om musikken som forandret livet hans; Jim Reeves, Roxy Music og Sex Pistols. Sverre Knudsen er ikke Freddi, men akkurat her er de 100 prosent enige.

Motsetningen mellom den gryende punkeren Freddi og de alvorlige politikerspirene i SUF og senere AKP(m-l) preger også fortellingen. Freddi er ikke så politisk engasjert, og for ham handlet tilhørigheten mer om musikkinteresse og utseende. «Veien fram til vårt politiske standpunkt var ganske komplisert og fullstendig tilfeldig. Det hadde mye med parkaser å gjøre, dessuten handlet det litt om været, litt om design og mye om musikk,» forteller Freddi. Det var rett og slett så enkelt at mod-parkasen, gjort kjent av The Who, var mye mer omfangsrik og henslengt enn de strenge og stive suffeparkasene som minnet for mye om lagerfrakker for kalde lagre. I det spirende rockemiljøet var fraksjoneringen om mulig enda mer alvorlig og omfattende enn på den politiske venstresiden.

– På 1970-tallet var norsk rock definitivt en subkultur, delt inn i mange sterkt atskilte undergrupper. Hørte du på Roxy Music, var det ikke så mange andre du kunne henge sammen med. Nå lever vi en langt mer allsidig tid, hvor det er mer akseptert å like svært forskjellig musikk. Hadde for eksempel noen visst at jeg kjøpte Wuthering Heights av Kate Bush i 1978, ville jeg ikke kunne ha vist meg ute på en måned. Særlig fordi jeg likte plata. Eller hvordan vi så på dem som hørte på disco for eksempel. Jeg var i London på den tida, og da kunne du ikke møte noen soulboys, som vi kalte dem, uten at du begynte å slåss. Du var forplikta til å slå dem ned. Slik var det.

Sverre Knudsen har utgitt bøker siden 1989, men det tok altså over 15 år før han klarte å skrive om det som var den viktigste delen av livet hans gjennom hele 1970- og 1980-tallet. Han sier selv at han har lyst til å skrive denne romanen i 20 år, men at det samtidig har vært så nært at han bare har vært nødt til å vente. Først nå følte han at tiden er moden. Men har ikke klimaet for romaner med band og musikk i viktige roller også endret seg de siste årene? Vi har selvsagt hatt pionerverk av Morten Jørgensen, Torgrim Eggen, Ragnar Hovland og Frode Grytten, men i de siste årene har vi sett en kraftig økning i det vi kan kalle rockeromaner. Bare i år slipper Anders Bortne fra Whopper, Erlend Erichsen fra Gorgoroth, May-Irene Aasen fra Jokke & Valentinerne, Frithjof «Biff Malibu» Jacobsen fra Gluecifer og Erik Honoré (Velvet Belly, Nils Petter Molvær) romaner der musikken er i fokus. Samtidig som bokhyllene fylles opp av stadig flere norske musikkhistoriske verk.

– Dette med band og sånn er ikke hovedgreia i Sukkersug, og jeg vil tro at hvis man kommer til et norsk forlag med en idé om å skrive en roman om noen fyrer som har spilt i band og møtes ti år senere ikke vekker den største interessen. Men kanskje det er kommet en liten bølge? Dette handler jo om at generasjonene som var unge i 1979 er blitt voksne og fått barn, og er blitt en del av det etablerte. Selv om vi er en lite synlig generasjon på mange måter, så har mange av oss makt til å sette dagsorden. Når gamlinger hører på gammel rock, så er det plutselig en del av den brede kulturen. Det er hyggelig, det, mener Knudsen.

Den nye sjømannen
Han er mer opptatt av alle de som ikke får publisert ett eneste ord, selv om de er flinkere enn alle andre. Da kommer vi igjen tilbake til mytene om rus og kunst.

– De mest geniale menneskene jeg har møtt har aldri skrevet noe, og noen av dem forsvinner bare i dårlig hasjrøyk eller mer opprivende og destruktive ting. Det er veldig sikkert at folk som har lyst til drive med musikk eller litteratur veldig lett faller ut i de mørke mytene om hva det handler om. Det kan ha noe med forbilder å gjøre. Man leser og hører på sine helter, og så ser man kanskje at de som man fascineres mest av er de som rører borti noe som er farlig. Så studerer du livet deres nærmere, og innser at de også har levd ganske farlige og dramatiske liv. På én måte er dette en billig måte å slippe unna på. I det siste har jeg lest mye av J. M. Coetzee, og selv om ungdomstida hans var i London på 1960-tallet var det ikke akkurat rock’n’roll. Han jobba på IBM, og er i sine bøker mer opptatt av kostskoler og trikkebilletter. Men det er fabelaktig litteratur, og det handler om en indre kamp som er like mørk og skummel som en Nick Cave, en Majakovskij eller en Rimbaud. Kanskje enda tøffere, siden han ikke har den heltestatusen du lett får hvis du har levd et tøft liv.

Det er denne bevisstheten rundt forfatteres levde liv som førte til at Knudsen ofte tar seg selv i å grine litt på nesa over folk med forfatterutdannelse, og føler at den økte strømmen med romaner skrevet av rockere på sett og vis er en videreføring av den gamle sjømannsrollen i litteraturen. I gamle dager dro ungdom til sjøs for å se verden og oppleve eventyr, nå spiller de i band isteden.

– Rock’n’roll har tatt over det å dra til sjøs, rockerne har jo til og med tatt tatoveringen fra sjømannen. Jeg har en fetter som er ti år eldre enn meg, og han dro til sjøs etter skolen. Jeg syntes det virket utrolig spennende, men hadde ikke den samme mulighheten. Se på forfattere soom Joseph Conrad, Arthur Omre og Aksel Sandemose. De dro kanskje ikke til sjøs alle sammen, men de dro ut i verden for å oppleve ting. Så brukte de opplevelsene i bøkene sine.

På den annen side stiller Knudsen spørsmål til hvor interessant rockerollen er for folk flest. Rockemiljøet er fortsatt et lukket miljø, og Knudsen har gang på gang i livet overvurdert hvor interessant verden rundt synes det er å spille i band.

– Å spille i band er det viktigste jeg har gjort, i forhold til at jeg er blitt det mennesket jeg er. Ikke bare det at jeg har stått på en scene og følt meg som en rockestjerne, men også hele prosessen ved å jobbe sammen med andre. Du skaper noe som er ganske omfattende, og det er veldig spennende.

Drømmer om plate
I dag er Knudsen fullblods forfatter, og siden debuten med romanen Strålende nederlag i 1989 har han skrevet snart 20 romaner, ungdomsbøker, diktsamlinger og krimbøker. Det skal han fortsette med, men det betyr ikke at han er fornøyd med bare å være forfatter. Han har ikke gitt opp drømmen om å skrive det store skuespillet, og det mangler ikke på planer og ønsker for framtida.

– Jeg vil skrive fire krimbøker, og når jeg har gjort det er det noen andre bøker jeg vil skrive med mer indre drevne handlinger. Det ligger en historie til med Freddi der også,men jeg vet ikke helt om jeg kommer til å skrive mer om ham. Jeg har skrevet noen små teaterstykker, og det er fascinerende hvor vanskelig det er. Jeg kan skrive greie bruksdramaer, men det er ikke det jeg vil, Jeg har lyst til å skrive noe med mer mening.

I planene ligger også et ønske å om jobbe med musikk igjen. Kanskje en plate under eget navn? Kanskje noe helt annet?

– Jeg har ingen veldig konkrete planer om å jobbe med musikk igjen, men jeg har et ønske. Jeg har begynt på flere prosjekter de siste ti årene, men det er ikke blitt noe av ennå. Det handler ikke bare om at man skal tenke kommersielt og få til noe som selger, men å lage noe handler jo like mye om å være i dialog med verden rundt deg. Da må du lage noe som fungerer nå, for en plate med akustisk gitar og sang kan man lage når som helst. Det er alltid like aktuelt, men det er ikke det jeg har hatt lyst til. Jeg har prøvd på andre musikkformer og sjangre, men nå har jeg først og fremst mye skriving å gjøre.

Helt til sist må vi spørre om Knudsen er fornøyd med ettermælet til The Aller Værste! I alt maset om «de fire store fra 1980-tallet», deLillos, DumDum Boys, Jokke & Valentinerne og Raga Rockers, glemmer man lett forarbeidet til de norske rockebandene i etterdønningene av punken tidlig på 1980-tallet.

– The Aller Værste!, Kjøtt og De Press var storebrødrene til «de fire store». Vi tilhører vel egentlig den samme bølgen, men vi solgte mye færre plater. Vi ble ikke spilt på TV og radio, men vi brøytet vei for de som kom etter. Dette sier jeg uten bitterhet, og jeg er utrolig happy med ettermælet vårt. Bare i løpet av det siste året har vi solgt 2000 eksemplarer av Materialtretthet. Det går ikke en måned uten at jeg støter på eller får epost fra en The Aller Værste!-fan, og de er gjerne 15-16 år gamle. Det som er synd er at vi for ikke så lenge siden hadde planer om en trippelkonsert med oss, De Press og Kjøtt, men det var da jeg fant ut at Helge Gaarder var syk. Og nå er det dessverre for sent.

Knudsen ruger som nevnt på en mulig roman til med Freddi i hovedrollen, men fortellingen om The Aller Værste! finner man ikke i bokhyllene.

– Er man interessert i den delen av historien, kan man gå i en platebutikk. Trekker man paralleller mellom romanen og det jeg har gjort, finnes det jo flere plater med band jeg har spilt i, avslutter Knudsen.

6 kommentar

  1. […] også intervjuene med Sverre Knudsen, Erlend Erichsen og Anders Bortne (i morgen) for mer om de norske […]

  2. […] hadde spilt lufttrommer på en fest. Kjøtt var blant pionerene i norsk 80-tallsrock. Etter Kjøtt, The Aller Værste! og De Press kom Raga Rockers, DumDum Boys, deLillos og Jokke & […]

  3. […] dette stemmer jo ikke. Jeg har jo selv lest Sverre Knudsens Sukkersug, Nikolaj Frobenius’ Teori og praksis og Sturla Brustads Anarchy in Åmot, alle tre romaner […]

  4. […] går Sverre Knudsen rundt på Frogner med en eske saltpastiller i lommen og en gnistrende idé i hodet. Den 24 år […]

  5. […] ble opprinnelig publisert i Ny Tid og Ballade.no, og tok ellers for seg arbeidet til plateaktuelle Sverre Knudsen, Anders Bortne, Bård Torgersen, Ole Idar Kvelvane og Erlend […]

  6. […] 1980 går Sverre Knudsen rundt på Frogner med en eske saltpastiller i lommen og en gnistrende idé i hodet. Den 24 år […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: