Graffiti: Kunsten å markedsføre seg selv

Vil vi noen gang bli ferdig med debatten om graffiti er kunst eller hærverk? I kveld kjører vi på igjen, med debattmøtet Grafitti i et kulturminneperspektiv på DogA. – Jeg er ikke sikker på om vi noen gang kommer til å gjøre det, sier Mr. Mucho, som i 2003 var den eneste norske graffitimaleren som ble presentert i den  svenske praktboken Overground.

(Denne saken sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet i 2003. Les mer om graffiti her og her.)

– Hele poenget med all vår virksomhet er å gi et mer nyansert bilde av hiphopkulturen, og spesielt graffiti. I media diskuteres sjelden den estetiske siden av graffiti, men for meg handler graffiti først og fremst om estetikk. Derfor er det interessant å vise frem det en diskuterer og la utøverne slippe til. Mye av det som kalles hærverk har høy kunstnerisk klasse, sier Malcolm Jacobson, en av to redaktører for den svenske praktboken Overground – 9 nordiska graffitimålare, utgitt av svenske Dokument Förlag.

Boken er en videreføring av Underground Productions, et engelskspråklig hiphopmagasin som har holdt det gående siden 1992. De ni malerne som presenteres gjennom intervjuer og mengder av bilder kommer fra Danmark, Finland, Sverige og Norge, men Overground er ikke et forsøk på å peke ut Nordens beste malere.

– Kriteriet for utvalget i boken er at dette er malere vi syntes var interessante rent estetisk, samtidig som det var personer vi hadde gått glipp av i Underground Productions. Dette er ni malere vi burde ha intervjuet for lenge siden, sier Jacobson.


FOS MED VERDENS NEST STØRSTE PIECE PÅ FORNEBU. FOTO: GATAS PARLAMENT

Fra kunst til samfunnsproblem
Der norsk black metal på slutten av 1990-tallet ble mer stueren og tok turen fra avisenes nyhetssider til kulturseksjonen, har norsk graffiti gått motsatt vei. 1980-tallet var preget av nysgjerrighet og forsøk på kunstnerisk forståelse, men på 90-tallet skrudde myndighetene til i kampen mot graffiti – og kunstformen forsvant fra kultursidene til nyhetsjournalistikken. ”Er det kunst eller hærverk?” er fortsatt et av de hyppigste spørsmålene i norsk graffitidebatt, men få har gått videre fra et enkelt ja eller nei og sett nærmere på graffitis kunstneriske sider.

Mr. Mucho, eller Much, er den eneste norske maleren i boken, og han synes ikke norsk graffitidebatt er kommet noe videre fra kunst versus hærverk-argumenter. Han skal etter planen være en av deltagerne i Bergen Kunsthalls omstridte forsøk på å sette opp en lovlig graffitivegg.

– Jeg mener graffiti er et så stort begrep at det er vanskelig å definere. Det går fra det mest destruktive og ødeleggende til det vakreste og forskjønnende. Men alle handlingene springer ut fra én ting; det å “få opp” navnet sitt, forteller Mr. Mucho og fortsetter.

– Det er et enormt mangfold innad i miljøet, noe som gjør det problematisk å kalle alt kunst eller alt hærverk. Det er ikke en gang alt som er utført med et ønske om å bli sett på som kunst. Graffiti dreier seg egentlig om å operere utenfor systemet og samfunnsinstitusjonene.


VERDENS STØRSTE PIECE

– Naivt kunstsyn
Overground presenterer graffiti på formens egne premisser, og lar malerne snakke om sine forhold til det estetiske uttrykket, arbeidsmetoder og sitt syn på offentligheten og det å vise seg frem. Samtidig er det er liten tvil om at det bakenforliggende motivet er å gi graffiti en kunstnerisk oppgradering som utsmykking av det offentlige rom.

– Graffiti møtes ofte av et svært naivt kunstsyn. Innen kunstdebatten finnes det en rekke perspektiver, men i graffiti diskuterer en fortsatt hva som er kunst og hva som ikke er det. Det er vel bare i graffitikunsten en møter argumenter som at bare det som er tillatt og vakkert kan regnes som kunst. Jeg synes graffiti ligger nær vanlig billedkunst, men isteden for å male landskaper, portretter eller abstraksjoner er det bokstavene som er hovedmotivet i graffiti. På samme vis som du kan finne fotorealistiske og surrealistiske landskap kan du også finne fotorealistiske og surrealistiske bokstaver i graffiti. Samtidig som kunstnerne gir noe av seg selv i den enkelte piece eller tag; det er som den danske maleren Kegr sier: Hans verk avspeiler hvem han er og hvilket humør han er i når han maler, sier Jacobson.

Graffiti ligger et sted mellom maleriet og kalligrafien, og preges av flere paradoksale motsetninger. For eksempel faller utenforstående gjerne for flotte farger og morsomme figurer, mens det er bokstavene som er viktigst for de fleste malere. ”Det som gjør at mange misliker graffiti er at de ikke kan lese og tolke bokstavene, ikke at de synes verkene er stygge”, sier finske Egs i boken, mens svenske Ance forteller at han er dypt lei av bare å bli forbundet med de fantasifulle figurene han er blitt kjent for.

– Det er selve utformningen av bokstavene de fleste graffitimalere arbeider mest med. Når du bedømmer et maleri ser du først hvordan maleren har utført bokstavene. Mange jobber mye med farger og figurer, men det er først og fremst som dekorasjon eller krydder å regne. Graffiti handler helt og holdent om å male sitt eget navn, sin tag. Det er det som er motivet, og er både en personlig reklamekampanje og en form for selvportrett. De større verkene var i utgangspunktet bare en følge av at tagene ble større og større, men når malere får utsmykningsarbeid i dag får de ofte i oppdrag å lage lekre figurer, sier Jacobson.

Mr. Mucho ser også den vanskelige balansekunsten en graffitimaler må gjennomføre i forhold til aksept og forståelse både utenfor og innenfor miljøet.

I det samfunnet som er reelt for mange malere i dag, er en avhengig av å bli forstått for å kunne utfolde seg. Ellers så begrenses mulighetene av de som styrer. Jeg personlig føler at mange aksepterer det jeg gjør, men at det kreves mye mer dialog for å bli kvitt frykten for dette fremmede – og dermed kunne forstå de essensielle kvalitetene ved graffiti. Et annet spørsmål er hvorfor aksept og forståelse er viktig? Jeg selv setter mest pris på selve handlingen, samtidig som tilbakemeldinger fra forskjellige typer mennesker er en drivkraft. Det å kommunisere fra det innerste i meg selv til de som forstår og respekterer mitt personlige uttrykk og budskap er det jeg ønsker å oppnå. Det er først da jeg føler at mangelen på forståelse, enten det er i form av  motstand eller misbruk fra reklame og media, er fraværende.


GRAFFITI FRA 1984, PÅ LINDEBERG I OSLO, FOTOGRAFERT i 2005. SKJEBNE I DAG UVISS. FOTO: REACH

En egoistisk kultur
Men tilbake til finske Egs, som i boken sier at graffiti er ganske egoistisk. Og det er liten tvil om at det er ønske om å bli sett og gjenkjent av flest mulig som driver flere malere. ”Det handler ikke bare om hva jeg kan gi graffiti, men hva graffiti kan gi meg. Folk har ulike mål og grunner til at de maler, men i siste omgang handler det om enkeltindividet. For er ikke graffiti ganske egoistisk? Du markedsfører faktisk deg selv”, sier Egs i boken. Mr. Mucho har sammenfallende synspunkter:

– Når jeg maler vil jeg lage en atmosfære på en plass, og tilpasse denne til det rundt. Samtidig ønsker jeg  å oppnå oppmerksomhet og ettertanke. I ettertid kan det føles som om jeg forlater litt av meg selv på det spesielle stedet, og dermed blir det hele så personlig og egoistisk som det kan få blitt. Det offentlige rom blir til et personlig rom, synes han.

Redaktør Jacobson tror ikke malerne er drevet av ren egoisme, og at flere også føler at de er med på å forskjønne byen.

– Det finnes malere med helt motsatt syn enn Egs, som sier de maler for å forskjønne byen. Graffiti viser også et nytt syn på hvordan man får bruke vårt offentlige rom; en peker ut flater som en ikke synes brukes på riktig vis. Det gjelder også andre som vil ut med et budskap, både de som henger opp små plakater og de som driver med store reklamekampanjer. En viktig forskjell er at malere kommuniserer mest med hverandre og det kan bli provoserende for allmennheten som ikke forstår hva graffiti handler om. Er du interessert kan en lære seg graffitiens koder og billedspråk, en kan i alle fall anstrenge seg for å prøve å forstå det. Det er det en ikke forstår som er skremmende, sier Jacobson.

VERDENS LENGSTE GRAFFITI

Mindre nasjonalt særpreg
Graffiti kom til Norden fra New York som en del av den første store hiphopbølgen tidlig på 1980-tallet. New York-graffitien ruver fortsatt som forbilde, men dagens graffiti – da ser malerne heller til europeiske storbyer som Berlin.

– Det er vanskeligere å snakke om tydelige nasjonale særpreg i dag enn tidligere. siden det nå finnes så mange bøker, blader og videofilmer om graffiti som ikke fantes på slutten av 1980-tallet. Men i Europa ser en ikke mye på ny amerikansk graffiti, for dagens amerikanske malerier har en tendens til å bli for gjennomarbeidet. Derfor ser europeiske malere mer på hverandre, og Berlin er en av flere viktige byer. Der har malerne gjort noe nytt med den tidlige amerikanske graffitien, samtidig som en tydelig kan se at de bygger på den tradisjonelle graffitien, sier Jacobson.

Også Mr. Mucho lar seg inspirere av klassisk graffiti fra sent 60-tall og tidlig 80-tall, og denne historiske interessen er et fellestrekk i mye av dagens graffiti – etter at kunstformen nesten ble for perfeksjonistisk under den første generasjonen malere.

– Danmark har hatt en mer tradisjonelt vis å male på, store wildstyle-malerier (Store kompliserte malerier med bokstaver som flettes i hverandre. Blir regnet som en av de mest kompliserte stilene og er ofte vanskelig å lese for utenforstående. Journ.anm.). I Finland har malingen vært mer naivistisk, og malerne har latt seg inspirere mer av det spontane i tidlig amerikansk graffiti. Sverige har vært et sted mellom Danmark og Finland, mens Norge har ligget nærmere Danmark – med det unntak at den harde graffitipolitikken i Norge har gjort at flere har søkt mot enklere og raskere maling.

Det ligger også et generasjonsskifte bak den naivistiske retrostilen i Finland og Sverige, som har spredd seg til nabolandene på 1990-tallet.

– Da den mer naivistiske stilen slo gjennom tidlig på 1990-tallet var det også en reaksjon mot den perfeksjonistiske graffitien som utviklet seg på slutten av 1980-tallet. Den tekniske utviklingen nådde en topp, og derfor gikk yngre malere tilbake til en mer naivistisk stil. I begynnelsen syntes mange det var stygt, men det ble raskt den rådende måten å male på, forklarer Jacobson.

THE CREWS KLASSISKE PIECE PÅ BRYNSENG T-BANESTASJON

Den harde linjen
Den politiske linjen mot graffiti har også ført til forskjeller mellom de nordiske landene, selv om hele Norden mer eller mindre har ført en nulltoleransepolitikk gjennom 1990-tallet. Danmark har lenge hatt et mer liberalt syn på graffiti og det har vært lettere for danske malere å drive både lovlig og ulovlig – og nylig gikk København vekk fra nulltoleranselinjen Oslo har vist til som forbilde. Det har vært godt med lovlige vegger i Sverige, men de siste årene har især Stockholm ført en låst nulltoleranselinje som har vært forsøkt videreført i hele landet. Men etter at Socialdemokraterna, Vänstern og Miljöpartiet de Gröna vant lokalvalget i Stockholm ser det ut som vinden er i ferd med å snu der også.

– Jeg tror den harde linjen har påvirket graffitien kraftig. Dels har en opprettholdt graffiti som noe spennende og tiltrukket flere som spenningssøkere enn de som vil jobbe med det estetiske. Da graffiti kom til Norden kunne du male i fred midt på lyse dagen, så det er først som en følge av myndighetenes harde linje at det ulovlige, tøffe og harde er blitt en del av graffitimalerens identitet. For egentlig er det jo noe søtt og ”gulligt” over tenåringsgutter som tegner og maler.

Jacobson mener også den harde graffitilinjen har ført til at dagens malere arbeider mye raskere i dag enn for ti år siden.

På slutten av 80-tallet brukte en gjerne flere kvelder på en og samme vegg, flere uker til og med. I dag gjøres en stor del av graffitien på ti minutter uten at jeg vil si at kvaliteten er blitt dårligere. Selv den raske graffitien har sine kvaliteter. Men det paradoksale er at den harde linjen på dette viset fører til mer graffiti, tror Jacobson.

Han tror også det harde trykket mot graffiti og den påfølgende og pågående debatten faktisk har bygd opp en større interesse for hva graffiti er – noe som igjen har ført til at det er blitt vanligere med graffitiutstillinger på museer og i gallerier.

– Men interessen er ikke stor nok til at noen klarer å forsørge seg på å male graffiti på tradisjonelt vis. De som har lyktes som kunstnere har søkt seg videre billedmessig, i områder der de kan dra nytte av sine erfaringer som graffitimaler.

Hvor ble det av jentene?
Malerne i boken er 25-30 år, gutter og må regnes som etablerte i miljøet. Flere har skrudd ned på virksomheten og søker stabilitet og trygghet – og driver følgelig også med andre visuelle uttrykksformer, enten det er reklame eller kunstskole. Jacobson tror kriminaliseringen av graffiti har ført til at miljøet er blitt mer mannsdominert.

– Fraværet av kvinnelige malere har først og fremst sammenheng med kjønnsrollene i samfunnet, ikke kjønnsrollene i graffitimiljøet. Graffitikulturen er en avspeiling av samfunnet på flere vis, og graffiti handler i dag om å utfordre og teste grenser. Jenter er oppfostret til å være mer lydige og tilbakeholdne enn gutter, og jeg er ganske sikker på at det hadde vært langt flere jenter dersom mulighetene for lovlig graffiti var bedre. Men blant de yngste jeg møter på workshops er det faktisk nå flere jenter enn gutter, og det tror jeg har sammenheng med at kjønnsrollene er blitt friere enn på 1980- og 90-tallet.

Samtidig som graffiti nå har fått sin egen nordiske ”coffee table”-bok forsøker tunge kulturinstitusjoner som Grieghallen og Bergen Kunstmuseum å få stoppet Bergen Kunsthalls forsøk på å lage Nordens største graffitipiece. Er Mr. Mucho og Malcolm Jacobson overrasket over reaksjonene?

– Det er ikke overraskende, for klagerne er tradisjonelle og konservative institusjoner som på meg virker mindre åpne for forandring. Samtidig er det forståelig at de med innflytelse er bekymret for noe de ikke vet hvordan utvikler seg. Jeg må innrømme at jeg er ganske upåvirket av alt dette, og føler at debatten går sin vante gang. sier Mr. Mucho, som er invitert til å bidra til veggen.

– Jeg er ikke overrasket, for slike saker har vi opplevd lenge i hele Norden. Det som er overraskende er at en ikke ser at dette bare handler om bilder, at det ikke er noe farlig i seg selv og at en bør oppmuntre de som vil holde på med lovlig graffiti. Jeg synes den harde politikken er blitt utprøvd og har mislykkes. Det eneste som står igjen nå er å gå graffitimalerne i møte, men det skal bli spennende å se hva som hender. Problemet er at med en gang en begynner å snakke om lovlige vegger, skal myndighetene ha noe tilbake: ”Dere kan male her om dere ikke gjør noe ulovlig andre steder”. Problemet er at graffitimalerne er svært individualistiske, og for mange som har vokst opp med den harde motstanden er den en naturlig del av graffiti. Det kan hende disse mister interessen om motstanden forsvinner

Reklamer

2 kommentar

  1. […] This post was mentioned on Twitter by Øyvind Holen, Leo Amadeus Brunvoll. Leo Amadeus Brunvoll said: RT @oyvindholen: [blogg] I anledning kveldens graffitidebatt (http://bit.ly/2V1XJr): Kunsten å markedsføre seg selv http://bit.ly/4j5AqA […]

  2. […] ble for øvrig brukt i denne saken, men her er director’s […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: