Tord Gustavsen: Fra barokk til popjazz

I del to av dette dybdeintervjuet forteller jazzpianist Tord Gustavsen hvordan det er å være på et selskap med verdensomspennende distribusjon, og hvor lærerikt det er å spille i Silje Nergaards band. Les del én her.

FOTO: ØYVIND HJELMEN/TORDG.NO

Etter ECM-utgivelsen av Changing Places (2003) forandret mye seg for Tord Gustavsen. Han har tidligere gitt ut plater med duoen Aire & Angels, Nymark Collective, Silje Nergaard, Skruk, Carl Petter Opsahl og Funky Butt, men dette var allikevel noe nytt. Han hadde opplevd god distribusjon og spilling verden rundt med Nergaard, men dette var første gang han opplevde å virkelig nå ut i verden med sin egen musikk.

– I gamle dager, det vil si før jeg begynte på jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim, hadde jeg et andektig forhold til ECM. Jeg hadde et sterkt forhold til flere ECM-plater fra slutten av 1980-tallet og gjennom hele 1990-tallet, og da kanskje særlig norske utgivelser som Masqualero og Jon Balkes prosjekter. Men også Keith Jarretts plater, og etter hvert også ”ECM New Series” og deres eldre musikk, som renessansemusikk og til og med en fantastisk Schumann-utgivelse.

For romantisk for ECM?
Egentlig var det aldri planen at Changing Places skulle gis ut av ECM Records. Trioen hadde bare bestemt seg for å gå til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studios, for deretter finne ut hvor platen skulle gis ut. Men i Rainbow er aldri ECM-boss Manfred Eicher langt unna, og da Kongshaug spilte noen låter for Eicher var det ingen tvil: Dette skulle ut på ECM. Trioen spilte inn et knippe flere låter i regi av Eicher, og mikset det ferdige produktet.

– Jeg trodde egentlig ikke platen skulle passe så godt inn på ECM, for vi merket at den ble mer og mer sensualistisk. Vi brukte flere afrokaribiske elementer i musikken, samtidig som båndene til gospel ble sterkere og sterkere. Det eneste ærlige for oss var å spille romantisk musikk, men der overrasket Eicher veldig ved å gi oss ut. Og når man tenker over det, så passer platen ganske godt inn. Selv om den er et utskudd i ECM-katalogen, er den et velplassert utskudd.

Gustavsen mener distribusjonen er det aller viktigste med å være på ECM, for selskapet klarer saktmodig og forsiktig å bygge opp et navn for trioen. Selskapet har ikke noe markedsføringsbudsjett å snakke om, men de to ansatte ved USA-kontoret har like fullt klart å selge 10.000 eksemplarer av Changing Places.

– I tillegg er Frankrike og Norge våre viktigste markeder, mens også England er på vei. Publikum er alt fra erfarne jazzkritikere til menigmann med én Miles Davis-plate i hylla fra før. Det er veldig flott, og vi har tydelig funnet noe som appellerer til veldig forskjellige typer.

Improviserte på pappas fang
Gustavsen er født på Grefsen, oppvokst i Hurdal, og bor på Enerhaugen i Oslo. Og det var på fanget til faren at han for første gang fikk klørne i de svarte og hvite tangentene. Far og sønn improviserte seg fram sammen, og Gustavsen sitter på gamle kassettopptak som beviser at han lagde små sanger og melodier allerede da han var fire år gammel.

– Jeg begynte med slikt før jeg lærte noter, og komponerte egne sanger samtidig som jeg tok klassiske pianotimer. Jeg begynte tidlig å spille i kirkelige sammenhenger, både med og uten kor, og det var en like sentral del av ungdomstiden som at jeg spilte klassisk musikk. Det var først da jeg nærmet meg 20-årene at jeg begynte å forske aktivt i jazztradisjonene, og den dag i dag kommer det mye hymner og veldig bluesy og basale strukturer når jeg komponerer. Jeg føler at musikken må stå på det fundamentet for å være ærlig, og så blir det eterisk og utforskende på den basisen.

Etter utdannelsen ved jazzlinja i Trondheim begynte Gustavsen å utmerke seg som utøvende musiker på tampen av 90-tallet. I 1999 platedebuterte han med Aire & Angels, et duoprosjekt med sangerinnen Siri Gjære, som fulgte opp med Aire & Angels II i 2002. Han begynte også å spille i to konstellasjoner som skulle vise seg som svært viktige: Nymark Collective og Silje Nergaard Band.

– Det var to viktige musikerskoler. Jeg fikk spille på store scener verden rundt med Silje, mens jeg fikk jobbe med kreative New Orleans-inspirerte groover i Nymark Collective. Det lærte meg veldig mye om groove og det å komme ned på et eller annet grunnfjell av basal musikk, for å gjøre sin videre utforskning derfra. For de fleste jazzmusikere er hele jazzhistorien et bakteppe for det man gjør, men jeg har nok en større del av kilden min i den aller tidligste delen av jazzhistorien enn det som er vanlig for min generasjon. Jeg har jobbet mye med bebop, cooljazz og fri metodikk, men urjazzen og bluesen er absolutt blant de sterkeste kildene mine.

Barnslig popjazzkritikk
Han har også jobbet mye vokalister som Siri Gjære, Kristin Asbjørnsen, Live Maria Roggen og Silje Nergaard, og har ikke den minste sans for jazzsnobbene som skuler mot Nergaards popjazz.

– Min eneste virkelig strenge regel er at man skal like den musikken man spiller, og jeg synes Silje Nergaard Band er blitt veldig godt behandlet og mottatt av de fleste. Man sier jo med rette at det er et popjazzprosjekt, men det skal det jo også være. Hvis man i utgangspunktet mener popjazz er en diskreditert stil, kommer man jo ikke til å like det. Silje skriver først og fremst strålende poplåter og framfører de med et strålende jazzkomp. Det er det ganske barnslig å ikke respektere, spør du meg.

Arbeidet med vokalister setter i det hele tatt et sterkt preg på Gustavsens musikk, også den rent instrumentale. Han hører selv på alt fra barokk- og renessansemusikk, via dagens jazzscene og singer/songwritere til folkemusikk fra både Vest-Afrika, India og Karibia.

– Helt fra kortiden har jeg spilt mye med og for sangere, og det er noe av det som kommer mest naturlig for meg. Jeg føler at jeg har mye å bidra med i samspillet med en eller flere vokalister, og det former nok også litt av måten jeg tenker melodikk med i den instrumentale trioen. Sangmetaforen blir veldig sterk, og jeg prøver hele tiden å få pianoet til å synge. Pianoet er ikke ment som en dårlig erstatning for en sanger, men det er allikevel et eller annet med å få fram det sanglige i det man spiller hele tiden.

Opprinnelig publisert på Ballade.no.

Bonus: Min anmeldelse av debutplata til den ufortjent oversette duoen Aire & Angels:

Aire & Angels
Aire & Angels
Mo’Jazz productions/C+C Records
5/6

Jazzetiketten Mo’Jazz productions starter svært lovende med debuten til duoen Aire & Angels, som består av Siri Gjære (sang) og Tord Gustavsen (piano).

Det er vanskelig å omtale en slik duoutgivelse uten å komme inn på Radka Toneff og Steve Dobrogosz’ klassiske Fairytales, og Aire & Angels tåler en slik sammenligning. Debuten har den samme melankolske grunnstemningen, hvor Gjæres vokal og Gustavsens tilbakeholdte pianospill gror sammen til ett uttrykk.

Samtidig har Aire & Angels en klar popfølelse, der for eksempel den aldeles utmerkede «Better So» umiddelbart sitter plantet i hjernebarken som enhver god poplåt skal. Og spor som «BB» og «What Is Our Life?» friskes opp av en dose musikalsk aggressivitet og energi, hvor Gustavsen tør å tråkke til i klaveret samtidig som Gjære viser at kan synge som en PJ Harvey om hun vil. Denne kombinasjonen av lavmælt jazzsang, leken popjazz og energiske utblåsninger skaper en variert plate, som ikke er like melankolsk monoton som Fairytales.

All musikken er egenkomponert, mens tekstene er delt mellom Gjære og de klassiske engelske forfatterne John Donne og Sir Walter Raleigh. Gjæres tekster er ofte mer uhøytidelige og humoristiske, og dette skaper igjen brudd og friksjon. På samme plate vi får tekster som spenner fra «Rodeo man, bring back your Bonnie / Shoot her a teddy for moon and honey» (fra «The Quick and the Dead», inspirert av Sam Raimi-filmen med samme navn?) til «As much more loving, as more sad / ‘Twill make thee and thou shouldst, till I returne / Since I dye daily, daily mourne» (fra John Donnes «A Valediction of My Name In the Window). Denne variasjonen i det ganske stramme duoformatet hever Aire & Angels opp til en svært lovende og sjarmerende debut. Musikalsk meditasjon av klasse.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

2 kommentar

  1. […] Del to kommer i morgen, og da snakker Gustavsen om New Orleans, popjazz og ECM. Opprinnelig publisert på Ballade.no. […]

  2. […] Torsdag feirer plateetiketten sin første plate på Blå: platedebuten til piano- og sangduoen Aire & Angels. […]

Legg igjen en kommentar til Tord Gustavsen: En hardcore romantiker « Øyvind Holen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: