Barack Obama og rapperne hans

Onsdag 5. november gjestet jeg og Christine Dancke Lydverket for å snakke om Barack Obama og valgkamprapen som fulgte i skjørtekantene hans. Se hele programmet her, eller les bakgrunn til saken her. Christine har fulgt opp med utfyllende kommentarer på den utmerkede Hoetell-bloggen, og jeg kan jo ikke være noe dårligere.

Altså: Det var mange rappere som engasjerte seg i forrige presidentvalg også, men det var også påfallende hvor mange som brukte kreftene på å være mot George W. Bush, istedenfor å være for John Kerry. Men når Obama annonserte sitt kandidatur, sto alle rapperne i kø – fra Common via Jay-Z til Young Jeezy – for å støtte den kommende presidenten.

Dette er pirrende stoff for NRK, og jeg har blitt intervjuet flere ganger om det, for betyr dette ikke at «rappen er blitt politisk igjen», for å sitere den gjennomsnittelige P2-journalisten. Og samtidig, hva skal rapperne kritisere nå som presidenten er valgt?

Her er uansett noen funderinger jeg gjorde i forkant av sendingen. Noe sa jeg, mye rakk jeg ikke, og noe ble kvittet vekk. Men som en sa etterpå, vi glemte å snakke om «the elephant in the room»: Kan ikke den massive støtten forklares ved at Obama er svart (eller farget, for å være pinlig politisk korrekt). Amerikansk-kubanske Pitbull er såvidt jeg vet den eneste rapperen som støttet John McCain, og det var trolig fordi han synes Obama er for soft i forholdet til Castros Cuba.

Fun fact: Common var trolig den første rapperen som namedroppet Obama, allerede i 2005, i remiksen av Jadakiss‘ «Why»: Why is Bush acting like he trying to get Osama / Why don’t we impeach him and elect Obama.

Bonus: Den kontroversielle artikkelen «Why President Elect Barack Obama is not the first Hip Hop President».

Spørsmål: Hvor mye hadde det å si for Obamas presidentseier at et samlet Hiphop-Amerika støttet ham?
Det kan nok hende Hiphop-USA overvurderer sin egen betydning en smule, for dette var en vinn-vinn-situasjon for begge. Barack Obama kunne sole seg i glansen av støtte fra rapperne og referere til Jay-Z, mens rapperne selv fikk mye oppmerksomhet ved å støtte Barack i låter. Da Hiphop-USA mobiliserte i forhold til Rock the Vote-kampanjen i forrige valg, hadde det mindre betydning, for rapperne trengte en passende kandidat å støtte. Spørsmålet er om Barack Obama vant fordi han ble støttet av rappere, eller om det var fordi han appellerte til befolknings- og aldersgruppen som utgjør den såkalte hiphopgenerasjonen. Han har jo selv vært forsiktig med å få hiphoppresident-stempelet, og er for gammel til selv å tilhøre hiphopgenerasjonen. Men det er liten tvil om at støtten har hjulpet, ikke minst ved å mobilisere unge velgere som ikke ville ha stemt. Ved forrige valg var flere hiphopere åpent mot Bush, men det hjalp lite når så få var for John Kerry.

Hemmeligheten ligger i Obamas appell overfor hiphopgenerasjonen, snarere enn rappernes påvirkningskraft på velgerne. De har nok kanskje bidratt til å få noen flere til å stemme, men det viktigste er at Obama er den første kandidaten som har fått hiphopgenerasjonen til å stemme. Rapperne sier det jo selv i innslaget, Obama var den første presidentkandidaten de hadde lyst til å stemme på. Obama var samtidig også smart. Der mange eldre svarte politikere har inntatt black cop-rollen i forhold til hiphop, det vil si å henge seg opp i de problematiske sidene, har Obama aldri fordømt sjangeren som helhet.

Spørsmål: Var det utelukkende positivt for Obama at hiphop-artistene støttet ham, eller hadde det også negative konsekvenser?
Nei, og Barack Obama holdt ganske bevisst de mest intense omfavnelsene på avstand. Dersom han åpent tok imot støtten fra de røffeste gangstarapperne ville det ha fått negative konsekvenser i forhold til den konservative fløyen i partiet og ikke minst den svarte borgerrettighetsgenerasjonen han også er avhengig av støtte fra. Det er en ganske stor generasjonskløft mellom svarte som var unge på 60-tallet og dagens hiphopgenerasjon, og det er også store interne motsetninger mellom den svarte middel- og arbeiderklassen. Da Ludacris kalte Hillary Clinton en bitch måtte Obama ta avstand, og da Jay-Z bannet friskt under «My President is Black» fikk Obama tyn fra konservative tv-journalister.

Spørsmål: Hiphop-artistene mener selv de har makt over hva deres fans mener, for eksempel om politikk. Har de virkelig så stor makt?
De har utvilsomt en del makt, men spørsmålet er også hvor mye makt fansen har over rapperne. Det er sjeldent vi ser rappere innta standpunkt som er upopulære blant fansen, og man kan vel like gjerne si at de ofte gjenspeiler holdningene hos sine fans. Slik sett er de kanskje ikke så mye påvirkningskraft, men representasjon det er snakk om.

Spørsmål: Hva har skjedd med den samfunnskritiske hiphopen etter at Obama ble president?
Samfunnskritisk hiphop er blitt en undersjanger i hiphop, og er ikke like synlig som i glansdagene til Public Enemy og Paris, representert ved artister som Immortal Technique, Dead Prez, Mos Def og Talib Kweli. Men vi ser også stadige eksempler på rappere som lager samfunnskritiske låter, og det er gjerne de store begivenhetene som mobiliserer.11. september , Katrina og Barack Obama for eksempel. Etter valget av Obama gikk hiphoperne inn i en kollektiv lykkerus de vel ennå ikke har kommet ut av, men det skal bli spennende å se hvordan Obama blir veid i lengden.

I Wu-Tang Clans «Rules» rapper Ghostface Killah følgende:

Who the fuck knocked our buildings down?
Who the man behind the World Trade massacres, step up now
Where the four planes at, huh, is you insane bitch?
Fly that shit over my hood and get blown to bits!
No disrespect, that’s where I rest my head
I understand you gotta rest yours true, nigga my people’s dead
America, together we stand, divided we fall
Mr. Bush sit down, I’m in charge of the war!

Spørsmål: Har hiphop blitt kjedeligere nå som de har en president de støtter ved roret?
Nei, det er ikke så mange som husker det nå, men etter 11. september var det også mange rappere som åpen støttet Bush, som Wu-Tang Clan og Trick Daddy. Og Bush-kritikken var jo heller ikke så fryktelig spennende i lengden. Men generelt sett er de fleste rappere ikke så fryktelig opptatt av storpolitikk, og det er fortsatt hverdagen og fantasiene i nabolaget som bestemmer mye av innholdet. Men rappere er fæle til å hive seg på regjerende trender, så det blir veldig kjapt en flokkbevegelse av det. Og Obama-hyllester blir like raskt kjedelig som hyllester til trange bukser.

Spørsmål: Når får vi den første Obama-kritiske rappen?
Den kom før valget: