Øyvinds julekalender, luke 10: Silver Surfer

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 10: Quentin Tarantinos favorittsuperhelt, den angstfylte filosofen fra det ytre rom – Norrin Radd, alias Silver Surfer.

Stan Lee, John Buscema, Jack Kirby m.fl.
Essential Silver Surfer Vol. 1
Marvel Comics 1998
4/6

Steve Englehart, Marshall Rogers, Ron Lim m.fl.
Essential Silver Surfer Vol. 2
Marvel Comics 2007
4/6

Tidenes mest grublende og selvmedlidende superhelt.

I filmen Fantastic Four: Rise of the Silver Surfer, som hadde norgespremiere fredag, møter vi en av tidenes merkeligste superhelter. Silver Surfer ble unnfanget av den bunnløse fantasien til Jack Kirby i 1966, da han i månedsheftet Fantastic Four gikk lei av å tegne romskip, og isteden tegnet en sølvglinsende mann på et surfbrett som den intergalaktiske herolden til planeteteren Galactus.

Manusforfatter Stan Lee var i utgangspunktet skeptisk, men formet med tiden sølvsurferen om til en angstfylt og lettere arrogant hverdagsfilosof herjet av sorg, motløshet og ensomhet, etter at han gjorde opprør mot sin mester i et forsøk på å spare menneskeheten fra utryddelse.

Figuren ble raskt svært populær, og dukket stadig opp som bifigur i Fantastic Four, og i 1968 fikk han sitt eget hefte. Serien ble et talerør for Stan Lees svulstige hverdagsfilosofi og bekymring for menneskehetens fremtid, men gikk inn etter bare 18 numre.

Disse er nå samlet i bokform, og lest i en jafs er det lett å se hva problemet var. Problemet er at Silver Surfer er fanget på jorden av Galactus, og mye tid går med til mislykkede rømningsforsøk og til å synes synd på seg selv. Stan Lee skriver aller best når han kan støtte seg på fargerike rollegalleri, men her måtte Silver Surfer bære historien på egen hånd. Så selv om serien har solid kultappell på grunn av heltens tåkete monologer, svartsyn og martyrrolle, blir helheten heller klaustrofobisk.

På tross av skepsisen, den romsurfende filosofen endte opp som et av Stan Lees største hjertebarn, og han har vendt tilbake til figuren flere ganger (blant annet i samarbeid med den franske tegnergiganten Jean ”Moebius” Giraud). Men i 1987 fikk Silver Surfer nytt liv som månedshefte, uten Lee med på laget, og denne gangen holdt helten koken i ti år og hele 146 numre.

Den andre Silver Surfer-boken samler de første heftene til forfatter Steve Englehart, som i likhet med kolleger som Jim Shooter, Marv Wolfman og Jim Starlin foretrakk kosmiske eventyr med en enorm mengde bifigurer. Englehart slipper Silver Surfer fri fra sitt jordiske fangenskap, gir ham større selvtillit og bedre humør, og sender ham hodestups ut i en forvirrende og underholdende ”space opera”. Der Lee lot surferen endeløst klage over sin tapte kjærlighet, Shalla-Bal, lot Englehart ham bli dumpet til fordel for romanser med superheltinner som Mantis og Nova.

Resultatet er veldig typisk for Marvel på 1980-tallet, da en generasjon forfattere flasket opp med årevis av Marvel-mytologi gjorde universet ganske ugjennomtrengelig for alle uten grunnfag i superhelter. Men har du sansen, er dette underholdende på et svært nerdete vis.

Det er bedre fortalt enn Silver Surfer på 1960-tallet, men samtidig kan man også si at Englehart har fjernet det som gjorde helten unik, hans blytunge selvmedlidenhet og patosfylte filosofi. 80-tallsversjonen kunne like gjerne hatt en av Marvels andre kosmiske superhelter, som Adam Warlock eller Captain Marvel i hovedrollen.

Stan Lees Silver Surfer står derimot igjen som en av de mest pussige og unike superheltseriene noensinne – og hovedårsaken til figurens fortsatte kultstatus. Men de beste Silver Surfer-seriene er fortsatt de første, der han bare var en mystisk bifigur, og de finner du i Essential Fantastic Four-serien.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.