Når staten ikke river i

I dag tar Aftenposten (bare på papir) opp igjen den evige debatten om Norsk kulturråds innkjøpsordning. Her er min Ny Tid-sak fra 2006, der det kom fram at de fire største bokforlagene la beslag på 60 prosent av innkjøpsordningen. I musikkens verden var tallet fattige seks prosent for de fire største plateselskapene.

TORGEIR BILSTAD, FOTO: BRITT MYHRVOLD/NY TID

I Moelv sitter den eneste forfatteren i Norge som i 2005 ga ut en roman på eget forlag – og fikk den innkjøpt av Norsk kulturråd: 72 år gamle Torgeir Bilstad.

– Jeg sendte den inn på faenskap, og det var en oppmuntring at fagfolk mente boka fortjente å være på bibliotekene. Jeg har gitt ut to diktsamlinger før, og nå håper jeg dette kan gi meg en fot innenfor hos de etablerte forlagene.

Bilstad trykket romanen Før frostnettene i 300 eksemplarer, den er blitt anmeldt i Ringsaker Blad og finnes bare hos lokale bokhandlere. Og siden Bilstad ikke er medlem av Forleggerforeningen, måtte han betale 8000 kroner for at Kulturrådet skulle vurdere boka. Siden han ble innkjøpt, får han pengene igjen.

Millionfilm
Knut Møller-Lien gleder seg til å lese presseoppslagene. Det er juni 2005, og lanseringsfest for debutromanen Sebastians verden på utestedet La Suite i Oslo. Boka er spekket med strippere, luksusliv, vold og en muskuløs gigolo som svindler og utpresser rike homofile, mens Paperboys, Toralv Maurstad og Lisa Tønne stiller opp som underholdning. Klart det blir pressedekning!

– Pressen var totalt uinteressert, med unntak av en slakt i Tønsberg Blad, forteller Møller-Lien.

I dag setter NRKs Christian Strand seg på flyet til Bangkok for å starte innspillingen av filmen Sebastians verden. Møller-Lien sitter selv i regi- og manusstolen. Med et budsjett på 20 millioner kroner og skuespillere som Kim Kolstad, Finn Schau og Camilla Malmquist Harket kom omsider presseomslagene. Nå er Sebastians verden trykket i tre opplag, på til sammen 8000 eksemplarer.

– Min bok er kanskje ikke den litterært sett mest velskrevne, men jeg føler at jeg har en historie folk vil høre.

Møller-Lien startet selv Debutanten Forlag for å gi ut romanen. Men er du på jakt etter kunstnerisk anseelse og statlige støttekroner er dette ikke noe sjakktrekk. I fjor stakk de store og mellomstore forlagene av med over 85 prosent av midlene i Norsk kulturråds innkjøpsordning, der tusen eksemplarer kjøpes inn til bibliotekene.

HEINE BAKKEID, FOTO: ASCHEHOUG

Evigvarende tomhet
Forfatter Heine T. Bakkeid var ikke like fornøyd da han i et leserbrev i Natt&Dag i høst skrev at «tiden etter at boka kom ut har vært preget av frustrasjon og en evigvarende tomhet som jeg ikke har visst hvordan jeg skulle bli kvitt». Bakkeid ga ut en science fiction-roman for ungdom på vesle Tun Forlag, og brøt dermed de fleste av bransjens uskrevne regler for oppmerksomhet på en gang. Fortsatt er en griseslakt på Barnebokkritikk.no det eneste han kan vise til.

Men Boblejim – Spesialagenten ble etter hvert innkjøpt av Kulturrådet, og nå samarbeider Bakkeid med Aschehoug om voksenromanen Uten puls.

– Jeg har ingen ambisjoner om å overleve som forfatter bare ved å samle støv på bibliotekene. Jeg skjønner at litteraturen trenger statlig hjelp, men innkjøpsordningen i dag er bare en sovepute for bransjen. Små forlag fungerer som Kommune-Norge. De ansatte går på jobb, gjør det de må gjøre og så kommer lønnssjekken fra staten.

Voldsom forskjell
Situasjonen i bokbransjen står i sterk kontrast til platebransjen. Når det gjelder musikk, er det er de små selskapene som får gleden av innkjøpsordningen. Rundt 80 prosent av det som blir innkjøpt av det offentlige er utgitt på små selskap. I platebutikken finner man lett kritikerroste plater som ikke kjøpes inn gjennom innkjøpsordningen. I platebransjen fikk de store selskapene bare karret til seg seks prosent av den offentlige støtten, mens 60 prosent av bøkene de fire største bokforlagene utga i fjor ble støttet gjennom innkjøpsordningen.

– Jeg har en følelse av at de som starter små plateselskap leter etter de spesielle talentene mer aktivt, kjenner markedet bedre, tør å satse og har mer å tape. I forlagsbransjen får de små forlagene bare smulene, mens de etablerte kan plukke fra øverste hylle samtidig som de har klippekort til innkjøpsordningen, mener Bakkeid.

BÅRD TORGERSEN, FOTO: ØYVIND HOLEN

Indieselskap
En av pionerene innen norsk elektronika, Bård Torgersen, debuterte med romanen Alt skal vekk på Oktober i 2005, og med bred bakgrunn fra den smalere siden av musikkbransjen er det naturlig å spørre ham hvorfor det gir så mye mer anseelse å gi ut musikk på små selskap enn bøker på små forlag.

– De store norske forlagene klarer å etablere et inntrykk av at de er indie, fordi de fremdeles tar seg råd til å gi ut forfattere av typen Thure Erik Lund og Ole Robert Sunde, sier Torgersen.

Den dagen innkjøpsordningen ikke lenger er der, får vi se hvor hardcore forlagene er, mener Torgersen. I hvor stor grad de egentlig elsker den smale litteraturen.

– De store internasjonale plateselskapene derimot, er ikke smarte nok til å koste på seg et kobbel med kredible tapsartister i stallen. Dermed blir det manko på kulturell- og hipsterkapital. Og artister, som i alle tilfeller ikke har forhåpninger om å selge enorme mengder, flokker til de små selskapene.

I Kulturrådet tror man den store forskjellen ikke ligger i den redaksjonelle innsatsen.

– Å bygge opp en redaksjonell skjønnlitterær kompetanse tar tid og koster penger. Langsiktig investering fra de største forlagene, som også opp gjennom årene har tjent gode penger på bokklubber og skoleboksalg har ført til solide redaksjoner som tiltrekker seg forfattere med ambisjoner, sier Mari Finess, seksjonsleder for litteratur i Kulturrådet.

– Mer kritiske til store selskap
Norges fire største plateselskap solgte til sammen inn åtte titler til Kulturrådet i 2005, derav fem klassiske. Hvorfor er det slik?

– Jeg aner virkelig ikke. Kanskje våre utgivelser ikke anses som ”kredible” nok? Kanskje myten om at de største selskapene har så mye penger at de klarer seg uten, lever i beste velgående? Jeg vet ikke. Dette er kjærkomne inntekter for oss på linje med alle andre, sier Lena Midtveit, direktør i SonyBMG.

To innkjøpte album, henholdsvis Ravi & DJ Løv og JR Ewing, er like fullt personlig rekord for Midtveit. Og tendensen fortsetter. Av 26 innkjøpte plater så langt i 2006, er bare EMI representert av de store, med klassiske plater fra Leif Ove Andsnes og Truls Mørk.

– Jeg vet ikke noe om hvorfor det er slik, men har bare innfunnet meg det og konsentrert meg om å gi ut gode plater framfor å syte, sier Terje Pedersen, norskansvarlig hos Warner Music Norway.

– Jeg har en følelse av at alt som kommer fra de store selskapene er «søppel» uansett, fordi vi aldri har andre intensjoner enn profitt. Jeg har jobbet på både store og små selskaper, og opplever gjennomgående at bransjens aktører er mer kritiske til det som kommer fra et stort selskap, og det er jo egentlig bare trist. Det kommer ut vel så gode og kulturpolitisk korrekte plater på de store selskapene som på de små.

Fakta – Kjøpt inn av Kulturrådet i 2005

Litteratur
* De fire store (Gyldendal-konsernet, Cappelen, Aschehoug og Damm): 100 av 167 = 59,9%
* Mellomstore (Oktober, Samlaget, Solum og Kagge): 43 av 167 = 25,7%
* 19 småforlag: 24 av 167 = 14,4%

Musikk
* De fire store (Universal, Warner, SonyBMG, EMI): 8 av 130 = 6,2 prosent
* Mellomstore (Simax, ECM, Tuba, Kirkelig Kulturverksted, Bonnier Amigo, Naxos, Tylden, S2): 30 av 130 = 23,1%
* 59 småselskap: 92 av 130 = 70,8%

Tallene er basert på 119 innkjøpte prosatitler, 48 lyrikkbøker og 130 cd-plater i 2005. Med unntak av noen oversatte diktbøker er alt av norske kunstnere. Sakprosa, barne- og ungdomslitteratur og oversatt prosa kommer i tillegg.

I morgen: Forlagene som gjør det kult å være forfatter på miniforlag.