Asterix fyller 50: 25 år i himmelen, 25 år i helvete

Kan vi håpe at Asterix-album nummer 34, Asterix og Obelix fyller år – Gullboken, også blir det siste? Serien har nå gått på tomgang i 25 av sine 50 år.

Burde Asterix ha blitt lagt ned da manusforfatter René Goscinny døde i 1977? I dag er det lett å svare ja, for brorparten av albumene som har kommet fra Albert Uderzo de siste årene har vært skral lesning. Men til å begynne med var det slett ikke så verst. Både Borgerkrigen (1981) og Asterix’ odyssé (1982) var underholdende serier, men siden Damenes inntogsmarsj (1992) har det stort sett bare vært sorgen.

Jeg elsket Asterix i oppveksten, men som anmelder har jeg stort sett måtte forholde meg til de sørgeligere utgivelsene. Her er mine Asterix-anmeldelser:

René Goscinny og Albert Uderzo
Asterix – Samlede verk II
Egmont Serieforlaget 2001
6/6

Glimrende praktsamling.
Kort fortalt: Egmonts kronologiske samling av tegneserieklassikeren Asterix er noe av det beste og lekreste du kan få på det norske seriemarkedet for tiden. Selv om du har alle albumene fra før av, er det  umulig å ikke la seg friste av disse innbundne praktbøkene.

For det første presenteres Asterix for første gang i riktig kronologisk rekkefølge på norsk; denne samler Asterix som gladiator fra 1964, Gallia rundt og Asterix og Kleopatra fra året etter. Historiene er håndtekstet  og delikat fargelagt, men i tillegg får leseren en rekke innsiktsfulle og underholdende artikler knyttet til albumene og de originale franske forsidene.

Men rosinen i pølsen her er utvilsomt den ukjente historien «Obélisc’h» – en stripeserie som gikk som føljetong i det franske bladet Pilote. Her møter Goscinny og Uderzo Obelix’ fjerne etterkommer – og får se den tjukke gallerens omfangsrike stamtre. Det er slik grundighet og  kjærlighet i presentasjonen som gjør at bokhyllene dine og du fortjener  denne Asterix-samlingen.

René Goscinny og Albert Uderzo
Asterix – Samlede verk III
Egmont Serieforlaget 2002
6/6

Mens vi er inne på klassiske franske seriehelter: Asterix – Samlede verk er uten tvil den aller beste av de mange nostalgisk innrettede boksamlingene av klassiske tegneserier på det norske markedet. Nå er bok tre i serien her, og foruten albumene Tvekampen, Asterix hos britene og hjemmefavoritten Asterix og vikingene er boken spekket med interessant bakgrunnsstoff og mindre kjente småserier. Strålende!

Albert Uderzo
Asterix 30: Obelix på galeien
A/S Hjemmet-serieforlaget 1996

Obelix får endelig smake trollmann Miraculix’ berømte styrkedråper igjen – med katastrofalt resultat. Dette er hovedideen i det første Asterix-albumet på fem år. Men den gode historien skusles bort ved at eventyret er for dårlig fortalt.

Som Asterix-kjennere sikkert vet, falt den lille gallerens beste venn, råsterke Obelix, i gryten med styrkedråper som liten. Resultatet ble en glupsk appetitt på villsvin, og en kronisk tilstand av overmenneskelig muskelkraft. Men til Obelix’ store sorg fikk han aldri mer smake på trollmannens styrkedrikk, og fram til i dag har vi aldri skjønt hvorfor det skulle være så farlig. Da gallerne ble innesperret i en pyramide i albumet Asterix og Kleopatra fikk Obelix til og med smake på noen dråper av styrkedrikken.

I Obelix på galeien trosser den kraftige galleren landsbyens trollmannen, og fråtser i styrkedråper. Som følge av overdosen med styrkedråper blir Obelix forvandlet til en steinstatue. Dette er opptakten på det ferskeste eventyret om de uovervinnelige gallerne, og deres evinnelige kamp mot romerne.

Dessverre er det ikke bare Obelix som har stivnet. Albert Uderzo har tegnet serien siden starten i 1959. Og siden manusforfatter René Goscinnys død i 1977 har han også skrevet tegneserien, med varierende resultat.

Uderzo har skrevet seks Asterix-album, hvorav det første, Borgerkrigen, er det klart beste. Siden har kvaliteten vært jevnt synkende, med det redselsfulle Damenes inntogsmarsj som absolutt lavmål. Heldigvis er årets album en opptur.

Det finnes flere gode ideer til en medrivende historie i Obelix på galeien, men Uderzos fortelling er for klønete i oppbyggingen, og han skusler bort de gode poengene til fordel for elementer som ikke leder noe sted hen. For det første er det en god idé å sette Obelix ut av spill. Mange av de mest dramatiske episodene i Asterix-folkloren har oppstått når den uovervinnelige kjempen har vært opptatt på annet hold, og Asterix må klare seg uten hjelp.

Når så gallernes eneste tønne med styrkedråper i tillegg kommer i hendene på en forrædersk romer, har Uderzo gode muligheter til å komme opp med en engasjerende historie.

Problemet er at dette først finner sted når historien har somlet seg til side 42, og problemet blir løst allerede på neste side. Før dette skjer har vi slitt oss gjennom en historie som aldri klarer å bestemme seg hvor den skal.

En stor del av sidene blir viet en gjeng rømte slaver som har stjålet Julius Cæsars galei. Sjefsslaven er basert på Kirk Douglas’ rolle i filmen Spartacus, og albumet blir faktisk presentert som en hyllest til Kirk Douglas. Nå er disse slavene lite spennende figurer, og de klarer aldri å tilføre serien liv, utvikling eller humor.

Som de fleste andre helter er Asterix en meget kjedelig fyr, og slike helter er avhengig av et fargerikt galleri av skurker og bipersoner rundt seg.Tegnemessig er Uderzo den samme gamle, her trenger man ikke å frykte endringer. Et problem er at han i stadig større grad kopierer seg selv. Flere scener har vi sett nøyaktig like før, som Cæsars raseriutbrudd og kranglingen mellom Obelix og Asterix. Det er greit at han holder stilen, men i blant virker det som om han tegner av gamle glansscener med matpapir over.

Obelix på galeien er grei underholdning for Asterix-fans, og en opptur i forhold til de siste Asterix-albumene. Men i forhold til klassisk Asterix faller det fullstendig gjennom.

Albert Uderzo
Asterix & Latraviata – et album blir til
Egmont Serieforlaget 2003
5/6

Asterix – the director’s cut.

Albert Uderzo er en europeisk tegneseriegigant og et forbilde for flere generasjoner serieskapere – bare spør Arild Midthun. Men helt siden gallerhelten Asterix ble født i 1959 har han latt være å ta vare på blyanttegningene som danner grunnlaget for albumene.

Det vil si helt til Editions Albert René i 1996 ga ut blyanttegningene til Obelix på galeien i et mikroopplag på 520 eksemplarer. Det ble en slik suksess at skisseutgaven av det nyeste albumet, Asterix og Latraviata, utgis i langt større opplag, og attpå til har fått en norsk avlegger i et opplag på tusen eksemplarer.

Dette en luksuriøs og lekker samling av Uderzos blyanttegninger i A3-formatet han selv tegner i, samt en forklaring av prosessen videre frem til albumet er i butikkene. Selve teksten er beholdt på fransk, noe som neppe er særlig problematisk da interesserte ganske sikkert har Latraviata-albumet fra før – og presentasjonen får oss nesten til å glemme at Latraviata er et av de svakeste albumene i serien.

For dette er en bok for de som er interessert i tegneren Uderzo, og utgivelsen viser frem hans sikre, ekspressive og detaljrike strek i all sin prakt. Nytt for de fleste er det nok at Asterix rentegnes og tusjes av ukrediterte Frédéric Mébarkis, mens andre ansatte i Studio Et Cetera står for fargelegging, håndteksting og videre arbeid.

Uderzo fungerer i så måte som regissør, fotograf og manusforfatter, og denne boken blir hans egen ”director’s cut”. Svært interessant for blodfans av Asterix og vordende serieskapere, så vil den stive prisen på 695 kroner avgjøre hvor interessert du er.

Albert Uderzo og Frédéric Mébark
Asterix 33: Det store himmelfallet
Egmont Serieforlaget 2005
1/6

Bare til glede for masochistiske Asterix-fans.

Dette rykende ferske Asterix-eventyret ender med at et romvesen sprayer gallerlandsbyen med en slags gass, slik at alle beboerne glemmer hva som har skjedd på de foregående 45 sidene. Denne gassen burde ha fulgt med på kjøpet av albumet, slik at vi lesere også kan få lov til å glemme denne skampletten i Asterix-katalogen.

Det store himmelfallet ble i går lansert i 27 land i et samlet opplag på åtte millioner eksemplarer, deriblant tre millioner nummererte kopier i Frankrike. Et nytt Asterix-album er fortsatt en kulturell begivenhet, men det er årevis siden serien var kunstnerisk på høyden.

Albert Uderzo gjorde i utgangspunktet en fin jobb da han tok over manus etter René Goscinnys død i 1977, men fra og med Asterix & sønn (1984) har det bare gått nedover. Nå er bunnen trolig nådd, for selv om 78 år gamle Uderzo har flere fortellinger inne, skal det godt gjøres å overgå dette eventyret når det kommer til idiotisk plot, kjedelige bifigurer, tynn historie og manglende historisk koloritt.

Uderzo griper fatt i gallernes voldsomme frykt for at himmelen skal falle i hodet deres, men vinker samtidig farvel til ankeret serien alltid har hatt i historiske forhold. Isteden sender han to romskip til Gallia, fylt med romvesener på jakt etter styrkedråper. Disse skapningene er dessuten en særdeles klønete og overtydelig metafor for dagens tegneseriebransje. Waltdistaneren Toon og hans superkloner representerer USAs tegnefilmer, funny animal-serier og superhelter, mens de voldelige nagmaene fra planeten Gmana er en tomsete parodi på den japanske mangaindustrien.

”Tomhet og jag etter ingenting,” fnyser Obelix når gallerlandsbyen blir stående som passive tilskuere til det episke slaget mellom japanske roboter og amerikanske superhelter, men han kunne like gjerne snakket om Det store himmelfallet. Og dersom Uderzo mener dette skal representere europeisk seriekunst, er det ikke rart Frankrike blir stående igjen på sidelinjen mens resten av verden kjøper serier fra Japan og USA.

Der Latraviata og Damenes inntogsmarsj tross sine store svakheter hadde en viss klønete sjarm, står dette igjen som det første komplett mislykkede Asterix-albumet. Uderzo har fortsatt en tiltalende strek, men historien er så idiotisk, umorsom og lite engasjerende at jeg er nær ved å håpe at dette blir det siste albumet i serien.

René Goscinny og Albert Uderzo
Asterix 32: Gallisk skolestart
Egmont Serieforlaget 2006
3/6

Asterix-arkivene støvsuges.
Da Albert Uderzos Det store himmelfallet dukket opp som Asterix-album nummer 33 i fjor oppsto det forvirring. For hva skjedde med nummer 32? Det dukker opp nå i form av Gallisk skolestart.

Dette er bare en parentes i Asterix-mytologien, en samling korte serier av svært ymse kvalitet. Flere er tidligere gitt ut i diverse julehefter, men for Asterix-komplettister er det fint å få disse pussighetene samlet mellom to permer.

De fleste historiene er mest som kuriosa å regne, langt unna dybden og treffsikkerheten i de beste eventyrene, og dette føles som en dvd med utelukkende ekstramateriale. Den panegyriske redaksjonelle omtalen som binder det hele sammen trekker også ned helhetsinntrykket, med vendinger som ”perler av noen små enkeltstående mesterverk”. Og hvor blir det av Asterix og de 12 prøvene i albumformat?

Haakon W. Isachsen (red.)
Asterix og vennene hans. Hyllest til Albert Uderzo
Egmont Serieforlaget
4/6

Fin, men vel ærbødig Asterix-hyllest.
Nå som sagaen om Asterix ubønnhørlig ruller mot slutten, og tegneren Albert Uderzo har rundet 80 år, er det på høy tid med en skikkelig hyllest. Seriens innflytelse på den fransk-belgiske tradisjonen er enorm, og her slipper 37 serieskapere til med sine personlige tolkninger av de gjenstridige gallerne. De fleste er fra kontinentet, men også engelskmannen David Lloyd (V for vendetta), den argentinske Donald-tegneren Daniel Branca og canadieren Stuart Immonen bidrar.

Dessverre blir de fleste vel ærbødige og fantasiløse, og standardløsningen er et møte mellom Asterix og serieskaperens egne figurer. Da er det mer spennende med mindretallet som klarer å frigjøre seg fra Uderzo-stilen for å omskape gallerne i sitt eget bilde. Gullmedaljen går til Baru, som flytter Asterix og Obelix til Paris’ forsteder i vår egen tid, og lar det franske politiet spille rollen som romere. Også Boucqs anatomistudie, Turfs melankolske fortelling om broren til Obelix og Cuzors utforskning av sin egen kreative gryte med styrkedråper fortjener diplom.

Alle anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.