Bendiks verden

Som tenåring foretrakk han muskelsvulmende ultravold. Nå viser Bendik Kaltenborn egne muskler med absurde tegneserier, animasjon og billedkunst. Lørdag feirer han boka Serier som vil deg vel på Sound of Mu.

FOTO: ØYVIND HOLEN

Ingen skal beskylde Bendik Kaltenborn for å ta snarveier. Da det sveitsiske bladet Strapazin bestilte en tegneserie, satt Kaltenborn seg ikke ned med tusj og papir. Nei, han inviterte kompisen Kristoffer Kjølberg til Stockholm, der de plyndret skraphaugen på Konstfack for det de kunne finne av bølgepapp. Deretter gjøv de løs på pappen med beregning, skjæring og maling, før resultatet – en liten by som skulle være bakgrunn i tegneserien – ble lyssatt og avfotografert. Når arbeidsuken endelig var over, kunne duoen tegne inn karakterene i forgrunnen – via et chatteprogram på nettet.

– Vi følte oss hele tiden som filmregissøren Roy Andersson i miniformat da vi bygget byen, i og med at han bygger alle sine scener ved hjelp av modeller. Vi jobbet med modellen en uke i strekk, bare avbrutt av en fuktig helaften med vårt svenske forbilde Gunnar Lundkvist, som faktisk også bygger hus i papp, forteller Kaltenborn.

Travel tegner
Det ni sider lange resultatet er nå sendt til Sveits, men prosjektet tok nok flere dager enn Kaltenborn strengt tatt har tid til. For om det er plass til noen avtaler i skissebøkene han konstant rabler ned tegninger i, er det nok å gripe fatt i. Han skal lage animasjonsfilm som masteroppgave ved Konstfack, og han skal fullføre tegneserieromanen Janus, der forventningspresset er større enn noensinne etter at han vant Sproing-prisen for 2006s Seks sultne menn. Men så kommer alle disse gøyale ideene og oppdragene seilende.

Bidrag i den finske antologien Glömp? Selvsagt. Webdesign for den norske versjonen av MySpace? Ja takk. Nye fanziner? Tegneseriekollektivet Dongery, som Kaltenborn og Kjølberg har grunnlagt, nærmer seg nå 100 utgivelser på ti år. Kanskje blir den planlagte jubileumsboken utgivelse nummer hundre? Ja, selv et nummer av medlemsbladet til en tangoforening har Dongery-gjengen takket ja til.

De er fortsatt litt usikre på om det siste oppdraget er seriøst ment, en misforståelse eller et kamikazeoppdrag fra en frustrert og lei tangobyråkrat, men med helt frie tøyler var oppdraget akkurat passe absurd og sært for gjengens kunstneriske univers. En verden der figurer som Petter Smart, Ørnulf Ørn, Rupita Bekkevold, gamle herr Odelbrokk og brødrene Milorg og Markus Mikkelsplass er blant innbyggerne. Den siste beboeren er den franske naturforskeren Georges-Louis Leclerc de Buffon (1707-1788), som Kaltenborn viser fram tegninger av i en av skissebøkene han alltid går rundt med.

– Jeg tegner hele tiden. Mye ender opp i ymse fanziner, mens noe legges ut på Flickr.com.

På Konstfack har vi det siste jobbet med oppdraget ”Carl von Linné vs Buffon”, to høyst forskjellige størrelser innen den tidlige naturvitenskapen. Der Linné kom fra fattige kår og arbeidet seg opp med nøysom katalogisering, var erkerivalen Buffon en adelsmann fra Paris, som skrev subjektivt og nådeløst om naturen rundt ham.

Forrykte vitenskapsmenn
Buffon var blant annet en av de første som påpekte slektskapet mellom aper og mennesker, og han anså apene som degenererte mennesker. Typisk nok fenget Linnés beskjedenhet og nøysomhet ikke Kaltenborns interesse nevneverdig, men Buffon har det som trengs for å bli en perfekt tegneseriefigur. Han ble vekket kl. 04 hver morgen av tjenere som helte iskaldt vann over ham, og når han skriver om dyr legger Buffon ikke skjul på hvilke arter han liker og hvilke han synes bør ryddes vekk fra jordens overflate. Han hatet katter, og elsket hunder. Ikke så uvanlig akkurat, men heller ingen utpreget vitenskapelig holdning til tilværelsen.

– Dessuten var han veldig opptatt av å beskrive naturen ut fra egne meninger, og var ikke interessert i katologiseringen som drev Linné. Derfor skrev han for eksempel anmeldelser av de forskjellige dyreartene, der han la særlig vekt på hvordan de smakte, forteller Kaltenborn, mens han viser frem skissene av naturforsker Buffon som forrykt vitenskapsmann, en som lytter til slangelyder og plaffer ned katter med hagle.

De fleste av Kaltenborns ideer og prosjekter begynner i det bittesmå som dette. Tegneserieromanen Seks sultne menn startet med en sms fra kollega Flu Hartberg, som syntes Bendik burde lage en historie om noen tjukke menn i en leilighet. Resultatet ble det mest ambisiøse verket fra Dongery-kollektivet, en absurd og småskummel miks av André Bjerke-krim, David Lynch, Stephen King og Monty Python.

Om Buffon derimot tar steget ut av skisseboken og over i større prosjekter er ennå usikkert, men viktigere er det at noe av arbeidsviljen til den franske adelsmannen har begynt å sive inn i Kaltenborns kropp. Han dreper ikke katter og smaker på slanger ennå, men står tidligere opp og jobber hardere og mer målbevisst enn da han holdt hus i Dongery-tegnestuen Krampoteket i Torggata i Oslo. Flu Hartberg beskriver eks-kontorpartneren som en ”en lat gjøgler”.

– Det var grusomt, som å dele kontor med en Mozart som ikke er interessert i å lage musikk. Han står opp seint, og bruker lang tid på å lese reklamebrosjyrer på do før han spiser frokost, og så er det tid for en runde med PlayStation. Og når han endelig kommer på jobben langt utpå ettermiddagen, bruker han tiden til å gjøgle, spille ulike roller og snakke med pipestemme. Og i tillegg skulle han som regel videre til middag hos besteforeldrene i 17-tiden, forteller Hartberg.

I Stockholm er Kaltenborn isolert fra det daglige Dongery-tullballet og installert med svensk kjæreste i en slik grad at han allerede knoter på svensk og vennene er redd Norge står i ferd for å miste talentet hans for godt.

– Det er tegneserier som ligger i blodet mitt, men nettopp derfor var planen å fokusere på andre ting her ved Konstfack, som animasjon og tradisjonell billedkunst. Det har vist seg umulig, for det blir mye tegneserier uansett. Det er jo dumt å velge seg animasjon når man har så mange ideer.

Fantasynerd
I tegneserien og filmen Art School Confidential driver Daniel Clowes grundig gjøn med stereotypene fra sin tid på kunstskole i New York. Han var selv den sjenerte tegneserietegneren som havnet i skyggen av de smarte konseptkunstnerne med snakketøyet i orden, men i historien tar han hevn over alle sammen: Klovnetegneren, den naivistiske ”outsider art”-typen, den talentløse husmoren, proffen som knapt har tid til å møte opp i klasserommet mellom de godt betalte illustrasjonsoppdragene for Newsweek og The New Yorker, den kvisete heavyrockeren som henter modellene sine i pornoblader, og – ikke minst – fantasytegneren flasket opp Conan og superhelter, Frank Frazetta og glinsende mannemuskler.

I dag er Kaltenborn nærmere Clowes-stereotypien som enslig serietegner i en klasse med håpefulle designere, men i tenårene var han fantasynerd – dypt opphengt i Conan, roboter og steroidsuperhelter som Spawn og Lobo.

– Det var slike ting jeg tegnet gjennom hele oppveksten: Muskuløse menn med langt hår og bar overkropp, sverd og skytevåpen. Heldigvis traff jeg Kristoffer på videregående, og han har nulltoleranse overfor fantasy. Han reddet skinnet mitt.

Det var i første klasse på tegning, form og farge på Manglerud videregående skole at Dongery-frøet ble sådd. Også her var stereotypene på plass; jentene som ville tegne anatomisk korrekt, hiphoperne som ville tagge og lure seg unna allmennfag, og Bendik som spilte rollespillet Dungeons & Dragons, leste Conan og tegnet roboter, nisser og troll.

Bendik og Kristoffer fant fort felles interesser i Monty Python, The Beatles og tegning, og Dongery startet med plastilina-animasjon i klasserommet på Manglerud. Sammen beveget de to kameratene seg vekk fra superhelter og Lucky Luke og over til Robert Crumb og amerikansk undergrunn, mens de på veien rekrutterte likesinnede som Flu Hartberg og Sindre Wexelsen Goksøyr. Nå går i navn som Gunnar Lundkvist, Chris Ware, Jim Woodring, Helge Reumann, David Shrigley og finsk og sveitsisk undergrunn hvis du spør om forbilder. Og David Lynch. Alltid David Lynch.

– Både Seks sultne menn og Janus er krim med like store doser spenning og absurd humor. Den miksen minner om Lynch, og jeg hans måte å jobbe på. Han tar hensyn til intuitive ting underveis, selv om han ikke alltid vet hvorfor. Han er åpen for innfall gjennom hele skapelsesprosessen, og vektlegger atmosfære, små episoder og teite samtaler.

Dongery-kollektivet fylte ti år i 2007, og som i andre familiære kollektiv er det flere som lar seg lokke av en fet lønningspose fremfor respekt i undergrunnen når voksenlivet melder seg. Flere i gjengen er spist opp av designarbeid innenfor de mer kommersielle utvekstene i Tegneserie-Norge. Kristoffer gjør for eksempel layout i Pondus-bladet, mens Bendik tidligere har livnært seg av å retusjere Nemi. Men Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn, håper fortsatt at tegningen skal være et levebrød. Om enn i kombinasjon med designjobber.

– Så lenge jeg går på kunstkole er dette ikke noe problem, men jeg er livredd for å falle fra med en gang jeg er ferdig med utdannelsen. Det er veldig lite penger i dette faget, og vanskelig å leve av det. Men det viktigste for meg er å få fortelle mine egne historier, enten innen tegneserier, animasjon eller film.

Opprinnelig publisert i D2 i 2007.

Bendik Kaltenborn
* Tegneserieskaper, animatør, billedkunstner og designer fra Ullevål i Oslo.
* Startet karrieren som en del av tegneseriekollektivet Dongery i 1997. Til sammen har Dongery snart gitt ut 100 utgivelser, ofte med billig produksjon og i svært lave opplag.
* Hevet ambisjonsnivået betraktelig med tegneserieromanen Seks sultne menn (2006), og ble belønnet med Sproing-prisen for beste norske tegneserie, i konkurranse med Steffen Kverneland, Lars Fiske og Jason.
* Utdannet ved visuell kommunikasjon ved Kunst- og håndverkskolen i Oslo, og studerer nå grafisk design og illustrasjon ved Konstfack i Stockholm.
* Aktuell med bidrag i den finske antologien Glömp og den sveitsiske antologien Strapazin. Jobber med en animasjonsfilm som masteroppgave og tegneserieromanen Janus, en absurd krimhistorie der blant annet Harald Sohlbergs maleri ”Vinternatt i fjellene” spiller en viktig rolle.