Merzbows hav av støy

Fikk du med deg Merzbow på Henie Onstad sist søndag? Uansett: Her er mitt 2001-intervju med den japanske musikkterroristen. Han elsker norsk black metal, synes punk er kapitalistisk og står bak noe av den mest ekstreme og støyende musikken som noensinne er laget.

En bekjent beskrev nylig hvordan han opplevde Merzbow på konsert: «Lydnivået var så ekstremt at hvis jeg åpnet munnen fikk vibrasjonene kjeven til å vibrere.» Ved første møte vil da også Merzbows musikk framstå som en nærmest ugjennomtrengelig vegg av ren støy – robbet for alt som kan minne om melodi og rytme – med volumet skrudd langt forbi 11.

– Jeg ser på lyd som en sjø, der rytme er bølgen, melodi er fuglen som flyr over sjøen og lydnivået er tidevannet som skyller fram og tilbake over stranden. Jeg liker å bruke høy lyd fordi jeg prøver å gjøre noe med hele sjøen, forklarer Merzbow fra Tokyo via epost.

Kafka og progrock
Masami Akita, alias Merzbow, har siden 1983 arbeidet med sin sjø av støy, og sluppet et utall kassetter, lp- og cd-plater med ekstrem musikk løs på publikum. Han vil gi ut tusen utgivelser, og kom flere skritt nærmere målet med fjorårets Merzbox – en boks bestående av hele 50 cd-plater.

Akita oppdaget vestlig rock som The Rolling Stones, The Doors og Cream på 1960-tallet, men det var kombinasjonen av progrock og Franz Kafka som ble det første viktige skritt på veien mot statusen som støykonge.

– Jeg hørte på Brian Davisons Every Which Way (trommeslager som ga ut sitt eneste album i 1970, journ.anm.), og et tidsskrift skrev at musikken minnet om Kafkas romaner. Også Frank Zappa & The Mothers of Inventions We’re Only in It for the Money refererte til Kafka.

Dette førte til at den japanske tenåringen leste sin første roman, Kafkas Prosessen, på toget til slektninger i Chiba. Romanen gjorde et voldsomt inntrykk på unge Akita.

– Boka hadde ingen endelig løsning eller ordentlig slutt. Siden har jeg lest mange bøker av Kafka, og alle bøkene hans har de samme trekkene. Å oppleve kunst uten en begynnelse, midt eller slutt var noe helt nytt for meg – og det fortalte meg at det var meningsløst å lete etter mening i verden. Gud og samfunnets normer og regler er menneskeskapt, og ingen absolutte verdier. Disse tankene ga meg stor frihet.

Merzbow live på Henie Onstad 11. oktober 2009.

Surrealisme og dadaisme
Kafka ga Akita en glødende leselyst, og han slukte bøker av Arthur Rimbaud, marki de Sade og grev de Lautréamont. Samtidig begynte han å spille i band, inspirert av rockere som Frank Zappa og Captain Beefheart, krautrock som Ash Ra Tempel og Can og frijazz à la Ornette Coleman. Men det var kunstudiene, og da spesielt surrealisme og dadaisme, som skulle bringe Akita videre i jakten på den rette musikken.

– Det fantes ikke musikkforskning sett fra et surrealistisk ståsted. Det ble for eksempel sagt at «Le Marteau sans Maitre» av Pierre Boulez og fransk musique concréte var surrealistisk, men jeg oppfattet det som heller konservativt. Skulle jeg følge den surrealistiske læresetningen om å «være samtidig», måtte jeg lage postpunk og gal musikk. På samme måte som dadaismen brøt med alle tidlige kunstretninger, burde punk brutt med all musikkhistorie. Men punk så jeg på som en enkel, kapitalistisk greie, så ekte surrealistisk eller dadaistisk musikk burde da være ren støy.

Black metal
Akita ga opp både progrock, rock ‘n’ roll og punk – og skapte isteden noe han mente var antirock – samtidig som han beholdt rockens høye lyd og brutale stil. Han likte den industrielle rockescenen, men følte seg ellers ganske alene i musikklandskapet. Ved hjelp av loops og manipulering brukte han støykilder som tv, sin egen platesamling, feedback, ødelagte instrumenter og lydopptak til å klippe og lime sammen ny musikk. Rundt 20 år senere er Merzbow guru for støyscenen, og skal spille på Blå tirsdag og sammen med norske Jazkamer på jazzfestivalen i Molde torsdag (i 2001 altså, 2009-kommentar).

– Den norske støyscenen er veldig aktiv og interessant, men akkurat nå har jeg ingen anelse om hva jeg og Jazkamer finner på i Molde. Vi skal øve sammen i Oslo, så da finner vi vel ut av det.

Og spør du Akita om han kjenner til noen norske band, kommer det kjapt en lang remse med black metal.

– Det finnes mange gode norske grupper, blant annet Burzum, Emperor, Mayhem, Satyricon, Immortal, Gorgoroth og Ulver. Jeg liker musikk som er revolusjonerende og ikke så lite gal. En annen favoritt er When, selv om det ikke er black metal.

Bonus 1: I støykongens favn – Lasse Marhaug om Merzbow

Norske Jazkamer har fått spillejobb på årets jazzfestival i Molde. Men forvent alt annet enn saksofonsoloer når elektronikaduoen står på scenen sammen med verdens ukronte støykonge, japanske Merzbow.

– Merzbow er blitt stemplet som ”støykongen fra Japan”, men han nyter stor respekt over hele verden som en lydkunstner av rang. Selve konserten i Molde blir delvis planlagt og delvis improvisert, sier Lasse Marhaug, som sammen med John Hegre utgjør Jazzkammer/Jazkamer.

Under jazzfestivalen i Molde spiller de to en konsert sammen med Merzbow, etterfulgt av en oppvarmingsjobb for Merzbows solokonsert på Blå i Oslo like etter.

I tillegg har Merzbow remikset et spor fra Jazkamers Timex-album, som sammen med andre remikser fra folk som Thurston Moore (Sonic Youth), Tore H. Bøe, Pita, Maja Ratkje, Aleksander Rishaug og Francisco Lopez utgjør albumet Rolex, som slippes på Smalltown Supersound i mai.

– Vi har latt remikserne få frie tøyler. Thurston Moore er ganske respektløs og prøver virkelig å ta livet av materialet ved å spille gitar over. Merzbow vrenger stoffet til himmels, og det blir veldig intenst, sier Marhaug.

Japanske Masami Akita, alias Merzbow, er en av verdens fremste lydkunstnere, som har forent surrealisme, dadaisme og heavy metal på utallige støyende CD-utgivelser. Musikken hans er ekstremt fysisk, og kan være svært utmattende for både øre og sjel å høre på. Merzbow-kjennere gikk da også over seg i begeistring av den 50 CDer sterke utgivelsen Merzbox i fjor.

– Jeg brukte sommeren på å høre på den ja, det er vel nærmere 60 timer med musikk, sier Marhaug.

Marhaug liker ikke tittelen ”Norges støykonge”, men hans utgivelser og arbeid med plateselskapet Jazzassin Records gjennom ti år gjør det fristende å smykke ham med den tittelen. Nå er han ute med soloplata Nothing But Sound From Now On.

En rask gjennomhøring av soloplata kan fort få en til å tro at noen skrur tuneren på radioen din raskt fram og tilbake på langbølgen, samtidig som naboen banker i veggen. Og får du sansen for den eksperimenterende støyscenen innen musikken, kan resultatet fort bli at naboen begynner å banke i veggen din – i ren fortvilelse.

For mange opplever støymusikken som et kraftig slag i ansiktet – kaskader av ubehagelig støy og gnissende ulyder. Men som Merzbow selv har formulert det: ”Hva som er støy og hva som er musikk er avhengig av personen som hører. Dersom ’støy’ betyr ukomfortabel lyd, så er popmusikk støy for meg”.

Men soloplata er langt mer behersket enn det Marhaug har levert på plate og scene tidligere.

– Det er ikke så mye som skjer samtidig i musikken min denne gangen. Dessuten er jeg nok blitt farga av å samarbeid med John i Jazkamer, der musikken også er langt mindre støyende.

Marhaug henter mye av sitt lydmateriale fra nærmiljøet, ja faktisk fra leiligheten sin.

– Jeg henter lyd rundt meg, og sampler, låner, manipulerer, vender og vrir på det. Mye av stoffet på plata er opptak fra stille rom i leiligheten min. For det blir jo aldri helt stille. Utenfor leiligheten min er det vanskeligere å finne interessant lyd, på grunn av all bilstøyen.

I tillegg til Merzbow-konsertene, soloplata og Jazkamer-remiksene, har Marhaug enda en plateutgivelse på trappene: En LP-plate fra Jazzkammer, døpt Turntable/Surface Fireball 2.

– Plata rommer det samme sporet i en studioversjon og en konsertversjon. All musikken er i utgangspunktet vinylstøy; knitring, loops og rytmer. Vi har brukt plater, men konsentrert oss om de musikkløse øyeblikkene, som det lille øyeblikket mellom låtene, partiene helt på slutten og begynnelsen. Spesielt idet du setter stiften ned på plata, får man mange godlyder.

Her legger Marhaug og Hegre seg i en tradisjon etter musikere som Christian Marclay og Otomo Yoshihide, folk som bruker plater og platespillere til å lage abstrakt samtidsmusikk. Det er nemlig ikke bare hip hop-Djer som skaper musikk av gamle plater, og Yoshihide har da også til tider brukt platespillere uten plater for å skape musikk.

– Den elektroniske, eksperimentelle musikken i Norge har opplevd en liten boom de siste to-tre årene. Artister som Tore H. Bøe, Arm og Der Brief lager spennende ting, og samleplata Le Jazz Non var en representativ samling og en god instruksjon til det som skjer i Norge.

– Jeg har holdt på i ti år, og vet ikke om jeg er blitt så veldig mye bedre. Men ideene og ambisjonene er de samme som før; jeg vil eksperimentere, gi ut plater, gjøre konserter og jobbe med spennende mennesker, avslutter Marhaug.

Marhaug jobber for tiden med en CD-utgivelse med amerikaneren John Wiese, samt en LP-utgivelse med Brutum Fulmen.

Bonus 2: Anmeldelse av Molde-konserten på plate.

Merzbow/Jazzkammer
Live at Molde International Jazz Festival
Smalltown Supersound/VME 2001
5/6

Dynamisk og spennende mestermøte.
Stummende mørke og full konsentrasjon. Det er oppskriften for å få fullt utbytte av konsertopptaket fra møtet mellom den japanske støymesteren Masami ”Merzbow” Akita og nordmennene John Hegre og Lasse Marhaug i Jazzkammer.

For å ta høydepunktet først: Se for deg at du kjemper deg gjennom den verste og kaldeste snøstormen i manns minne. Du klarer til slutt å krabbe deg i ly, i et infernalsk støyende sagbruk. Omtrent slik låter det tredje og siste sporet på denne platen –  er det rart jeg liker det?

Men heldigvis er dette ikke et 40 minutters totalangrep på sansene – slik Merzbow alene fort kan ende opp som. I møtet med Jazzkammer har det oppstått noe mer dynamisk og variert, en bulldoser som sakte, men sikkert bygger seg opp mot det iskalde klimakset. Men du bør legge igjen tradisjonelle forestillinger om rytme og melodi bak deg før du våger deg ut på dette.

Christian Marclay