Jokke: Rockens hedersmann

Blir den nye liveplata Levende (så lenge det varer) den siste plata vi får høre med Jokke & Valentinerne? Jeg benytter uansett anledningen til en aldri så liten Jokke-uke på bloggen.

(Denne teksten ble skrevet for Ny Tid i 2002, i anledning samleplata Prisen for popen.)

Det var en mørk og stormfull natt høsten 1986. Jeg satt i mørket på gutterommet og tok opp musikk fra Oslo-nærradioen Radio 7. Programlederne snakket om et nytt norsk band og tonene fra en  dyster akustisk gitar trillet ut fra høyttalerne. «Hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg» sang en ung stemme med klar og tydelig oslodialekt, men han hørtes langt fra glad ut. Det var et hint av desperasjon og mørke i stemmen hans jeg ikke hadde hørt i norsk musikk tidligere.

Og muntrere ble det ikke da mannen med gitaren slo på strømmen, satte opp tempoet og sint og trassig sang snerrende om Oslo som «en by som alle rømmer til, en kirkegård av drømmer / Hvor ingen veit helt hva dem vil, eller hvordan de skal få det til». Jeg var ikke gammel nok til å kjenne lukten av øl en gang, men skjønte nesten umiddelbart at dette bandet – som programlederne kalte Jokke & Valentinerne – var mitt band og snakket mitt språk.

Radio 7 spilte hele førstesiden av Alt kan repareres-albumet, og jeg tok opp alt på kassett. Noen måneder senere hadde jeg endelig klart å spore opp hele albumet (det ble gitt ut av Veps, og jeg måtte bestille det fra platesjappa på Steen & Strøm) – som bandet hadde gitt ut selv på eget selskap. Albumet solgte bare 2000 eksemplarer det første året, men verken mitt eller Jokke & Valentinernes liv ble det samme igjen.

Festen som tok overhånd
Vi går fram til 1997. Jokke hadde fulgt meg helt siden tidlig i tenårene. Jeg hadde sunget «Sola skinner», kastet øl til «To fulle menn», lett etter «Action», vært «Feig» og sett tegneseriefiguren, fyllebøtta og bråkmakeren Jokke ta over for låtskriveren og musikeren Joachim Nielsen – på det som utviklet seg til stadig mer parodiske konserter.

Jeg var trist vitne til at Jokke skapte tabloidskandale da han omsider – og høyst fortjent – mottok Spellemannprisen for Frelst! i dritings tilstand. Men først nå skulle jeg endelig møte min gamle helt, for intervju i forbindelse med hans første album med sin nye gruppe Tourettes; Trygge Oslo. Da skjønte jeg ikke dybden i albumtittelens ironi, og kanskje ikke Jokke selv gjorde det heller?

Jokke helte i seg flere øl, var nyforelsket og opplagt – men det var lett å se at rockelivet hadde gitt min helt hard medfart. Tennene var svarte, ansiktet ubarbert og rynkete og fingertuppene slitte. Men det var noe annet som bekymret meg mer. På plata var det en låt som het «Bestevenner»; en av Jokkes aller beste, tristeste og ærligste – en skildring av forholdet til bestevennen i hverdag og fest og samtidig Jokkes livshistorie destillert ned til mektige seks minutter og 35 sekunder:

«Og vi leste, diskuterte, gikk på kino, hadde interesser / Vi var nesten populære, vi var invitert på fester, vi to», sang Jokke. Men så tok festen overhånd: «Men så begynte du med det vi aldri skulle begynne med/Og det gikk noen år, og så var du skikkelig på trynet/Og det gikk ikke lang tid før jeg var i samme båten». Hva var dette? Hadde Jokke, min Jokke, begynt med stoff? Var det ikke bare fylla som hadde skylda? Spørsmålet om «Bestevenner» lå på tunga, men jeg fikk meg aldri til å spørre – av respekt for Joachim.

Trygge Oslo kom ut, fulgt opp av Billig lykke. Men så, natt til tirsdag 17. oktober 2000 døde Joachim Nielsen av en overdose heroin. Norge var en dønn ærlig og drivende dyktig låtskriver fattigere.

Stemmen fra graven
To år senere griper Jokke fatt i meg igjen. Samleplata Prisen for popen gir bare ikke et fabelaktig overblikk over høydepunktene med Valentinerne, soloplata Nykter og de to albumene med Tourettes. Det er også plass til fire uutgitte låter, der Jokke med igjen fillerister meg med sin brutale ærlighet – denne gangen fra graven.

Låta ”Narkoman” er spilt inn vel to måneder før han døde, Jokke synger i heroinrus og segnet like etter livløs om på do. Den gangen våknet Jokke til liv igjen, men det er ikke fritt for at det går isnende kaldt nedover ryggen når han snøvler «nå er befrielsen like rundt hjørnet» og avslutter låta med «din jævla narkoman». Dette ble Jokkes siste innspilling, for to måneder senere rundet han hjørnet han sang om i ”Narkoman”.

Joachim Nielsen betalte utvilsomt «prisen for popen», men han etterlot seg en låtskatt som vil bli husket i lang, lang tid. Skål, Jokke! Hvil i fred, Joachim.

I morgen: Mitt eneste Jokke-intervju.