Øyvinds julekalender, luke 11: Husker du Fidus?

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 11: Husker du Fidus? Tegneserieantologien til Knut Nærum, Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Lars Fiske med flere kom ut med ti numre på 1990-tallet.

Waldemar Hepstein (red.)
Fidus nr. 1
No Comprendo Press 1993

Norske tegneserier har gjerne vært synonymt med dårlig rumpehumor eller dyre, innbundete «seriøse» historier som ingen har råd til å kjøpe. Derfor er det med stor glede jeg ønsker nyskapningen Fidus velkommen.

Fidus blir gitt ut av det lille forlaget No Comprendo Press, som gav ut fjorårets beste album om den forsofne svenske storbypoeten Arne And. I Fidus har forlaget gjort det kunststykket å samlemange av de aller beste tegneserieskaperne vi har i Norge i ett og samme blad.

Navn som Christopher Nielsen (Jazzbasillen), Waldemar Hepstein (Hyl), Knut Nærum (Vi går for regnskogen) og Mikael Holmberg (Kunsten å gå i baret) bør være kjent for mange norske serielesere. De to andre bidragsyterne Ola Hegdal og Steffen Kverneland er kanskje ikke så kjente, Hegdal tegner for Universitas og Kverneland er en kommende superstjerne med sitt album om Jonas Fjeld like rundt hjørnet. I tillegg er to svenske serieskapere representert i albumet.

I Fidus får serieskaperne en anledning til å eksperimentere med form og innhold, og kan i grunnen lage serier slik som de ønsker. I stil ligger Fidus opp mot amerikanske «alternative» serieantologier som Weirdo, Drawn & Quarterly og Blab! Innholdet er naturlig nok varierende, men slår allikevel alle utgivelser på det norske markedet ned i støvlene. Seriene er jevnt over morsomme, originale og godt tegnet.

Av personlige favoritter kan jeg nevne gjensynet med Christopher Nielsens «To trøtte typer» og Ola Hegdals vittige «Ufisk». Fidus inneholder noe for enhver smak» tyrefektere, sex, fyll, spøkelser, fotball og mannen i månen. Men dessverre for nordmennene er det de svenske bidragene som tar kaken. Charlie Christensens Arne And er et mirakel av en serie» morsom, tankevekkende og plettfritt utført og får min pris for beste bidrag i Fidus. «Hvor lir natten?» av Gunnar Lindkvist hevder seg også positivt i kampen med sin stilrene tegnestil og fortellerform.

Waldemar Hepstein (red.)
Fidus nr. 2
No Comprendo Press 1993

Den norske serieantologien Fidus er på gaten med sitt andre nummer. Dette kan by på mer av det samme, som i første nummer, det vil si serier hvor Norges beste serietegnere forteller om akkurat det de har lyst til.

Resultatet blir både små genistreker og serier hvor tegneren går skikkelig på trynet og lager det reneste makkverk. Det morsomme er jo at ofte vil disse oppfatningene variere fra leser til leser. De som liker tegneserier, vil både finne serier de liker og hater i dette nummeret. Men variasjon er jo det som bør kjennetegne en god antologi. Fidus-tegnerne kan by på noe for enhver smak, fra totalt dill til mer alvorlige historier.

Prisen for beste bidrag går denne gangen til Knut Nærums «Best», en historie om jakten på den perfekte kropp og det perfekte liv. Steffen Kverneland eksperimenterer med tegneteknikker og er i det lyriske hjørnet med «Hun var mørk som natten…», fritt basert på en historie fra Norsk Ukeblad. Ola Hegdal fortsetter å vise stor fantasirikdom, blant annet med en kryssmordserie, en blanding av tegneserie og kryssord.

Kort sagt, Fidus bør være på innkjøpslisten til enhver som er det minste interessert i norske tegneserier. Vi får bare krysse alle fingre for at Fidus er økonomisk levedyktig, for tegneseriemarkedet i Norge trenger er blad som Fidus.

Waldemar Hepstein (red.)
Fidus nr. 4: Fidus presenterer illustrert lidenskap
No Comprendo Press 1994

Med sitt fjerde nummer kan Fidus ved første øyekast forveksles med ulike leverandører av våte drømmer for unge jenter, slik som Starlet og Romantikk. Vårnummeret av tegneserieantologien spinner rundt temaene sex og kjærlighet, med historier fra de vanlige Fidus-tegnerne.

Alle historiene holder ikke like godt mål, men som helhet befester Fidus seg som den mest interessante og nødvendige tegneserien på markedet i Norge i dag. I dette nummeret kan vi blant annet glede oss (?) over å lese om Christopher Nielsens utredninger om sin egen dameskofetisjisme, da spesielt platåsko, og Ola Hegdals kjærlighetsfabel om Beba og Polula.

Spesielt gledelig er det at Fidus prøver ut nye fortellerformer. Knut Nærum og Hallvard Bratberg har laget foto- novellen «Når den visne rose blomstrer». Fotonovellen har som form klart det kunststykket å være enda mindre ansett enn tegneserien, og selv om akkurat denne fotonovellen ikke er så mye å rope hurra for, er den morsom, og viser at formen har potensiale som kunstform.

Høydepunktet i denne utgaven av Fidus er utvilsomt «Mitt ekteskap ble et helvete», av amerikaneren Charles Burns. Burns er en av mange amerikanske serieskapere som står i sterkt slektskap med de norske Fidus-tegnere, og han blir her for første gang oversatt til norsk. Burns henter inspirasjon fra alle mulige aspekter av amerikansk b- kultur fra 1950- og 60-årene, og blander det med sine egne forstyrrende visjoner. En typisk Burns-serie inneholder fysisk, psykisk og seksuelt mistilpassede mennesker, plassert i et tilsynelatende normalt amerikansk middelklassemiljø. Denne serien er intet unntak, en sterkt kjønnsforvirret kjærlighetshistorie fra amerikansk 50-tallsmiljø.

Burns’ serie viser også at det er et stykke igjen før Fidus-tegnerne når helt opp på internasjonalt toppnivå. Det er positivt at bladet presenterer gode utenlandske tegnere, men fremfor alt bør Fidus være et organ hvor norske serietegnere kan eksperimentere med tegne- og fortellerform. Fortsatt obligatorisk på handlelisten for alle tegneserieinteresserte.

Peter Bagge
«Den håpløse» i Fidus nr. 6
No Comprendo Press 1995

Brutal og humoristisk motpol mot sukkersøt ungdomslitteratur.

Den norske tegneserieantologien Fidus har presentert flere store amerikanske serietegnere for norske lesere i det siste. Nå har turen kommet til en av de morsomste og mest populære: Peter Bagge.

Bagge ble født i en forstad til New York i 1957, og mange av historiene hans er hentet fra livet i forstedene. Hans hovedverk er historien om ungdommen Buddy Bradley, av mange utpekt som en typisk representant for den såkalte «ironiske generasjonen». Bagge har laget historier om Buddy siden midten av 1980- tallet, og Buddy kan ses som et speilbilde av Bagge selv.

Fidus-redaksjonen har valgt å presentere den nesten ti år gamle historien «Den håpløse». Det er en av Bagges mest kjente historier, og en av hans mest utypiske og hensynsløse. I hans vanlige historier møter vi oppdiktede personer og komiske overdrivelser. I «Den håpløse» forteller Bagge en historie fra sin egen ungdom, og stilen er mer realistisk og alvorlig enn vanlig.

«Den håpløse» er historien om en av Bagges gamle naboer som var mobbeoffer og sosialt utskudd. Det er egentlig en trist historie om et hjelpeløst mobbeoffer, men Bagge forteller historien brutalt humoristisk.

Det verste med historien er at Bagge selv ikke viser tegn til anger eller moral på slutten. Enden på visen blirat unge Bagge og en kamerat går for langt i mobbingen av Den håpløse, så han forsvinner fra skolen et helt år. Men i stedet for anger finner ungdommene bare et nytt mobbeoffer. På en enkel og humoristisk måte viser Bagge hvor infame barn og ungdom kan være mot hverandre, og «Den håpløse» står som en motpol mot sukkersøt ungdomslitteratur.

Det negative med å oversette amerikanske serier av et slikt kaliber som Fidus gjør er at de norske seriene blekner i forhold. Steffen Kverneland og Waldemar Hepstein skuffer med litt vel navlebeskuende og interne selvbiografiske serier. Den samme Hepstein har forøvrig forlatt Fidus-skuten, og overtar redaktøransvaret i Pyton i mai. Samtidig dukker det stadig opp nye navn i Fidus, i dette nummeret hadde jeg spesielt sansen for «En tegneserie» av Jens Moen.

I tillegg dukker to gamle antihelter opp igjen. Mikael Holms Gregg dukker opp som pasient i føljetongen «Ødefjell sanatorium», mens Christopher Nielsens erketrønder «Hold Brillan» også gjør comeback og drar på cupfinale.

Knut Nærum (red.)
Fidus nr. 9
No Comprendo Press 1998
5/6

Grunnleggerne kommer tungt – og godt – tilbake i det niende nummeret av tegneserieantologien Fidus.

Fidus ble startet opp for at norske serieskapere skulle få et blad hvor de kunne fortelle sine historier uten restriksjoner. Men med årene sank både kvalitet og utgivelsesfrekvens, mye fordi grunnleggerne måtte hanskes med større forpliktelser og kunstnerisk suksess utenfor. Forrige nummer virket sammenrasket og var egentlig av ganske slett kvalitet.

Nå har redaksjonen (Nærum, Kverneland, Hepstein, Hegdal, Nielsen og Lars Fiske) strammet seg opp, og heftet er kraftig forbedret.

Spesielt Steffen Kverneland skinner sterkt, og gir oss noen ondsinnete og knivskarpe karikaturer av Kjell Magne Bondevik. Høydepunktet er Kvernelands egen dagbok hvor han forfylla snubler seg gjennom hverdagen og glimrende parodierer  selvopptatte og utleverende serieskapere. Lars Fiske og Knut Nærum leker med fortellerformen, mens Christopher Nielsen igjen vekker til live trønderkjempen Hold Brillan. Og Waldemar Hepstein er minst tilgjengelig, men samtidig den språklig mest lekne og sikre av gjengen.

Knut Nærum (red.)
Fidus nr. 10
No Comprendo Press 1999
4/6

Norges ledende serieantologi sjangler videre.

Etter snart sju år og ti ujevne numre holder Fidus fortsatt stillingen som den ledende tegneserieantologien i Norge, et lite hestehode foran Forresten. Men bladet er fortsatt avhengig at noen av grunnleggerne; Steffen Kverneland, Christopher Nielsen, Ola Hegdal, Waldemar Hepstein, Knut Nærum eller Mikael Holmberg, leverer varene.

Problemet med Fidus er at heftet aldri er blitt et samlende organ for Tegneserie-Norge, snarere er det et overskuddsprosjekt for stifterne og noen til. Og når bladet til tider blir sterkt preget av at grunnleggerne ikke har hatt tid til å levere toppserier, har Fidus fått et slags hobbystempel. Men i nummer ti stiller både Kverneland, Nielsen og Nærum med nye, gode serier, samtidig som Anna Fiske og Mette K. Hellenes også bidrar med underholdende historier.

Steffen Kverneland mikser sammen Hans Jæger, Robert Crumb og sin egen politikerforakt i den veltegnede, angstfylte og språksikre «Fin-de-siecle». Men det er redaktør Knut Nærum som bærer heftet med den 14 sider lange «Hor» og den surrealistiske pantomimen «Tom».

«Hor» er en klaustrofobisk skildring av ekteparet Aud og Lars, som fanges i en virkelighet tatt rett ut av pornofilmenes verden. Historien er godt komponert og effektivt tegnet, men sliter litt med avslutningen.

Christopher Nielsen byr på en vignett med sine antihelter Odd og Geir, mens Mette K. Hellenes’ bohemer Vanessa og Mette sjangler videre. Også Anna Fiske leverer en god skildring av kontorlivets grå hverdag i «Sakte i bakkene»; en historie som sitter mye bedre enn den skuffende heftedebuten Forvandlingen.

Fidus har på ingen måter forandret Tegneserie-Norge eller blitt noen stor suksess. Men som Knut Nærum sier det i sin leder: «Vi foretrekker å se på Fidus som en eksentrisk, illeluktende onkel i juleselskap; han har skinnlapper på tweed-albuene, han har forsynt seg av rom-punsjen og han banner i barnas nærvær, men han antyder en storhet som kunne vært, og selskapet ville blitt noe kjedeligere uten ham».

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.