Øyvinds julekalender, luke 2: Christopher Nielsens favoritter

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 2: Christopher Nielsens dykk i den nordamerikanske heftefloraen.

Mange av dagens mest interessante tegneserier kommer ut i små, vanskelig tilgjengelige hefter. Amerikanske og canadiske serieskapere lager høyst personlige tegneserier, de lager historier om akkurat det som faller dem inn, og mange av dem forteller historier fra sitt eget liv. Den norske serieskapere

– Disse seriene har ikke noe felles, mener Nielsen.

Han gir selv ut heftet Weltschmerz, som både i format og innhold har likhetstrekk med disse nordamerikanske serieskapernes tegneserier.

– De er utenom de vanlige sjangerseriene, de handler verken om superhelter, action eller science fiction. De inneholder stort sett alt mulig; dagbøker, selvbiografier, alt mulig rart. Jeg leser bare slike serier.

– Mange av disse serietegnerne forteller om episoder fra sitt eget liv, men noe eventyrlig liv lever de jo akkurat ikke. Har slike historier noe for seg?

– Det er alltid interessant å lese om andres liv. Tegnerne er ganske individuelle personligheter, og de er som oftest selv de beste figurene i seriene sine. Kunstneren er mer interessant enn kunsten. Men det handler jo først og fremst om mennesker.

– Og Weltschmerz?

– Der kan jeg lage historier om det jeg har lyst til. Historier har jeg masse av, og i bladet kan jeg få fortalt historier som kanskje ikke passer inn i andre sammenhenger. Bladet vil nok inneholde alt mulig, også selvbiografiske serier, men det blir neppe faste figurer, sier Nielsen.

– Har dette bred appell?

– Nei, Peter Bagges Hate, som er den mest populære serien, har et opplag på rundt 25.000 på verdensbasis, og de fleste andre ligger på noen tusen i opplag. Stort sett er ikke folk interessert i det hele tatt, men min erfaring er at folk som vanligvis ikke leser tegneserier har mer å hente i slike serier enn i de vanlige.

Hate er en av mange hefter Christopher Nielsen kaster seg over når de kommer ut. Vi blir med ham i et lite dykk i den nordamerikanske heftefloraen:

Peepshow av Joe Matt
Joe Matt lager dagbok i tegneserieform, den handler stort sett om hans store problemer med det annet kjønn, og han selger dagboka i hefteformat. Han framstiller seg selv svært usympatisk, og han er gjerrig, asosial og avhengig av pornografi. Han forteller om sitt liv, og tar leseren bokstavelig talt inn på soverommet.

– Jeg leser alltid Peepshow først. Ikke fordi den nødvendigvis er best, men jeg er blitt hekta på Joe Matts avanserte og personlige ”såpeopera”. Bladet er en kontinuerlig offentlig dagbok, og Joe selv er en irriterende fyr. Jeg ville ikke likt å kjenne ham. Serien går utover begrepene bra og dårlig, det er bare spennende å se hvordan det går med stakkars Joes liv, sier Nielsen.

Hate av Peter Bagge
Peter Bagges serie er den pågående historien om 24 år gamle Buddy Bradley og hans omgangskrets av likesinnede utskudd og snurrige typer. Serien er ikke selvbiografisk, men er delvis basert på Bagges liv. Buddy er blitt kalt en typisk representant for den såkalte Generasjon X, og Bagge har noe motvillig måtte innse at hans serie appellerer til MTV-publikummet.

– Dette er også en avansert ”såpeopera”, men denne gangen med oppdiktede historier og figurer. Hate er kanskje den morsomste av seriene, og Bagge lager veldig gode figurer. Han er kanskje litt mer allmenn, han lager serier om og for ungdom. Jeg blir veldig nysgjerrig på hvordan det går med figurene, sier Nielsen.

Eightball av Daniel Clowes
Eightball er i hovedsak en enmannsantologi for amerikaneren Daniel Clowes, som lager en rekke forskjellige historier om ting som måtte falle ham inn. Clowes er kanskje den fortelleren med størst spennvide, og mye tyder på at han fortsatt utvikler seg. Seriene hans er overbefolket av mistilpassede, nervøse personer, og når Clowes bruker seg selv i seriene er han den mest mistilpassede og nervøse av dem alle.

– Han har stil, og lager gode surrealistiske serier og mange bra stemninger. Seriene er også morsomme, og han blir bare bedre og bedre. I sine selvbiografiske øyeblikk henvender han seg direkte til leseren, og er mer en observatør enn en aktør, sier Nielsen.

Dirty Plotte av Julie Doucet
Julie Doucet er fransk-canadier, og en av nåtidas større kvinnelige serietalenter. I sitt høyst personlige blad spiller drømmer, kjønnsroller og selvopplevde hendelser en stor rolle. Doucet utmerker seg blant annet med svært detaljrike tegninger, og en svevende, drømmende fortellerstil.

– Veldig bra, jeg liker godt mange av de kvinnelige tegnerne, de har et annet perspektiv på tingene. Doucet lager serier om menstruasjon, kastrering og kjønnsskifte, og lager mange serier om drømmer og slikt. Jeg liker henne best når hun forteller om seg selv, sier Nielsen.

Palookaville av Seth
Canadieren Seth er illustratør av yrke, og på fritida lager han selvbiografiske serier. Som Joe Matt forteller Seth historier fra sitt eget liv, men han forteller løsrevne historier fra lenger tilbake i tida, og er ikke så umiddelbart avslørende som Matt. Seth utleverer seg heller ikke på samme måte som Matt, som til tider kan være hensynsløst ærlig overfor seg selv.

– Denne serien er veldig fint laget, med fine, vakre tegninger. Den er svært behagelig å lese, og Seth er mindre patetisk enn Joe Matt. Du får sympati for Seth, mens du overhodet ikke føler sympati for Matt. Det er riktignok Matt som hadde trengt litt sympati, sier Nielsen.

Jim av Jim Woodring
Jim Woodring har bakgrunn i animasjon, men det er som serieskaper han gjør seg bemerket. I hans selvtitulerte tegneserie Jim lager han bisarre serier med en intern logikk hentet direkte fra drømmeverdenen. Når man leser serien har man den samme følelsen som når man nylig har våknet, og man husker hva man akkurat har drømt.

– Denne serien handler i stor grad om drømmer, og han lager rare og merkelige historier. Det er snakk om realisme på et annet plan, du kjenner deg igjen i hvordan du drømmer. Woodring lager tydeligvis serier basert på sine egne drømmer, og han lager fine tegninger, sier Nielsen.

Opprinnelig publisert i Klassekampen i 1996.

(2009-kommentar: 13 år senere har vi endelig fått den første Jim Woodring-serien i norsk oversettelse. Jippi Forlag har nettopp utgitt boka Vårverk, attpåtil før den blir utgitt i USA neste år.)

5 kommentar

  1. […] lange tegneserien «To trøtte typer fyrer en tjall». 24 år senere har den enkle hasjhumoren til Christopher Nielsen ikke bare vokst til den helaftens animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri. Odd og Geir spiller også […]

  2. […] annet snakke om følgende serier: Robert Crumbs Genesis, Bendik Kaltenborns Serier som vil deg vel, Jim Woodrings Værverk, Øystein Rundes Soga om Olav Sleggja, Martin Ernstsens Fugløya, Andrew Pages Kunsten å […]

  3. […] for øvrig mer om Christopher Nielsens egne heftefavoritter (anno 1995) her. Og mer om Christopher Nielsen her og […]

  4. […] om Nielsen her, her , her , her og […]

  5. […] Her er forresten det eneste jeg har skrevet om Seth: En notis fra Tegn.no og en anbefaling fra selveste Christopher Nielsen, en del av denne saken. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: