Melankoliens riddere

Minor Majority prøver å riste av seg melankolistempelet med albumet Either Way I Think You Know . Det blir nok ikke like lett, men kjenner du historien om forgjengeren Reverend Lovejoy? Minor Majority var opprinnelig bare et sideprosjekt, og her har jeg samlet mitt stoff om begge bandene.

”Nothing’s gained by heartache” synger Reverend Lovejoy. Gruppas melankolske poplåter er bevis på det motsatte.

– Du bør helst bli flau første gangen noen hører teksten du har skrevet. Tekster skal være så personlige at du føler det som en utlevering, mener Jens Herman Ruge.

Selv om gruppa påpeker at den også har glade poplåter på repertoaret, er det liten tvil om at savn og tap dominerer i Reverend Lovejoys musikk; her er både tapt barndom og mange tapte kjærester.

– Det er lettere å få et oppriktig uttrykk hvis man skriver om noe som er trist. Mange har evnen til å skrive gladpop, men når jeg er glad er jeg ute og drikker øl eller kaster frisbee i Frognerparken. Det er når jeg er tristere til sinns jeg setter meg ned og skriver musikk, forteller Pål Angelskår.

Dannet på ferie
Reverend Lovejoy er i dag en kvintett, som foruten Ruge og Angelskår består av Harald Sommerstad, Herman Schultz og Brage Frost Urstad. Flere av gutta spilte sammen i Familien Bra fra 1996, men foruten en del spillejobber kom gruppa aldri ut av øvingslokalet. Det var først under Ruge og Angelskårs tre måneder lange Mexico-ferie i 1998 det ble vind i seilene.

– I Mexico var det så varmt at vi var nødt til å holde oss inne på hotellrommet til langt ut på ettermiddagen. Heldigvis hadde vi med gitar, og vi fikk tiden til å gå med å skrive låter.

Vel hjemme fant Angelskår og Ruge ut at det var på høy tid å få gjort noe med musikken de lenge hadde drevet med, og en sjutommersingle var målet. Men da duoen spilte låtene for kameratene, ble begeistringen så stor at det hele endte med et helt album, finansiert av gutta selv.

Another Time. Another Place kom ut i fjor, og Bjørn Hauge i platebutikken Big Dipper ble så begeistret for den at han sporenstreks startet eget plateselskap for å få gitt ut herligheten på vinyl. I dag er så godt som hele CD-opplaget på 500 utsolgt, mens halvparten av de 200 vinylplatene også er solgt.

Lofi-tullball
Også flere kritikere lot seg begeistre av Reverend Lovejoys akustiske poplåter, og som alltid når melankolske unge menn gir ut akustisk visepop var Nick Drake- sammenligningene ikke langt unna. Ikke så rart heller, siden duoen hadde lånt en liten tekststrofe fra Drake.

Men på oppfølgeren – Polo is not the issue, darling. Champagne is! (2000) satser gruppa på et rikere og mer fargerikt lydbilde. Duoen er blitt til femmannsband og det er brukt mer ressurser og tid på produksjonen. På samme måte som Elliott Smith har gått fra et hovedsaklig akustisk lydbilde til langt rikere orkestrering etter som mulighetene har vist seg, velger Reverend Lovejoy å distansere seg fra lofi-klikken innen popmelankolien.

– Lofi er ingen musikkstil, og jeg synes mange band slippere lettere unna kritikerne fordi de har dårlig lyd, mener Ruge.

For der artister som for eksempel Will Oldham og Songs: Ohia sverger til et rått og nærmest primitivt lydbilde, velger Reverend Lovejoy å bruke de mulighetene de har til musikalsk vellyd.

– Det er jo viktig å holde tilbake litt, selv i et lite studio er det nærmest ubegrensa med effektmuligheter. Men vi prøver å få så bra lyd som mulig; mange band skjuler dårlige låter bak dårlig lyd, synes Angelskår.

– Målet er et lydbilde et sted mellom Free og The Zombies, drømmer han.

Elskelig prest
– Men hvorfor har dere kalt opp bandet etter den heller følelseskalde presten i The Simpsons?

– Vi skulle egentlig hete Lovejoy, det er fint navn med dobbel positiv klang, og veldig mange filmskurker heter også Lovejoy. Men vi fant ut at Aqua het Lovejoy i starten, så da skrinla vi den planen. Men etter at jeg så en episode av The Simpsons like etter, falt bitene på plass, forklarer Ruge.

Gruppa har sansen for noe krøkkete navn; her er til slutt forklaringen på albumtittelen:

– Tittelen stammer fra en tur til Sør-Afrika, der jeg ble invitert med på polokamp av to engelske damer av ”Absolutely Fabulous”-kaliber. Polokampen begynte klokka ni om morgenen, men vi skulle dra dit først klokka 15. På spørsmål om ikke dette var noe sent, fikk jeg svaret ”polo is not the issue darling, champagne is”, forteller Ruge.

– Men dere spiller krokket på plateomslaget?

– Vi hadde jo ikke råd til å arrangere en polokamp.

Anmeldelselsene: I tillegg til platene jeg har anmeldt nedenfor har Reverend Lovejoy gitt ut Polo is not the issue, Darling, champagne is! (2000), mens Minor Majority har sluppet Walking Home From Nicole’s (2001), Candy Store (2007) og Either Way I Think You Know (2009).

Reverend Lovejoy
Another Time. Another Place
Kreegah! Records 1999
4/6

The Simpsons, Nick Drake og Mexico er de viktigste inspirasjonskildene til duoen Reverend Lovejoy.
Pål Angelskår og Jens Herman Ruge har tatt bandnavnet fra presten i tv-serien The Simpsons, mens låtene på debutplaten ble til under en lengre ferietur i Mexico. Og Nick Drake? Joda, gutta er såpass frekke at de låner et par strofer fra den legendariske britiske sangeren på sporet «Home Again». Men slik frekkhet er noe jeg liker, og det er mye fin musikk på Another Time. Another Place.

Drakes akustiske og såre viser er et klart forbilde for hele platen, og det er ingen dårlig prestasjon at duoen tåler sammenligningen. Litt Tom Waits-bass i «About Love» og den Elliott Smith-aktige «Bywalk» understreker Reverend Lovejoy som fantasifulle og talentfulle poptyver.

Låtene ble aldri til med plateutgivelse som mål, men noen av guttas venner (fra gruppa Rumboid) overbeviste duoen at dette burde festes til rillene. Kjetil Fredriksen lånte bort opptaksutstyr og produserte platen, og han skal ha mye av æren for en overraskende helstøpt plate med 13 fine, melankolske popviser. Lyden er bra, med elegant produksjon og modne arrangementer. Sangene er stort sett kledd i akustisk gitardrakt, men heves kraftig opp av forsiktige orgelinnstikk, lett perkusjon og genistreker som det atonale strengekrydderet i «Cold» og et boblende orgel i «Quality».

Jeg er glad Angelskår og Ruge ble overtalt av sine venner til å lage denne platen. «Nå håper de at noen flere enn de vennene som var med på å lage den vil kjøpe den» heter det i presseskrivet. Like du melankolsk, halvakustisk fra folk som Nick Drake og Elliott Smith bør du Reverend Lovejoy få en sjanse.

Reverend Lovejoy
Tonight, Baby I Am EP
Big Dipper Records/Tuba 2000
4/6

Ut fra intet kom Jens Herman Ruge og Pål Angelskår med Another Time. Another Place; et svært flott, elegant og dessverre fortsatt ganske ukjent album. På denne ep-en er Reverend Lovejoy utvidet til kvintett, og etter noen skremmende førstesekunder (hvor de høres ut som en dårlig kopi av Madrugada) er det klart at hovedfokuset fortsatt er på lavmælt og småsår pop.

Ruge og Angelskår skriver fine melodier, men jeg liker dem fortsatt guuta best når arrangementene er mest nedstrippet. Som kvintett høres det til tider noe spinkelt ut (som i «Fight The Night With Candles», spesielt rytmeseksjonen er det lite futt i. Denne CD-singlen er en fin pakke, men jeg anbefaler heller nybegynnere å oppsøke debutalbumet.

Minor Majority
If I Told You, You Were Beautiful
Big Dipper Records/Universal 2002
4/6

Pål Angelskår skriver mange – og gode – låter. Så mange at det har resultert i fire album på fem år – to med Reverend Lovejoy og to med Minor Majority. Men jeg har en snikende mistanke om at albumene kunne blitt enda bedre dersom Angelskår bremset litt.

Dette er en ny samling flott melankolsk pop; lekkert produsert, lekent framført og en anelse mer folkrock-preget enn tidligere. Fortsatt god hjelp fra de som bidro på fjorårets flotte debut Walking Home From Nicole’s (2001) skader heller ikke: Karen Jo Fields’ sangstemme, strykeren Kathrine Skaug og Thulsa Doom-trommis Halvor Høgh Winsnes.

Årets plate er like god som debuten, men det har heller ikke skjedd så fryktelig mye nytt i Minor Majority-universet. Det er et kort album (34  minutter) og låter som «Smile At Everyone», «Then You Said Something» og «The Smell of Coffee» føles mer som halvferdige skisser enn ferdige låter.

Denne spontaniteten og iveren er selvfølgelig mye av sjarmen med Minor Majority, men jeg pirres uansett av tanken på hva denne gjengen kunne fått til hvis de hevet ambisjonsnivået isteden for å pøse ut godlåter i raskt tempo.

Reverend Lovejoy
Dead Girl EP
Big Dipper Records/Sonet/Universal 2003
4/6

Schizofrent, men sjarmerende.
Etter Pål Angelskårs suksess med Minor Majority er det ikke lett å si om det fortsatt er et sideprosjekt til Reverend Lovejoy eller omvendt. Sistnevnte oppsto under Mexico-ferien til Angelskår og kompisen Jens Herman Ruge, og duoen debuterte med Nick Drake-inspirert visepop på 1999s Another Time. Another Place. Lovejoy este siden ut til fullt band, og startet en schizofren jakt på det perfekte uttrykket.

“So you finally found what you’re looking for” synger Angelskår, men med tre låtskrivere og fortsatt stilforvirring er det tydelig at bandet ikke helt har bestemt seg hvor det vil ennå. I løpet av fire låter seiler Lovejoy innom lavmælt steelgitar-melankoli, 70-tallspop og 60-tallspsykedelia, men selv om det ikke er like helhetlig som Minor Majority har Reverend Lovejoy sjarm og gode melodier nok til at det skal bli spennende å høre hvordan høstens Way Past Sorry-album ender opp.

Reverend Lovejoy
Way Past Sorry
Big Dipper Records/Sonet/Universal 2003
4/6

Svært så trivelig osloband vender tilbake.
I kåringen ”Norges triveligste band” ville oslobandet Reverend Lovejoy skåret høyt. Bandet ble født da Pål Angelskår og Jens Herman Ruge dro på ferie til Mexico, og debutalbumet var en upretensiøs lekkerhet som var en forløper for bølgen av norske Nick Drake-inspirerte band.

Siden este duoen ut til fullt band med større rockeklo, men deres tredje album er blitt forsinket som følge av Angelskårs uventede suksess med sideprosjektet Minor Majority. Liker du Minor Majority bør du sjekke ut Way Past Sorry, for det er utvilsomt to sider av samme melankolske sak. Reverend Lovejoy er hakket hardere, mørkere og bredere – med referanser til klassisk britisk rock og amerikansk countryrock.

Flere melodiske perler står i kø, men det gjør dessverre også enkelte halvtraurige rockere. På omslaget er bandets symbolske trehjulssykkel ødelagt. La oss håpe dette ikke er bandets svanesang, for dette er gamle venner det alltid er stas å få besøk fra.

Minor Majority
Up For You & I
Big Dipper Records/Sonet/Universal 2004
5/6

Etterlengtet fulltreffer fra popmelankoliker.
”I get a little stronger every day” synger Pål Angelskår i “She Gave Me Away”, og det har vært en fornøyelse å følge hans karriere siden debuten med Reverend Lovejoy i 1999 – og frem til han i år står frem som en av Pop-Norges fremste melankolikere.

Tidligere har det alltid hengt noe uferdig eller ubestemt ved både Reverend Lovejoy og Minor Majority, men med Up For You & I er fokuset knivskarpt. 11 vakre, varme, småtriste, mørke og sparsomt orkestrerte popperler, pakket inn i et gnistrende elegant lydbilde og Jon Arild Stiengs minimalistiske og effektive gitarspill.

Angelskår har vendt tilbake til den enkle ideen og gjennomførelsen bak Reverend Lovejoys debut Another Time. Another Place, men med fem år og like mange albums erfaring i bagasjen. I en tidligere anmeldelse skrev jeg at Angelskår kanskje burde bremse tempoet for å spikre fulltrefferen, men her viser han at det går an finne godformen ved å haste mot mål – og at han ganske riktig er blitt en sterkere låtskriver og musiker for hver dag som har gått.

Minor Majority
Reasons To Hang Around
Big Dipper Records/Sonet/Universal 2006
5/6

En ny vinner fra forbløffende jevn og god låtskriver.
”This is how we sound, this is how we grow,” synger Pål Angelskår, og siden han i 1999 platedebuterte med hobbybandet Reverend Lovejoy har han vist seg som en låtskriver som med hjelp av samme oppskrift bare blir bedre og mer selvsikker for hver plate han gir ut.

Minor Majority (MM) var opprinnelig et Lovejoy-sideprosjekt, men da ”mor” gikk mot mer tradisjonell norsk kjellerrock ble MM viktigste drivkraft for Angelskårs melodimelankoli. Fjerdealbumet er både en videreføring og utvikling av 2004-gjennombruddet Up For You And I. Den Leonard Cohen-aktige rødvinsmelankolien er fortsatt sterkt til stede, mens en sterk Neil Young-fascinasjon er mer nytt av året.

Her lånes Youngs munnspill i ”Alison” og, mens gitarriff knabbes fra ”Cortez The Killer” i ”You Were Saying”. Kreative tyvlån, såre stemninger og tåredryppende tekster gjør ingen sommer alene, men koblet med Angelskårs svært sterke låter, behagelige sangstemme og Andreas Berczellys knivskarpe lydbilde er det liten tvil om at MM har klart det igjen.

6 kommentar

  1. Dæven. Grundige greier. Bra skrevet.

  2. […] for en start på det norske popåret. Silver og Minor Majority har allerede overbevist, og her dukker William Marhaug fra Poor Rich Ones opp med sin andre […]

  3. […] Hvem?] har stukket av med det meste av medieoppmerksomheten, spirer band som Betsey, EPA, Reverend Lovejoy, Ai Phoenix og nå altså Monopot frem med trist […]

  4. […] ut til å bli et meget godt år for melankolsk norsk popmusikk. Etter gode plater fra Betsey, EPA, Reverend Lovejoy og Madrugada kommer Ai Phoenix med en svært lovende […]

  5. […] «Anniemal» Bertine Zetlitz: «Rollerskating» Kings of Convenience: «Riot On An Empty Street» Minor Majority: «Up For You & I» Thomas Dybdahl: «One Day You’ll Dance For Me, New York […]

  6. […] og Bönkers har stukket av med det meste av medieoppmerksomheten, spirer band som Betsey, EPA, Reverend Lovejoy, Ai Phoenix og nå altså Monopot frem med trist […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: