Fra Knut Nærum-arkivet

Knut Nærum har skrevet sin første Donald-historie, og stiller opp på nettprat hos Donald.no i dag kl. 14-16. Jeg skulle ønske han hadde fått like mye oppmerksomhet rundt sine første tegneserier, som er  mye bedre og samlet i 12 bøker. Her er mine anmeldelser.

Knut Nærum
Nydelige greier – Tegneserier 1978–2003
No Comprendo Press 2004
4/6
Før forfatteren og tv-satirikeren Knut Nærum hadde vi serieskaperen Knut Nærum. Vi savner ham.

Du kjenner han best som steinansiktet fra ”Nytt på nytt”. Du har muligens lest noen av hans mange bøker, og kanskje kjenner du til og med den skarpe tegneserien Bloid – som gikk i Dagbladet og Ny Tid og er samlet i ni bøker. For det var serieskaper unge Knut Nærum drømte å bli på 1970-tallet, og Nydelige greier samler høydepunktene fra hans sporadiske og ujevne karrière.

I motsetning til Jason og Christopher Nielsen har ikke Nærum så mange tegneserier å velge mellom, og derfor blir Nydelige greier en hummer- og kanarisamling à la Waldemar Hepsteins Snork og Ronny Haugelands Den store Ronny Haugeland-boka.

Den 27 sider lange føljetongen ”Dyret” fra det salige undergrunnsbladet Brage var for eksempel en interessant debut i 1978, men virker bare amatørmessig og slitsom i dag. Når vi om 20 år skal se tilbake på norske tegneserier på 1990-tallet, er det Bloid som vil stå igjen som Nærums hovedverk. Nydelige greier er ”best of the rest”, serier fra antologien Fidus, ungdomssynder fra Brage og et lite utvalg andre serier og illustrasjoner.

Høydepunktet er Fidus-seriene, spesielt etter at Nærum innså at bladet aldri ville bli noen salgssuksess slik at han la fra seg frieriene til den ironiske generasjonen. ”Kyss, klapp eller klem”, ”Under elektrisitetens svøpe” og ”Hor” er flotte serienoveller, et sted mellom kjærlighetshistorien, science fiction og horror. ”Frigjøring” og ”Tom” er elegante stiløvelser, som viser at Nærum er en langt bedre tegner enn han liker å fremstille seg som.

”I et bedre land, med et bedre folk, hadde ikke denne utgivelsen vært nødvendig”, skriver Nærum i forordet. Han er lei seg for at bare noen få kjøpte bladene de opprinnelig ble trykket i, og at han derfor ikke kunne bli den profesjonelle serietegneren han drømte om. Det er enklere og mer lønnsomt og skrive bøker, og denne boken viser hvordan Norge har mistet enda en talentfull serieskaper. For jeg har følelsen av at Nærum aldri fikk muligheten til å lage sine aller beste tegneserier.

Knut Nærum
Vi går for regnskogen
Semic/Nordisk Forlag 1992

Knut Nærum er en av Norges mest spennende avistegnere. I motsetning til de fleste av hans konkurrenter har han forstått at det går an å kommentere aktuelle hendelser uten å måtte ty til karikaturtegningner av kjente politikere. Det er synd at det er så få andre avistegnere som har innsett at en tegnet kommentar kan ha vel så mye vidd (og ofte mer) når man bruker den «jevne» nordmann som skyteskive i stedet for Gro, Carl Ivar og de andre.

Semic har samlet Nærums tegninger fra musikkavisen Nye Takter (bilag i Arbeiderbladet) fra siste halvdel av 80-årene i heftet Vi går for regnskogen. Det blir et passende dokument over 80-tallet: jappetid, identitetskriser, miljøvern, moter og musikk.

Siden tegningene til Nærum stod på trykk i en musikkavis, dreier mye seg om musikk og ungdom. 1980-tallet var tiden da rocken for alvor ble politisk bevisst. Som en avNærums mange rockesangere formulerer det på en konsert: «Den neste låta handler om det totale sammenbrudd for troen på framtida på bakgrunn av trusselen om atomkrig og sånn. Hadde vært jævlig kult om noen ville danse». Og hva med denne replikkvekslingen utenfor et nedlagt utested: «Det var det hippeste stedet i byen. De hadde den beste musikken, det kuleste interiøret – absolutt alt! Til slutt ble det så hipt at dørvakta ikke slapp noen inn.»

Vi går for regnskogen tegner et altfor sant bilde av 80-tallet i Norge, og bekrefter Knut Nærums stilling som en av de aller beste avistegnerne i Norge. Så hvis man har en femtilapp til overs, er det langt verrre ting man kan bruke den på enn dette heftet.

Knut Nærum
Rita Bloids opplevelser 4: Enig med Gro
No Comprendo Press 1997

Satire, farse og såpeopera med Gro, Thorbjørn og alle deres venner og uvenner.
Knut Nærum er en mann med mange talenter. De fleste kjenner ham fra tv-program som «Egentlig» og det ferske «Øystein og jeg», samt fra radioen med «Hallo i uken». Nærum er også serietegner.

Nærum blender vel ikke akkurat leseren med sine tegninger. Tegnemessig er det funksjonelt og uttrykksfullt, men det er ingen tvil om at teksten er det viktigste, og serien Bloid er vel i ferd med å bli Nærums hovedverk. Dette er det fjerde albumet som samler ensiderne, som opprinnelig dukker opp ukentlig i avisen Ny Tid.

Hovedproblemet med denne samlingen er at den kommer noe sent, i likhet med denne anmeldelsen. Serien fungerer absolutt best som en ukentlig kommentar til små og store begivenheter, og blir noe foreldet.

Seriene i dette heftet stammer fra høsten 1994 fram til september 1995. Stikkordene er EU-strid, Frp-suksess i kommunevalgene, rot i AUF med mer. Mye er tilbakelagt, men samtidig er det morsomt med en liten historisk oppkvikker. Det er utrolig hvor mye en har glemt.

Nærum tar ofte tingene på kornet, men til tider sklir han helt ut. Som når seriens hovedperson, journalisten Rita Bloid, blir med Jostein Gaarder og Linda Johansen på en romtur til solen. Gaarder er ute etter å finne nye kjøpere til Sofies verden, og håper å finne liv på solen.

Men det er partilederne som spiller hovedrollene i Bloid, og til tider utvikler det seg til en skikkelig såpeopera, ganske langt fra virkeligheten. Nærums satire viser til fulle hvor personorientert politikken er blitt i media.

Bloid er morsom lesning, selv om Nærum nok kunne tjent litt på å bli mer ondskapsfull og skarp i pennen. Nå får vi sympati på alle de fomlende partilederne, og deres påfunn. Spesielt gjør Jan P. Syse en god rolle som erkeskurk og blindpassasjer på solturen. Syse velger å bli igjen på solen, fordi han tror sjansene var bedre for å få en borgerlig regjering på solen enn hjemme i Norge.

Rita Bloid gjør en cameo i Donald-historien.

Knut Nærum
Rita Bloids opplevelser 6:Sofaland
No Comprendo Press 1997

Knut Nærums serier fra Ny Tid om journalist Rita Bloid får sin sjette samling. Nærum har forlatt den mer direkte satiren til fordel for et lengre eventyr nede i en stuesofa. Grepet er spennende, men jeg savner Thorbjørn Jagland, Anne Holt og de andre politikerne litt.

Knut Nærum
Rita Bloids opplevelser 7: Nye pupper
No Comprendo Press 1999
5/6

Kjell Magne Bondevik forvandles til en smultring. Tormod Hermansen opphisses seksuelt av kle seg i cowboyutstyr og kaste lasso mot damer som leser høyt fra Gule sider. Og Thorbjørn Jagland mister bokstavelig talt ansikt og må risse inn ansiktstrekkene sine med en Penol 750.

I Knut Nærums satireverden er alt mulig, og i tegneserien Bloid får han boltre seg med langt bredere og villere penselstrøk enn i NRKs tv- og radioprogrammer, hvor han til daglig jobber.

«Nye pupper» er en av de beste samlingene av serien fra ukeavisen Ny Tid. Med forrige album, Sofaland, lyktes det Nærum å spinne satiren rundt en lengre historie med journalisten Rita Bloid i en bærende rolle, og nå er det Ritas kroppsfiksering og jobb i informasjonsbyrået Vielgeld.Kosten som er rød tråd.

Nærum har også hatt godt av regjeringsskiftet, for det er en ekstra gnist i både strek og tekst når han får kose seg med Kjell Magne Bondevik, Jon Lilletun, Opposisjons-Jagland og Bondeviks agentbror James Bondevik.

I fjor gikk Nærum fra fra side- til stripeformat på Bloid, noe som har svekket det episke elementet ved serien til fordel for mer bruk av «punchlines». Om dette gjør Bloid bedre eller verre er litt for tidlig å si på grunnlag av de 24 stripene på tampen av «Nye pupper».

Nærum får plusspoeng for ikke å gjøre narr av Verdikommisjonen, som bare dukker opp i én scene: Møtet deres blir kraftig forstyrret av en stim petitskribenter og satirikere som venter på at kommisjonen skal si noe dumt.

Knut Nærum
Rita Bloids opplevelser 8: Ikke noen bombe det da
No Comprendo Press 2000
5/6

Sylskarp satire.
Statsminister Kjell Magne Bondevik har innkalt informasjonsrådgiverne Vielgeld.Kosten for å gi ham rett image i kampen mot Jens Stoltenberg. Svaret er som følger: Bondevik er folkelig, rund, tradisjonell, med bred appell – han er en smultring.

”Ikke noen bombe det da” er den åttende samlingen med den alltid like undersøkende og kritiske journalisten Rita Bloid, Knut Nærums bitende politiske tegneseriesatire over Norge i dag.

Der de fleste politiske tegnerne i Norge rendyrker vitsetegningen og karikaturen og konkurrerer om å gi Carl I. Hagen størst oppstoppernese, går Nærum motsatt vei. Han tegner Bondevik som en smultring og Carl I. Hagen uten hode – og han gjør det i tegneserieform. Men ennå viktigere er det at Nærum klarer å være politisk uten å karikere politikere. Selv om politikere og samfunnstopper spiller viktige roller, er store deler av seriene her befolket av vanlige slitere. Nærum lar oss ikke glemme at politikken angår oss – han minner oss i det minste om at vi burde bry oss.

For der mange politiske tegnere gjemmer sin mangel på gode ideer og politisk snert bak dyktig utførte karikaturtegninger av politikere, lar Nærum tekst og fortellingen være det viktigste. I så måte minner han om den uhyre dyktige amerikanske avistegneren Tom Toles, som retter en giftig brodd mot amerikansk og internasjonal politikk ved hjelp av stornesede strekfigurer.

Knut Nærum uttalte i et intervju med VG at han var livredd for å ende opp som en bindestrek – den dagen han blir omtalt som Satire-Knut var det på tide å gi seg, mente han. Men er det noen i norsk underholdningsverden som fortjener en bindestrek er det Nærum. Han er best kjent som paneldeltaker i ”Nytt på nytt”, men er også tekstforfatter for ”Hallo i uken”, ”Egentlig”, ”Øystein og meg”, revyer og stand up-komikere. I tillegg er han glødende engasjert i tegneseriens muligheter og er redaktør for antologien Fidus.

Og Nærum lager ikke Bloid utelukkende for å være morsom. Han er oppriktig politisk engasjert, og ble blant annet valgt inn i Kristiansands bystyre for RV i 1991. For mens litteraturkritikere og forfattere etterlyser en norsk politisk litteratur, klarer Nærum å få sagt mer i løpet av fire serieruter enn kritikerroste forfattere klarer gjennom en hel roman.

Serien balanserer mellom politisk kritikk og mediesatire, fortalt med hjelp av en forkjærlighet for populærkulturen. Eller hva sier du til lønnsoppgjøret fortalt som et Pokémon-eventyr? Eller Erik Solheims oppgjør med kommunismen fortalt som eventyret om Karlus og Marxus som bodde i Eriks munn?

Seriene her er striper fra Ny Tid og Dagbladet, men nå har heldigvis Dagbladet innsett hvilken gullpenn de har i Nærum og sluppet ham løs på en helside i Magasinet – i farger.

I et intervju med Dagbladet tror Nærum at framtidas politikere blir mer ansiktløse, og følgelig vanskeligere å karikere. ”Det kan jo føre til at vi må lese partiprogrammene for å finne noe å ha det moro med”, sier han. Bloid tyder på at Nærum allerede har smugtittet.

Knut Nærum
Rita Bloids opplevelser 9: Svære greier
No Comprendo Press 2002
5/6

En nesten perfekt samling.
Knut Nærum er fortsatt best kjent som paneldeltaker i «Nytt på nytt», men når historien om Norge på 1990-tallet skal skrives bør tegneserien Bloid bli en viktig kilde.

Serien om tabloidreporteren Rita Bloid gikk åtte år i ukeavisen Ny Tid før den meldte overgang til helsider i farger i Dagbladets Magasinet. Det er disse som nå er samlet i dette lekre albumet i samme format – som forlaget lover er «Norges største tegneserie i farger».

Nærum befolker serien med politikere, kjendiser og samfunnstopper, men lar oss aldri glemme at politikk er noe som angår oss alle. Og fra sitt venstreradikale utgangspunkt er han ikke redd for å sparke i alle retninger – men som oftest går det oppover.

Jens Stoltenberg er grå og handlingslammet, Carl I. Hagen er en rund Robin Hood-politiker (han tar fra Oljefondet og deler ut til folket) og Kjell Magne Bondevik er fortsatt en smultring – rund, god og likt av alle, men fullstendig hul i midten. Og ikke minst: Nærum bruker tegneseriens muligheter for absurde overdrivelser til det fulle for å beskrive en norsk virkelighet som er vel så absurd – om ikke mer.

«Det var bare en drøm», sier Rita Bloid lettet i en episode. I drømmen drukner hun i en svart sjø fylt med gale kuer, mens Jan Petersen lurer seg unna ved å love lavere småbåtavgifter fremfor å se verdens virkelige problemer i øynene. «Det er hva du tror», kommer det illevarslende fra samboeren Sambo ved siden av. Nettopp slik er effekten av Nærums serier når han er på sitt beste. «Det er heldigvis bare en tegneserie», tenker du. «Det er hva du tror», sier Nærum.

Bloid 9 er nesten en perfekt samling, men Nærum snubler litt i sine lengre føljetonger. De to historiene om gale kuer som invaderer Oslo og om president Bushs forsøk på å omskape sine allierte til kakerlakker (for at de skal overleve en atomkrig) er ikke dårlige, langt ifra. Men de gode ideene blir strukket vel langt, og preges mer av inspirert tullball enn virkelig satirisk snert.

Nærums tredje forsøk på en lengre historie – om et «Norge 2» befolket av uegoistiske kloner – er bedre og mer treffende, men også dessverre seriens svanesang. Om Bloid kommer tilbake noen gang er fortsatt uvisst, men med hele ni album har Knut Nærum fullført et unikt serieprosjekt. Skal vi kalle det «Historien om Norge på 90-tallet»?

Knut Nærum
Tenk at det kan nytte: Tegninger fra Nye Takter 1985-1991
No Comprendo Press 2005
5/6

Egentlig er det litt trist, men Knut Nærums satiriske samtidshumor fra musikkavisen Nye Takter er fortsatt er en enslig svale blant norske vitsetegninger.

Vi snakker om tegneseristripens minimalistiske fetter, der uttrykket er begrenset til én enkeltrute med tilhørende tekst. Det er nærmest som et haiku-dikt, men i dag prøver de fleste nordmennene innen sjangeren (Frode Øverli, Lars Lauvik, Mille) bare å fylle Gary Larsons enorme sko, og altfor få har tatt opp hansken etter Knut Nærums skarpe observasjoner og journalistiske samtidsanalyse.

Dette savnet tiltar bare i styrke som følge av denne 256 sider tykke boken med Nærums nesten samlede verk innen sjangeren (noe er tidligere samlet i Vi går for regnskogen fra tidlig 90-tall).

I forordet understrekes det hvordan Nærum fanget inn 1980-tallets «fødsel, vekst og fall», men det er like påfallende hvor lite som har forandret seg. Apartheid, bequerell-frykt og Folkeaksjonen Mot Innvandring har heldigvis forduftet, men ellers var ikke Status Quo de eneste som overlevde 80-tallet.

Her er a-ha, Band Aid, Sissel Kyrkjebøs juleplater, overtrendy kafeer, rockere med trange spandeksbukser, folk som mener hiphop bare er bråk, tomsete kunstnerspirer, musikere, raddiser og trendnisser – og så videre. Brorparten av innholdet kunne ha vært publisert som ferskvare i dag uten at noen hadde reagert. Og kanskje de fleste av oss fortsatt er mentalt plassert i 80-tallet?

Glem Madonna-gåten og «Nytt på nytt», dette er satirikeren, humoristen og kommentatoren Knut Nærum på sitt beste.

PS! Alle anmeldelsene har stått på trykk i Bergens Tidende.