Vertigo satser på krim

Etter suksesser som 100 Bullets og Criminal lanserer DC Comics nå underbruket Vertigo Crime. Først ut er tegneseriekrimromaner som Brian Azzarellos Filthy Rich og Ian Rankins Hellblazer-historie Dark Entries. Forrige forsøk, etiketten Paradox Press, ga oss Road To Perdition og A History of Violence.

Ikke overraskende er det Brian Azzarello og Hellblazer som fronter den nye satsingen. Førstnevnte revitaliserte krimtegneserien med 100 Bullets, og Filthy Rich blurbes nå av åndsfellen George Pelecanos. Og den okkulte privatdetektiven John Constantine, alias Hellblazer, har vært en viktig figur for Vertigo helt siden han trillet ut av huet til Alan Moore på 1980-tallet. I Dark Entries får krimforfatteren Ian Rankin muligheten til å boltre seg i Constantines skyggefulle verden.

I dette intervjuet forteller Vertigo-sjef Karen Berger mer om satsingen, mens jeg benytter anledningen til å legge ut min 1998-artikkel om det forrige forsøket på å lage et eget hjem for DCs krimserier, Paradox Press. Legg merke til spådommen «dette kunne like gjerne vært filmmanus i rå form», to av disse fire seriene endte opp som Hollywood-suksesser.

Max Allan Collins og Richard Piers Rayner
Road To Perdition
Paradox Press/DC Comics

Tom De Haven og Robin Smith
Green Candles
Paradox Press/DC Comics

John Wagner, Alan Grant og Robin Smith
The Bogie Man
Paradox Press/DC Comics

John Wagner og Vincent Locke
A History Of Violence
Paradox Press/DC Comics

Forlaget Paradox har sluppet amerikanske forfattere på frifot i tegneserien. Resultatet er underholdende, men vent ikke stor seriekunst.
Hver frittstående historie rommer 300 sider med hardkokt action, fortalt i en cinematisk fortellerform. Dette kunne like gjerne vært filmmanus i rå form; historiene er mindre sentimentale, mer uforutsigbare og overraskende enn gjengs Hollywood-film.

Road To Perdition er en kald historie med basis i virkelige hendelser fra Chicago på 1930-tallet. Familiefaren Michael O’Sullivan tjener sitt daglige brød som leiemorder for mafiaen, men den dagen hans unge sønn er vitne til noen brutale mord, vender O’Sullivans oppdragsgivere seg mot ham. Serien er skrevet av Max Allan Collins, som har to eksemplarer av den amerikanske krimprisen Shamus i hylla. Tegner Richard Piers Rayner hever historien kraftig med sine gjennomførte tegninger fra depresjonens USA.

Tom De Haven har tidligere skrevet kultromaner som Freak’s Amour og Jersey Luck. Green Candles er hans første tegneserieforsøk; en ganske ordinær, men underholdende, psykologisk thriller.

Selv om prosaforfatterne klarer seg dugelig må det noen garvede serieveteraner til for å bevise tegneseriens muligheter og idérikdom. The Bogie Man er en uhyre morsom parodi på hardkokt krim, ført i pennen av John Wagner og Alan Grant, som blant annet står bak utallige historier med Judge Dredd og Batman. The Bogie Man er en skotsk mentalpasient som tror han er, og ser ut som, Humphrey Bogart. Hylende morsomt, og umulig å gjennomføre i noe annet medium enn tegneserien.

Wagners svært lite muntre, men spennende, A History Of Violence, anbefales også.

Og her kan du lese min store artikkel om krimtegneserier. «Anbefales,» sa han ubskjedent. Og til sist, her er min anmeldelse av den norske oversettelsen av Road To Perdition fra Juul Forlag.

Max Allan Collins og Richard Piers Rayner
Veien til Perdition
Juul Forlag
5/6

Tegneserien bak storfilmen Road To Perdition byr på bedre underholdning.
Michael O’Sullivan er Looney-bandens trofaste håndlanger og bøddel i Rock Island, USA på 1930-tallet. Men da Looney-familien vender seg mot ham og myrder hans kone og yngste sønn tar «Dødsengelen» en grusom hevn – med sin unge sønn ved sin side.

Den garvede krimforfatteren Max Allan Collins tar utgangspunkt i et klassisk hevnmotiv i den nesten 300 sider lange tegneserien Road To Perdition – et moralsk drama om en mann som tror han kan holde sin voldelige og kriminelle hverdag atskilt fra et normalt familieliv.

Når virkeligheten innhenter ham og familien, legger det grunnlaget for et voldsomt bandeoppgjør i gangstertidens USA – og Collins låner tematikk og fortellerstil fra asiatisk actionfilm og den japanske samuraiserien Lone Wolf and Cub for å fortelle O’Sullivans historie. For Road To Perdition er preget av den samme vekslingen mellom poetisk rolige, nærmest stillestående scener og bloddryppende actionsekvenser som japanske dramaer av samme art.

Og at dette har endt opp som film er overhodet ikke overraskende, for Collins’ ordknappe og dialogbaserte manus lar Richard Piers Rayners strek bære ansvaret for mye av fortellingen, og serien er nærmest som å lese et ferdig «storyboard» til en film.

Regissør Sam Mendes har holdt seg ganske tro til originalhistorien i filmatiseringen, men flere forenklinger er ikke til å unngå – samtidig som filmen er langt mer stillestående og actionløs enn tegneseriens mer fortettede drama. Og personlig synes jeg ikke Tom Hanks klarer å gi liv til den tause og nådeløst brutale, men i bunn forvirrede og ulykkelige O’Sullivan.

Utgiver Juul Forlag fortjener også skryt. At ingen større forlag tør å ta sjansen på en serie med slike åpenbare kvaliteter og kommersiell appell som Road To Perdition er dessverre ikke lenger overraskende i det norske serieklimaet. Men så kommer dette nystartede forlaget. med fagbøker om fiskeri og akvakultur som hovedområde, plutselig med en lekker utgave av serien i stive permer og fint papir. Ser en bort fra noen små språklige blødmer i oversettelsen er dette faktisk lekrere enn den amerikanske originalen.