Seks graffitiscener fra Oslo

I går fortalte den svenske kunsthistorikeren og graffitimaleren Jacob Kimvall om de fire piecene han har foreslått å frede i Stockholm og omegn. Her er et utdrag av mitt innlegg i debatten, seks scener fra Oslos graffitihistorie. Hør meg også på NRK Østlandssendingen her.

Scene 1: Brynseng, høsten 1984.
Jeg er 11 år gammel, og glor ut av t-banevinduet som vanlig. Idet vogna sklir inn på Brynseng, åpenbarer en symfoni av farger og figurer seg på den tidligere så grå betongveggen på perrongen. Der står Mikke Mus, snusende etter et eller annet i søplekassa. Der er bestekompisen, Langbein, kledd opp i en engelsk dommerparykk. Hva har skjedd med Onkel Skrue? Flosshatten er ødelagt, tunga henger ut av munnen og øynene er blanke og uttrykksløse. Ingen er hjemme hos erkekapitalisten, som ser ut til å ha vært på flatfylla i flere uker. Den rosa panteren skrever oppe på noen bokstaver i fete typer, som former de magiske og mystiske ordene ”The Crew”.

Dette var min første masterpiece – åtte meter lang og fire meter høy. Det å ta banen til byen ble ikke lenger rutine, men en kunstnerisk oppdagelsesreise. Hver gang du passerte Brynseng var det bare å presse nesa opp mot vinduet for å skue herligheten, og etter hvert kom det opp mer graffiti langs hele linja.

”Uhyre proft utført. Dette beriker miljøet”, sa billedkunstneren Willibald Storn om Brynseng-graffitien til VG 9. oktober 1984. ”Vi har forstått at dette er aktive grupper det ikke er så lett å stoppe. Derfor prøver vi å få i stand et konstruktivt samarbeid med graffiti-artistene”, sa Tore Kåss i Oslo Sporveier til samme avis. Han ba graffitimalerne om å spørre Sporveien før de gikk i gang med sprayboksene neste gang, noe Storn ikke hadde særlig tro på: ”Det bør for spontanitetens skyld kanskje være illegalt, jeg er ingen særlig tilhenger av avtaler.”

STOVNER T-BANESTASJON 1985 (FAKSIMILE FRA AFTENPOSTEN).

Scene 2: Stovner, oktober 1985.
I Roy Jacobsens Seierherrene møter vi karen Tredve Grorud,”en av byens første graffitikunstnere”. Han skrev ”Leve arbeiderklassen” på muren bak bussholdeplassen på Aker Sykehus.

Oslo Sporveier var da også vant til skriblerier på sine områder lenge før hiphop kom til byen, men i 1984 tok det av. Alle nakne flater rettet mot skinnegangene ble plutselig et potensielt lerret for ungdommer med spraybokser. Du kunne male langs linja, på utendørsstasjonene (hakket gjevere), på innendørsstasjonene midt på natta (et lite vågestykke) eller på selve vognen (en overmalt vogn, en wholecar, var toppen av kransekaka).

Men i utgangspunktet var holdningene positive til det nye fenomenet. I november 1984 foreslår Oslo Unge Venstre at Oslo Sporveier bør slippe til graffitimalere for å utsmykke den nyåpnede Stortinget T-banestasjon.

Oslo Sporveier visste ikke helt hvordan de skulle reagere på uttrykksbehovet, men høsten 1985 var ledelsen gått grundig lei av amatørmessig, og til tider hasardiøs, maling. Derfor inviterte de graffitimalerne til å smykke ut Stovner T-banestasjon i fullt dagslys. Stovner var allerede nedmalt av ulovlig graffiti da malergruppene City Painters og DC Artists slapp til med maling betalt av Oslo Sporveier. Aftenposten slo opp gladnyheten på forsiden, og skrev: ”Stovner T-banestasjon er blitt ny og farverik i løpet av helgen. Graffiti i selvlysende farver er resultatet av utsmykningen, som foregikk i nattens mulm og mørke, men i full forståelse med Oslo Sporveier.” Alt fra skoler til bensinstasjoner tillater graffiti på sine vegger, og Sporveien vurderer å la grafitti gå inn i sitt design- og informasjonsprogram for Oslos totalt 800 stoppesteder.

Stovner stasjon var prydet av lovlig graffiti helt til 1992, da alt ble fjernet.


LOVLIG GRAFFITIVEGG, LINDEBERG SKOLE.

Scene 3: Crime Empire erklærer krig i 1986
Etter de fredelige forsøkene på sameksistens i 1985, endret Sporveiens holdninger til graffiti seg raskt. Graffitigruppa Crime Empire erklærte åpen krig mot Sporveien allerede i 1986, som en reaksjon på at all graffiti ble fjernet fra stasjoner, vogner og vegger langs linjene.

I Sporveiens notat Kampanje mot hærverk fra februar 1987 ble det tatt et endelig oppgjør med den lovlige graffitien: ”Oslo Sporveier gikk med på, som en forsøksordning, å la noen frittstående grupper av graffitimalere få utfolde seg på stasjonene Stovner, Brynseng og Volvat. Erfaringene så langt er ikke spesielt gode, da det virker som om resultatet blir redusert trygghetsfølelse hos trafikantene.”

På 1990-tallet går graffiti fra kultur- til nyhetssidene i avisene. Kunst blir til hærverk. Samtidig går black metal motsatt vei, fra nyhetsoppslag om drap og kirkebranner til kultursaker om spellemannpriser og musikkeksport.

Rundt 1990 entrer yngre malere arenaen, og 14. mai 1991 dukker ordet «tagging» opp for første gang i Aftenposten, i en kort nyhetsmelding: «Ødelagte seter er et av de største problemene både på buss, trikk og bane. Setene blir skåret opp eller utsatt for signaturskribling – såkalt «tagging»».

Fra 1992 til 1993 stiger Sporveiens utgifter som følge av graffiti fra 10 til 20 millioner kroner, og det anslås at tagging har kostet kommunale etater i Oslo 60 millioner kroner i 1993. Politiet mener miljøet består av en hard kjerne på rundt 50 personer fra 13–22 år.

Så kommer Rune Gerhardsen-byrådets famøse Taggerhue-kampanje i 1994. Byrådet «erklærer krig» mot tagging og setter i gang en propagandamaskin der Taggerbussen er det mest ekstreme virkemiddelet. En nedsprayet og ødelagt buss tråler i to uker sentrumsgatene, ramponert på oppdrag av reklameskole-elever. Selv innholdet i søppelkassen er spraymalt.

”Vi kjemper mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafiaen er godt organisert med kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrift. Jeg vil kalle det en krig som pågår mellom Oslo Sporveier og graffiti-mafiaen,” sa en seksjonsleder i Sporveien i 1993.

VERK AV MR. MUCHO, FRA ZERO GRAFFVITY, 2002.

Scene 4: Graffiti i alle former angripes.
Slik er de harde tallene for graffiti i Oslo på 1990-tallet:
* Til sammen 40.000 graffitilovbrudd er anmeldt på 1990-tallet. 96,2 prosent er henlagt.
* I 1990 var 1 av 100 anmeldte skadeverk graffiti. I 1999 var det to av tre. Dette betyr ikke at det er blitt mer graffiti, men at alt anmeldes.
* Maleren «Amel» anmeldes 24 ganger på samme natt, sted og klokkeslett i 1994.
* I 1990 utgjør graffitianmeldelser 0,02 prosent av totalen, i 1999 er andelen 7,31 prosent.
* 1136 forskjellige ungdommer er anmeldt for graffiti. Snittalderen ligger på 15-16 år.

I 1995 reagerer politiet skarpt mot at graffitikunstnere slipper inn på Norges Varemesse i 1995. En lovlig graffitivegg på Grorud nedlegges i 1997, med «smitteeffekt» som begrunnelse. Oslo Sporveier tar affære da Norsk kulturråd støtter graffitimønstringen «Style Is King» på Blå i 1999.

I 2000 innfører Høyre-byrådet nulltoleranse mot graffiti, inspirert av den amerikanske kriminologen James Q. Wilson og hans ”broken windows”-teori. I Oslo ble alle lovlige graffitivegger fjernet. Ingen arrangementer i kommunal regi fikk gjøre bruk av graffiti. Kommunen kuttet støtten til private arrangementer dersom graffiti var en del av programmet. En mengde klassiske verk og vegger som hadde overlevd i årevis ble brutalt fjernet.

Graffitidebatten skjøt ny fart i 2002. I februar ønsker Oslo kommune å stoppe Soria Moria-festivalens planlagte graffitiutstilling «Zero Graffvity 2010: A Graffodyssey» på Kulturslottet Soria Moria, men det ender med en reduksjon i festivalstøtten på 50.000 kroner.

«TRUE ART» AV TRAX OG TOM1 FRA CRAZY 3. LAGET I 1984, FOTOGRAFERT i 2005. FOTO: REACH

Scene 5: Erlend Lae verner graffiti
Våren 2005 gjorde Høyres byrådsleder Erling Lae et unntak fra nulltoleransen, da han avduket restaurert graffiti fra andre verdenskrig i Uranienborgveien. Der hadde noen malt «Vær tro mot Haakon VII», rett foran vinduene til toppledelsen i hirden. ”Jeg har jo liten sans for tagging, men dette er et kulturminne,” sa Lae under avdukingen. Det er mer: ”Ordfører Jenssen er en forræder” ble skrevet om NS-ordfører Friedrich Jenssen, og plankebiten med teksten er bevart av Byantikvaren.

Vi har også eksempler på bevaring fra grasrota. Under Bølerbrua ved Bøler senter malte noen teksten SÆD FUCK med store spraybokstaver i 1979. I 1982 skrev noen David Bowie ved siden av SÆD FUCK, og i 1983 skrev noen Kniv etter David Bowie (slik at det ble et ordspill på Bowie-kniv). Så ble alt malt over i 1990. Året etter bestemte to graffitimalere seg for å restaurere graffitien, som i løpet av 14 år var blitt et aldri så lite varemerke for Bøler. De kjøpte en rød sprayboks og sprayet igjen SÆD FUCK på veggen. Graffitien ble igjen fjernet i 2000, men det tok ikke lang tid før noen andre malere igjen sørget for at både SÆD FUCK og Bowie-Kniv var tilbake på veggen – nå i blått.

Da en kompisgjeng malte ”Stones” under motorveien på Sjølyst etter en Rolling Stones-konsert i 1965, utviklet det seg en forløper til den senere graffitikrigen. Vegvesenet fjernet ”Stones”-taggen, men gutta ga seg ikke og malte den gjentatte ganger om igjen. Veimyndighetene trodde de skulle ta knekken på uvesenet da kunstneren Ole Hauki fikk i oppdrag å dekorere området med, men da ”Stones” igjen dukket opp midt i maleriet hans, kom Hauki fram til et kompromiss. Han lot Stones-taggen gå inn i kunstverket, og malte det inn i en vimpel i maleriet.

Det er en slik kompromissvilje jeg etterlyser fra Oslo kommunes side. «Vi kommer ikke til å verne noe som er ulovlig. Tagging er et estetisk og tekniske problem. Vi vil ikke gi et signal om at vi legaliserer tagging og graffiti gjennom et slikt vern,» sa byantikvar Sjur Helseth kategorisk til Aften. Men hva om graffitien som foreslås vernet ikke var ulovlig da den ble malt? Har nulltoleransen tilbakevirkende kraft? Var graffiti ulovlig i 1984?

Oslo har ingen museer øst for Munch-museet, heter det, men Linje 2 og 5 er Norges største graffitimuseer. Bare titt ut av vinduet neste gang du tar T-banen østover. Og det meste forsvinner. De siste 20 årene er tusenvis av kulturminner i Groruddalen radert bort. På Lindeberg overlevde en piece fra 1987 graffitikampen i 17 år, før verket til slutt ble malt over i 2004.

Da jeg skrev boka Groruddalen – En reiseskildring i 2005 hadde jeg to forslag om verneverdig graffiti. «True Art» av Trax og Tom1 i Crazy 3 ble malt sommeren 1984, og finnes i 2005 fortsatt på en bergvegg langs Lindebergveien. Eller hva med en piece av Jeez, malt på et parkeringshus ved Vestli skole, også trolig fra 1984?

Lærdommen av denne debatten er uansett: Lag en liste over den beste, historisk interessante og mest bevaringsverdige graffitien i Oslo. Om den ikke nødvendigvis vernes, kan man vel i det minste sørge for at den ikke overmales?

Les mer om graffiti her og her.

Advertisements

8 kommentar

  1. […] This post was mentioned on Twitter by Øyvind Holen, Walter Wehus. Walter Wehus said: RT @oyvindholen: [blogg] Fra gårsdagens debatt: Seks graffitiscener fra Oslo http://bit.ly/oZlW […]

  2. […] innlegg Seks graffitiscener fra OsloGraffiti: Kunsten å markedsføre seg selvNemi-bøkene: Fabelaktig innpakning, ujevnt innholdNorsk […]

  3. Leste artikkelen din om verneverdig graffiti bla True Art på Lindeberg, den var det faktisk Jeg (Tom1) og broren min Jon Inge Borkenhagen (Zack) som lagde. Vi hadde ikke et gruppenavn på den tiden, da dette var den andre graffiti piecen vi lagde. Gruppenavnet City Painters kom noe senere og Crazy 3 ble et sideprosjekt av City Painters med, broren min, Trax og meg selv. Dette fordi City Painters etterhvert ble en gjeng som tok seg godt betalt for lovlige oppdrag og Crazy 3 ble da en måte å få tilbake spenninhgen og det opprinnelige engasjementet. Hvis du er interessert i mere informasjon, så er broren min et levende leksikon fra den tiden. Vi har også endel bilder. Flott artikkel

    • Hei! Kult å høre fra deg, vet du om True Art-piecen fortsatt er der i dag? Og er den fra 1984?

      Så får jeg bare beklage feilkrediteringen, og håper at Trax ikke er blitt høy på pæra. 😉 Og beklager til Zack!

      Er jo fra Lindeberg selv. Asken borettslag.

  4. Hei.
    Artig artikkel. Lurer på hvilken piece på Lindeberg fra 87 som ble overmalt i 2004 du tenker på? Når det gjelder True Art, som min bror nevnte over, så hadde vi faktisk ikke tatt oss «artist navn» ennå. Min bror singnerte med en note og jeg hadde et slags 4 tall med en ekstra strek. I et parkerings hus på Lindeberg står de aller første singnaturene ennå. Mener at den ble malt i 84, da vi som en del andre var påvirket av «Beat Street»

    • Akkurat det er jeg faktisk ikke helt sikker på. Kilden min her er deres graffitikollega Reach, som dere kanskje kjenner? Det er også han som har tatt bildet av True Art-piecen, og gått på utforskning i nærområdet.

      Hvilket parkeringshus forresten?

  5. Det som ligger ved Pilen borettslag.

  6. […] Holen (ØH): Synes du debatten om graffiti i Norge er kommet forbi stadiet ”er det kunst eller […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: