Øyvinds julekalender, luke 16: Harvey Pekar

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 16: Harvey Pekar. Når Pondus klager på trege damer i kassakøen foran ham eller Rocky ligger på sofaen og spiller dataspill i en hel tegneseriestripe, er det i dyp gjeld til Harvey Pekar.

Når det amerikanske filmkritikerforbundet oppsummerte 2003 sto en overraskende film igjen som vinner: American Splendor er en lavmælt og nøktern skildring av livet til arkivaren og serieskaperen Harvey Pekar, og filmen har samme tittel som tegneserien Pekar første gang ga ut i 1976 – og som fortsatt kommer sporadisk ut.

Pekar er en grinebiter, gjerrigknark og samler fra den grå byen Cleveland. Han har en kjedelig jobb og høyst hverdagslig liv. Det er nettopp den grå hverdagen både filmen og tegneserien handler om, og tegneserien ble raskt en kultsuksess og skoledanner for en lang rekke serieskapere.

Fant et tomrom
Pekar vokste opp med amerikanske superhelttegneserier, og fattet senere dyp interesse for den tøylesløse eksplosjonen av undergrunnsserier på 1960-tallet. Men mellom superheltenes fantasiflukt og undergrunnens opprørsiver, fant Pekar et tomrom. Ingen lagde tegneserier han kunne kjenne seg igjen i, og selv om han ikke kunne tegne begynte Pekar like fullt å skissere opp høyst hverdagslige historier med tekst og fyrstikkfigurer.

Under mottoet ”from off the streets of Cleveland” brukte Pekar seg selv som seriefigur, og som den bevisste motsatsen til superheltenes og undergrunnens overdrivelser fortalte han kjappe selvbiografiske vignetter som ”Standing Behind Old Jewish Ladies in Supermarket Lines” og ”How I Quit Collecting Records”.

Han fikk flere tegnere til å illustrere historiene sine, deriblant undergrunnshelter som Robert Crumb og Robert Armstrong, og seriene kunne være så godt som blottet for action og handling. Isteden fikk leserne kjappe anekdoter, poengløse hverdagsscener eller hissige monologer.

Realismebølge
American Splendor er aldri blitt noe mer enn et kultfenomen, men Pekar har dannet en skole av hverdagsrealisme innen tegneserien. Et medium som i utgangspunktet var arena for svimlende eventyr ble plutselig befolket av serieskapere som brukte tegneserien som sin personlige dagbok. Og i motsetning til biografiene til oppdagere, politikere og rockestjerner, lever serieskapere ganske begivenhetsløse liv. Dette var hverdagsrealisme i ordets rette forstand.

På 1990-tallet ble den selvbiografiske hverdagsrealismen en egen bølge i USA og Canada, representert ved serieskapere som Daniel Clowes, Joe Matt, Chester Brown, Julie Doucet og Adrian Tomine – som alle var selvutleverende på grensen til det pinlige.

Andre serieskapere brukte Pekars metode til å fortelle andre historier: Joe Sacco dro til Palestina og det tidligere Jugoslavia for å virke som tegneseriejournalist – et fenomen Pekar nylig benyttet selv ved å portrettere en Vietnam-veteran i American Splendor.

I Frankrike fortalte David B. om sin oppvekst med en epileptisk bror i storverket Epileptic, mens radarparet Dupuy og Berberian med albumserien Monsieur Jean ga oss en Tintin for 1990-tallet – en helt som var for opptatt med hverdagslige problemer til å kunne dra verden rundt  på eventyr.

Sverige kan også vise til en bred selvbiografisk serietradisjon i tradisjonen etter Harvey Pekar. For eksempel fortalte Åsa Grennvall og Mats Jonsson om sitt mislykkede forhold og samliv i sine respektive tegneserier; Grennvalls ”En snäll kille” (på norsk i Smult nr. 7 og 8, 2002) og Jonssons selvbiografiske serieroman Hey Princess. Og så har vi selvsagt Martin Kellermans Rocky, en selvbiografisk stripeserie om livet som ung i Stockholm på 1990- og 2000-tallet.

Norske etterfølgere
Rocky nyter stadig økende popularitet i norske aviser og har fått sitt eget månedshefte, og store deler av den norske seriesuksessen de siste årene står i stor gjeld til en surpomp fra Cleveland. Hverken Pondus, Nemi, Kollektivet eller Rex Rudi er uttalt selvbiografiske som Rocky og American Splendor, men kretser på samme vis rundt serieskapernes egne liv, lett gjenkjennelige situasjoner, kjedsomhet og hverdagsliv.

Vi må heller ikke glemmer den norske ”undergrunnen”, der Christopher Nielsen røper sin skofetisj, Steffen Kverneland utleverer egen slyngelalder, Inga Sætre legger ord i munnen på sine møkkajenter og Jens K. Styve forteller om barndom på Hjelmås i Hordaland – i beste Pekar-ånd.

I filmen vil du møte en grinete, lettere hjelpeløs og ukjent mann fra Cleveland. Men tenk samtidig på at det ikke så langt til situasjonen der Pekar skildrer kollegaen Mr. Boats’ monolog i heisen på jobben, til Frode Øverlis gjentatte skildringer av Jokkes sosiale blundere i heisen i Pondus – Norges mest populære tegneserie gjennom tidene.

Opprinnelig publisert i Aftenposten i anledning premieren på filmen American Splendor i 2003.