Kategorier
metal Musikk

Hatebreed: Nådeløs metalcore

Årets selvtitulerte album er visst ikke noe karrierehøydepunkt for Hatebreed, ifølge anmelderne. Nybegynnere bør heller sjekke ut forgjengerne Perseverance (2002) og The Rise of Brutality (2003), som jeg anmeldte, eller Supremacy (2006).

Hatebreed
Perseverance
Stillborn/Republic/Universal 2002
4/6 (Gratulerer med ny hjerne! Må oppjusteres til en soleklar 5-er, 2009-kommentar)

«Who are you to judge us?» freser Jamey Jasta i «Proven», og jeg kan ikke svare annet enn «en stakkars plateanmelder». Hatebreed fra Connecticut byr på 38 minutter og 40 sekunders destillert sinne, som en «rett i koppen» for sinte – svært sinte – kids. «This is for the kids that have no where to turn / Who have nothing to live for», som Jasta brøler i «You’re Never Alone».

Egentlig er det ganske utrolig at Hatebreeds skånselløse og knallharde metalcore utgis på verdens største plateselskap, Universal. Dette sier mye om hvor viktig sinte ungdommer er som kjøpegruppe i dag – i alle fall i hjemlandet USA. Og Hatebreed har mestret overgangen fra debuten Satisfaction Is the Death of Desire på hardcore-selskapet Victory i 1997 til multinasjonale Universal uten store musikalske endringer.

Jasta bremser ikke et sekund med sine sinte tekster, mens bandet ploger i vei med dyp, brutal, tung og riffsterk rock et sted mellom hardcore og metal à la Slayer, Pantera og Meshuggah (Kerry King fra Slayer gjester på «Final Prayer»). Det blir vel endimensjonalt og lite originalt i lengden, men for oss som liker at musikk iblant føles som et knyttneveslag rett i solar plexus byr Perseverance på mye moro. Skjønt «moro» er kanskje ikke riktig ord?

Hatebreed
The Rise of Brutality
Universal/Roadrunner/Bonnier Amigo 2003
5/6

32 minutters brutal rensing av systemet.
Tittelen lyver ikke. Med sin brutale blanding av hardcore og metal, har Hatebreed gjort mye for den stigende populariteten til «metalcore». De tar tempo og innstilling fra hardcore, og parrer det med blytunge gitarriff à la Slayer og Biohazard.

Der nu-metal er i ferd med å rote seg bort i selvopptatt sutring, er Hatebreed preget av ustoppelig sinne. Vokalist Jamey Jastas hissige brøl og metalriffene gir deg mest av alt lyst til å forbanne all motgang og slå tilbake – hardt.

Heldigvis er Hatebreed så ustoppelig intense at du er tømt for all kraft etter en drøy halvtime i selskap med denne gjengen. em>The Rise of Brutality tar fatt nøyaktig der 2002s Perseverance slapp, det er bare blitt mer metal og enda sintere, hardere og tyngre. Like deilig og rensende som din første varme dusj etter to uker uten.

 

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

6 svar på “Hatebreed: Nådeløs metalcore”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..