Kampen om bybildet

Oslo kommunes knallharde graffitipolitikk har fordømt, avvist og straffet en hel ungdomskultur, mener kriminolog Cecilie Høigård. Etter 13 års arbeid slo hun i 2002 i bordet med boka Gategallerier.

(Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen i 2002. Les mer om graffiti her og her.)

«Utviklingen av graffitikontrollen er et lærestykke i hvordan utstøting og kriminalitet kan skapes», skriver Cecilie Høigård i 500 sider tjukke Gategallerier. Hun har fulgt graffitimiljøet i Oslo siden 1980-tallet, gått gjennom kriminalstatistikk, pressedekning og politiske avgjørelser – og liker ikke det hun har funnet.

– Helt siden 1993 har norsk graffitipolitikk vært systematisk knallhard og ensidig, i motsetning til andre land. Graffiti i dag blir verken sett på som kunst, ungdomskultur eller akseptabel ungdommelig virketrang lenger. Graffiti er nå likestilt med kriminalitet, sier Høigård.

Kontroll i ubalanse
Gjennom hele 1990-tallet er det blitt anmeldt 40.000 graffiti-forhold, der 96 prosent er blitt henlagt. En liten gruppe syndebukker har fått strenge straffer, mens alle muligheter til lovlig utfoldelse er blitt hindret eller motarbeidet. Dette er unikt i verdenssammenheng, mener Høigård.

– Der dansk presse omtaler 45 dagers betinget fengsel for «knallhardt», har vi eksempler på at malere i tenårene er blitt straffet med sju måneders ubetinget fengsel i Oslo. Der Brügge i Belgia i fjor fikk EUs kriminalforebyggende pris i fjor for sin satsing på lovlige vegger og avslappede forhold til ulovlig graffiti, finnes det ikke en gang forsøk på dialog i Oslo lenger.

Høigård mener Oslos knallharde kamp mot graffiti ikke har ført til mindre graffiti, bare dårligere – siden mulighetene til å lage store verk og opplæring ikke er der lenger. Linja lærer også tenåringer til å mistro politikere og politi – mens henleggelsesprosenten også lærer dem at de lett slipper unna loven.

Høigård beskriver situasjonen som et «kontrollsystem i ubalanse». På den ene siden finner vi en gruppe tenåringer mistenkt for lovbrudd som i strafferettslig sammenheng må karakteriseres som ubetydelige. På den andre siden finner vi en allianse av politikere, politi og domstoler, ansatte i transportselskaper, private vekterselskaper og media – som bruker sterke kampanjer, intens jakt, utstrakt bruk av tvangsmidler og uklar arbeidsdeling mellom offentlig politi og sporveisansatte som virkemidler.

Estetisk arbeid
Høigårds har ingen nøytral forskerrolle opp i dette. Hun er tilhenger av både lovlig og ulovlig graffiti, og i 1993 aktivt skrev hun løpeseddelen «Writere mot snuten» – en forklaring av malernes juridiske rettigheter.

Hun forstår at myndighetene er nødt til å reagere mot ulovlig graffiti, men det er omfanget av reaksjonene og tiltakene hun synes overdrevet.

– Poenget mitt er ikke at alle skal synes at graffiti er fint, men at det kan gå an å forholde seg til graffiti på andre måter enn forbud og fordømmelse. Det er overhodet ingen forståelse for at de som driver med graffiti selv synes de arbeider med skjønnhet og estetikk. De øver, studerer og investerer så mye tid i penger på det, men folk tror bare de er ute for å lage kvalm.

På 1980-tallet ble graffiti ofte omtalt som kunst, og selv Sporveien tillot lovlig graffiti. Vendepunktet skjedde for alvor i 1993, da Norge skulle pyntes opp til Lillehammer-OL – og kulminerte med Oslo kommunes storstilte kampanjer i 1994.

– Disse kampanjene innebar et gigantisk klimaskifte. Malere ble framstilt som vandaler og pøbler, og hensikten var å snu folks likegyldighet mot graffiti til sinne og angst samtidig som kampanjene oppfordret tenåringer til å se på graffitimiljøet som idioter.

Kommunen sendte falske taggeregninger hjem til tenåringsforeldre, graffitimalerne ble framstilt som tomhjernede idioter i «Taggerhue»-kampanjen og vold, generell hærverk og graffiti ble koblet i en voldelig reklamefilm.

«Graffitikrigen kom før graffitiproblemet, det var ikke befolkningens bekymring over graffiti som ledet til kampanjen i Oslo. Den skulle få folk til å forstå at graffiti var et problem», skriver Høigård.

Ikke så kriminelle
Koblingen mellom graffiti, vold og kriminalitet er siden blitt en akseptert sannhet, med hyppige henvisninger til «tall fra politiet».

«99,9 prosent av alle i dette miljøet er innblanda i voldsforbrytelser, vinningskriminalitet og narkotika», sa Rusken-general Kjellaug Løken til Klassekampen i fjor. Hun viste til «tall fra politiet».

Høigård har gått gjennom kriminalstatistikken til hver femte maler som ble anmeldt på 1990-tallet og dette var hva hun fant:
* 180 av 229 eller 79 prosent. har rene rulleblad i forhold til annen kriminalitet.
* 31 har én straffereaksjon.
* 13 personer står for halvparten av samtlige straffereaksjoner.

– Tallene som brukes går dessuten på anmeldelser, ikke dommer. Tenk om en skulle ført samme statistikk over anmeldelser mot politiet, det er utenkelig. Husk også at malerne er en gruppe som er overkontrollert av politiet, sier Høigård.

Graffiti handler dessuten om mye mer enn hærverk, mener kriminologen. Det handler om forholdet mellom generasjoner og sosiale klasser, og ikke minst om hvem som har makt til å forme bybildet.

– Samfunnet rundt oss er en allmenning, men det er bare noen personer og sosiale sjikt som har makt til å sette spor etter seg. Det utspiller seg en maktkamp om bybildet, og den er ikke spesielt demokratisk. For det er pengemakten og eiendomsbesitterne som bestemmer hvordan bybildet skal se ut, og det er dette graffitimalerne opponerer mot.

Det grunnleggende spørsmålet er hvordan vi skal leve i storbyen, der den største utfordringen er at flere miljøer skal leve med hverandre i respekt. Her bommer Oslo grovt når en innfører nulltoleranse mot graffiti, mener Høigård.

– Nulltoleranse er umulig å håndtere, det flytter bare frontlinjene i striden.

Eller som maleren Pay2 sier det i boka: «Nulltoleransen, den rammer fire karer, den. Det er Sean, Raide, Coderock og meg. Det er vi fire som lager lovlig, de andre driter i det».

De harde tall
Cecilie Høigård har gjort flere oppsiktsvekkende funn ved å gå gjennom oslopolitiets kriminalstatistikk fra 1990-tallet. Her er noen:
* Til sammen 40.000 graffitilovbrudd er anmeldt på 90-tallet. 96,2 prosent er henlagt.
* I 1990 var 1 av 100 anmeldte skadeverk graffiti. I 1999 var det to av tre. Dette betyr ikke at det er blitt mer graffiti, men at alt anmeldes.
* Maleren «Amel» anmeldes 24 ganger på samme natt, sted og klokkeslett i 1994.
* I 1990 utgjør graffitianmeldelser 0,02 prosent av totalen, i 1999 er andelen 7,31 prosent.
* 1136 forskjellige ungdommer er anmeldt for graffiti. Snittalderen ligger på 15-16 år.

Bonus 1: Håper på ny graffitidebatt
Graffitimalerne Coderock, Pay2 og Sean håper boka Gategallerier kan bidra til en mer nyansert debatt. Men de er ikke optimister.

I boka Gategallerier skriver kriminolog Cecilie Høigård at den knallharde linja mot graffiti har fordømt, avvist og straffet en hel ungdomskultur. De eneste konkrete resultatene er at antallet anmeldelser har eksplodert, mens noen få syndebukker er blitt hardt straffet.

Graffitimaler Christian «Coderock» Bloom har allerede lest boka, og mener den vil bli et referansepunkt for graffiti-debatten.

Gategallerier byr på så mange harde fakta og gode argumenter at det blir vanskelig å debattere graffiti framover uten å ta utgangspunkt i den. Jeg håper Oslo kommune vil revurdere sin nulltoleranselinje, men har ikke tro på det. Har en valgt nulltoleranse som utgangspunkt, er en ikke på jakt etter nyanser, sier Bloom, som begynte med graffiti i 1987.

Ulovlig spenning
Opprustningen av graffitikampen i Oslo startet i 1987, eskalerte i 1993 og kulminerte med Oslo kommunes nulltoleranselinje i 2000. Denne legger til side alle gamle skiller mellom fin og stygg graffiti, og fastslår at all graffiti på annens eiendom er hærverk, skal anmeldes og fjernes så fort som mulig. Det åpnes heller ikke for tillatelser til lovlig graffiti i kommunal regi.

Bloom, Lars «Pay2» Undli ogBjørn « Sean» Hagen tilhører første generasjon av norske graffitimalere, og er i dag for etablerte, late eller feige til å drive med ulovlig graffiti. De tror nulltoleranselinja bare skremmer vekk de som tiltrekkes av det estetiske, mens den trekker til seg spenningssøkere.

– Nulltoleransen rammer bare oss som ønsker å drive med lovlig graffiti, og ungene vi kunne ha lært opp til å bli flinke malere. Resten driter i om det de gjør er lovlig eller ikke, mener Undli.

Sean har drevet med graffiti siden 1984, og driver i dag bare med lovlig graffiti. Han men mener kicket med å gjøre noe ulovlig er med på å lokke ungdom til graffitimiljøet.

– Du drives av de samme mekanismene som når du leker cowboy og indianer eller går på epleslang. Det gir et veldig kick å ta seg inn på forbudte områder, og dette kicket er manges motiv for å spraye. Men når reaksjonene og overvåkingen er så streng som i dag, forhindrer det bare de forseggjorte arbeidene.

Hærverk
Sean ser ikke på seg selv som en del av graffitimiljøet i Oslo, og er også kritisk til den manglende viljen til å ta et internt oppgjør rundt det han karakteriserer som hærverk.

– Svært mye av graffitien jeg ser i byen i dag vil jeg kalle hærverk.

– Men er du tilhenger av kommunens nulltoleranse?

– Både og. 100 prosent-toleranse er ikke veien å gå, da er jeg heller for tiltak som kan få graffiti inn i mer ordnede former. I dag ser en på graffiti som kunst med en gang det tas inn på en utstilling eller et seminar, mens folk flest ikke lenger får lenger se hvor flott graffiti kan være. Bybildet er bare preget av hærverk og jævelskap. Det er konsekvensen av nulltoleransen, sier Sean.

Bloom er også overrasket over hvor ensrettet og nådeløs kommunens antigraffiti-kampanjer har vært siden 1994.

– Kampanjene har demonisert graffitimalere som voldelige, dumme, narkomane og kriminelle. Men det samme har egentlig skjedd med en rekke ungdomskulturer hvert eneste tiår siden rocken kom; de beskyldes for vold, stoff og andre lovbrudd. Men en ting skal myndighetene ha: Deres knallharde har ført til at det i dag bare er nazisme og graffiti som kan regnes som skikkelig ungdomsopprør. Alt annet er blitt stuerent, mener Bloom.

– Men når alt kommer til alt, er graffiti bare maling på en vegg – og ikke et alvorlig lovbrudd.

Bonus 2: – Kan bidra til holdningsendring
Billedkunstner Anders Eiebakke håper kriminolog Cecilie Høigårds Gategallerier-bok kan føre til en endring i holdningene om graffiti.

– Jeg har få illusjoner om at den politiske ledelsen i Oslo kommune vil høre på nye argumenter og fakta om graffiti. Men jeg tror og håper boka kan skape økt forståelse, og bidra til en holdningsendring overfor graffiti blant alle som har politisk påvirkningskraft. Det er jo ikke politikerne som bestemmer alt her i byen, sier Eiebakke.

Han drev selv med graffiti i tenårene, og har satt sammen og deltatt på flere graffitirelaterte utstillinger – senest som deltaker på «Inner City Attac» i Bjørvika og «Zero Graffvity 2010: A Graffodyssey» på Soria Moria.

– Høigård har flere innfallsvinkler som ikke er kommet fram før – og hun bidrar med innsikt og viktige fakta. Selv tror jeg at den stigmatisering og kriminalisering av graffitimiljøet vi har sett, bare har forsterket de negative tendensene, sier Eiebakke.

Han er også helt enig i Høigårds utsagn om at Oslos linje mot graffiti ikke har ført til mindre, bare dårligere graffiti.
– Det har jeg selv sagt tidligere, og dette så vi allerede i 1987 da Oslo Sporveier for første gang gikk hardt ut mot malerne langs Grorudbanen. Det ble med en gang færre store «piecer» og gjennomtenkt graffiti, og mer umotivert klottring.

– Hva håper du en ny debatt kan føre til?

– At Sporveien og politiet bruker mindre tid og ressurser på å jakte på tenåringer, men det er mange som vil oppnå fordeler ved å opprettholde kjøret mot graffiti. Høyre har oppnådd klare politiske gevinster på sin harde linje, og for Sporveien er det enklere å klage over graffiti enn å diskutere høye priser, forsinkelser og lignende. Samtidig har det oppstått en hel industri som tjener store penger på å fjerne graffiti.

– Graffitimalerne er en takknemlig fiende.

Reklamer

3 kommentar

  1. […] saken sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet i 2003. Les mer om graffiti her og […]

  2. […] Roy Jacobsen, The Crew, Willibald Storn « Graffiti: Kunsten å markedsføre seg selv Kampen om bybildet […]

  3. […] Hva har Oslos knallharde linje mot graffiti hatt å si for det kunstneriske uttrykket og […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: