Øyvinds julekalender, luke 22: Mats Jonsson

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 22: Den svenske serieskaperen Mats Jonsson gir oss 1990-tallets klassereise. Fra kvisetryne på landet til indiehipsterhelt i hovedstaden.

Det første albumet til Mats Jonsson het Unga norrlänningar, og omslaget var en kvisete hyllest til David Bowies Young Americans. Den første serien het «Fan att man aldrig skal få fett på sylen», og begynte slik: «Min flickvän har nyss gjort slut. Hon sa att jag var alldeles för djup för henne, vilket nog var sant.»

Oppfølgeralbumet het Hey Princess, og var oppkalt etter en låt av det finfine svenske indiebandet Popsicle. Det startet med at Mats omsider debuterte mellom laknene, før han på neste side bindes fast til senga av det han nå tror er sin nye kjæreste. Så ringer telefonen. Det er damas kjæreste, og stakkars Mats må lytte til en halvannen times telefonsamtale – mens han fortsatt er fastbundet til senga – som kulminerer med «Men Lasse, jag älskar ju dig. Mats betyder ingenting för mig.»

Der har du Mats Jonssons serier i et nøtteskall: Musikk, kvisete pubertetsangst, selvbiografisk utlevering, kjærlighetssorg og brutal selvinnsikt. Unga norrlänningar var som en innadvendt gutteversjon av småbylivet som samme år ble skildret i filmen Fucking Åmål.

Distriktsnerd
Mats vokste opp på mikrostedet Stensätter, som ligger utafor Bollstabruk, som ligger utafor Kramfors, som igjen ligger midt i Norrland. Med andre ord ikke verdens navle. I dag bor han i Södermalm i Stockholm, og er redaktør i tegneserieantologien Galago (Sveriges variant av Forresten), med tre seriealbum bak seg. Tegneseriene hans handler ganske enkelt om reisen fra Stensätter til Södermalm. Fra kvisenerd, mobbeoffer og brilleslange til storbyhipster, redaktør og kunstner med kontaktlinser. Er det «revenge of the nerds»? Ville Mats blitt like vellykka som voksen, dersom han ikke var upopulær som liten, og satt på gutterommet og tegnet og hørte på musikk ingen andre likte?

– Det er et interessant paradoks, som nesten er blitt en klisjé. Hvordan hadde jeg blitt om ikke foreldra mine flytta tilbake til Norrland da jeg var ett år gammel? Eller om jeg hadde vært litt modigere og kjekkere, kjørt moped og klint med jentene på ungdomsskolen? Jeg ser det slik: Jeg satt i en kokong av tegneserier, rollespill, musikk og bøker, helt til jeg var moden til å komme ut i den virkelige verden. Da hadde jeg lært meg ting ingen andre visste noe om. Jeg angrer ikke, forteller Mats.

Unga norrlänningar er en samling serienoveller med handling fra Mats’ første barndomsminner, via en orgie av usikkerheter og pubertsangst gjennom skoleårene, til han begynner å finne en gryende selvsikkerhet i Stockholm midt på 1990-tallet. Mats har en ganske hard og stygg strek, med liten respekt for kroppens anatomi, og det er ikke akkurat vakkert når han skildrer tenåras famlende sexforsøk. Det sier «slassk» og «slurp» når han kliner, mens spyttet flommer og kvisene sprekker.

Og Mats bruker seg selv og folk han kjenner for alt det er verdt. Det turbulente forholdet til serieskaperen Åsa Grennvall er bare ett eksempel. Åsa tok et oppgjør med selvopptatte Mats i serien «En snäll kille» i 2000 (på norsk i Smult nr. 6-8 i 2002), før Mats fortalte om nevrotiske Åsa i «Den hotfulla kärleken» to år senere. «Ingen kommentar,» er svaret da jeg spør om temaet, men Mats forteller gjerne om følgene etter at han i Unga norrlänningar fortalte om hvordan han nesten mistet jomfrudommen til anorektiske, depressive og astmatiske «Angelika».

– Jeg fikk høre at «Angelika» ikke hadde det så bra etter at serien ble trykt. Da angra jeg, for jeg var ganske hard mot henne i serien. Flere år senere traff jeg henne på disko hjemme i Kramfors, og da spytta hun meg i ansiktet og skrek hvor mye hun hatet meg. Jeg følte at hun hadde rett til å hate meg, så jeg bare sto rolig og tok imot, noe som selvsagt bare gjorde henne enda sintere. Hun holdt det gående helt til kjæresten hennes dro henne bort. Det var en tankevekker, som fikk meg til å bli mer forsiktig med hvordan jeg framstiller andre i seriene mine, men jeg gjør fortsatt overtramp når historien krever det. Figuren «Marcus Gerdin» (alias utelivskjendisen Gustav Gelin, journ.anm.), DJ-en som går som en rød tråd gjennom Hey Princess, fortalte at han var sjokkert og såret over hvordan jeg hadde brukt ham. Men han var ikke sint, og jeg mistenker at han innerst inne var smigret, for han er så glad i oppmerksomhet.

Lykkelig samboer
Graham Greene har sagt at «forfatterens bankbeholdning er hans ulykkelige barndom», altså noe man sparer til inspirasjonskassa er bunnskrapt. Mats har begynt i motsatt ende, ved å tømme banken for ulykkelige opplevelser. Hvor lenge kan han så bruke sitt eget liv til å lage tegneserier?

– Det er et godt poeng. I det siste har jeg vært urolig for at jeg skal gå tom for hendelser å fortelle om, ikke minst fordi jeg har levd et lykkelig samboerliv de siste seks årene. Det blir det i alle fall ikke særlig spennende serier av. Nå har jeg kommet opp med noen nye innfallsvinkler som ligger nær seriene jeg har gjort tidligere, men som ikke er ren selvbiografi, så jeg tror ikke jeg vil gjenta meg selv. Samtidig føler jeg at jeg har utvikla meg som serieskaper, slik at jeg kan skildre skoletida på ny, fra en annen vinkel enn i Unga norrlänningar.

Peter Bagge har fortalt at hans serier med Buddy Bradley som pappa ikke slo så godt an som seriene om Buddy som slacker i 20-åra. Martin Kellerman har fått kritikk fordi Rocky er blitt for satt og husvarm. Hvordan skal de alternative seriene takle 30-årskrisa, eller er problemet at publikum ikke er modne for mer voksne temaer?

– Det er et veldig interessant spørsmål. Jeg vil gjerne se en gjennomført selvbiografisk serie av en pensjonist, noe som bør fungere – siden leserne eldes i samme takt som serieskaperne. Samtidig er problemet med skildringer av middelalderen og alderdommen – på samme måte som med barndomsskildringer – at det dessverre er sex og sprit som selger. Men middelaldrende knuller og drikker jo, de også? Herregud, for noen bra serier det kan bli, bare tegnerne tør å være ærlige, og skildrer seg selv når kroppene faller sammen og bitterheten siver inn. Jeg håper virkelig jeg tør å lage slike serier når den tida kommer.

Britpopfeber
Unga norrlänningar kom ut i 1998, og og i 2002 kom oppfølgeren Hey Princess – en 160 siders serieroman om «indiepop och mänskliga relationer». Den utspiller seg i Stockholm midt på 90-tallet, mens britpopfeberen herjer og Mats plutselig kan innkassere gevinsten av sin intense musikkinteresse.

Han er blitt en av de kule, og den tidligere så krampeintellektuelle unggutten som bryter ut i gråt på grunn av den vanskelige kjærligheten, vanker nå plutselig på Nöjesguiden-fester (det svenske Natt&Dag) og sjekker poptjejer over en lav sko. Mats er ikke i tvil om at alle musikkreferansene i Hey Princess førte serien ut til et større publikum, og serien er da også en nøkkelroman fra pop- og seriemiljøet i Stockholm. Magne fra Rocky er en av flere figurer som dukker opp.

– Musikk har alltid betydd mye for meg, og på ungdomsskolen var hardrocken det eneste jeg hadde felles med de andre gutta. På videregående hjalp musikken meg ut av min mobbede nerdkokong. «Den heftige gjengen» fant ut at jeg hørte på samme musikk som dem, og derfor adopterte de meg. Videre ble livet mitt mye bedre som følge av rockefestivaler, øl og jenter. Skal jeg være krass mot meg selv, tror jeg ikke Hey Princess ville blitt like populær hvis den ikke var gjennomsyra av indiepop. Musikken fungerte som gjenkjennelse og referanse for folk som ikke hadde lest en tegneserie siden Fantomet.

Lykke og helvete
Nå er Mats i ferd med å legge siste hånd på sitt tredje album, Pojken i skogen, som i det ytre blir lik Hey Princess: En serieroman på rundt 170 sider, bygd opp av lengre og kortere serier. Den handler om Mats’ første minner i toårsalderen fram til han begynner på videregående.

– Jeg vil ikke at det skal bli et typisk publikumsfrieri, en nostalgisk reise tilbake til 1970- og 80-tallet, fylt med smurfer og lignende. Jeg vil skildre hvordan det var å være barn, hvor kort avstand det var mellom lykke og helvete. Samtidig vil jeg grave etter mine røtter, for å prøve å forstå hvorfor jeg er blitt den jeg er. Et annet tema er mine foreldre og deres oppvekst, samt hvordan min lille norrlandske hjemby har lidd en sakte død. Jeg vil veldig mye med Pojken i skogen, og den er langt mer alvorlig enn mine andre serier – samtidig som jeg forsøker å holde på humoren. Når jeg er ferdig, skal jeg la tegnepennen hvile et halvår for å konsentrere meg om å skrive flere litterære tekster og gjennomføre en slags spoken word-turné. Kanskje tør jeg også å sende tekstene inn til et forlag, men det føles fortsatt som en uoppnåelig drøm å gi ut en roman eller novellesamling.

I tillegg til alt dette har Mats også tatt over redaktørstolen i Galago etter Rolf Classon. Så langt har Mats gjort en fin figur, men det skulle da bare mangle, for det var nettopp Galago som satte fart i karrieren som serieskaper.

– Da jeg var liten, leste jeg serier som Bamse, Donald, Tintin, Asterix og superhelter, men da jeg oppdaget Galago i 13-14-årsalderen var det som å bli overkjørt av toget. Her var tegnere som Joakim Pirinen, Lena Ackebo og David Nessle, og de viste meg at man kunne gjøre hva som helst i en tegneserie. Det fantes ingen grenser. Den viktigste serien var Klas Katt av Gunnar Lundkvist. Her var en kar som ikke tegna noe særlig bedre enn meg, og som laget vidunderlige serier om en katt som gikk rundt og hadde det trist. Takk og lov prøvde jeg ikke å kopiere disse serieskaperne, men underbevisstheten min lyktes på et vis å ta med seg holdningen deres videre. Den brukte jeg til å lage stygt tegnede serier om mitt eget triste liv som mobbet nerd i et lite landsbysamfunn.

Mats’ serier er ikke så lette å få tak i her i Norge, men det er en smal sak å bestille dem på nettet. Begynn med Hey Princess, som i løpet av høsten også skal være å få i paperback. Helt til sist må vi få vite va Mats synes om Rocky.

– Det svenske seriemarkedet er friskere enn på lenge, og Rocky er lokomotivet vår generasjon serietegnere trengte. Den er vårt eneste fenomen med bred appell, som Pondus og Nemi i Norge. Da jeg begynte å jobbe for Galago og Pyton midt på 90-tallet, var det mye snakk om den manglende etterveksten i svensk seriebransje, og at min generasjon serieskapere var navlebeskuende og uinteressante. Rocky ble en Arne And eller Socker-Conny for vår generasjon. Den stoppa kjeften på kritikerne, samtidig som den fikk mange lesere til å oppdage andre av 70-tallistene i det svenske seriemiljøet. Rocky er både bra og morsom, og jeg mener den er verdens beste dagsstripe akkurat nå. Det eneste negative er at den kanskje er blitt for suksessfull, for nå tror mange at Martin Kellerman oppfant den selvbiografiske serien. For eksempel skrev Dagens Nyheter: «Det var nog med Rocky det började. Fler och fler tecknare skildrar sitt eget liv.» Det er som å skrive at garasjerock startet med The Hives.

Kritikerne om Hey Princess:
Aftonbladet: ”Hey Princess handlar om att vara ung, lyssna på Morrissey, vilja komma bort, känna sig värdelös och om att få ligga med indietjejer.”

Arbetaren: ”Trots att det inte går att säga annat än att [serierna] är tarvligt tecknade, har de något speciellt, en storslagen tragikomik som inte lämnar någon oberörd.”

Bohusläningen: ”Tjuvtittandets glädje är lika sann som vissa människors behov av att lämna ut sig själva.”

Borås Tidning: ”När man just överdoserat på svenska, unga författare som tror att de skriver sin generations generationsroman men egentligen bara strävar efter att framställa sig själva som lyckade, framgångsrika och samtidigt lite klädsamt dekadenta, känns Hey Princess som en befrielse.”

Dagens Nyheter: ”Inte sedan den unge Werthers dagar har väl en yngling fått vara så känslosam.”

Bonus: Anmeldelse av Pojken i skogen:

I sin tredje selvbiografiske serieroman graver Mats Jonsson seg videre ned i sin egen barndom. De fleste av oss husker knapt hva som skjedde i våre første år, og når Jonsson går helt tilbake til toårsalderen er det ikke til å unngå at Pojken i skogen får en fragmentarisk form.

Gjennom flere korte historier minner Jonsson oss om hvor morsomt og forferdelig det var å være barn, og han blottlegger nådeløst sine personlige nederlag og skamfølelser. Mobbingen han ble utsatt for brettes ut i all sin gru, og det samme gjør skammen som fulgte da han ble tatt på fersken av mora si mens han onanerte – og ikke minst skammen over at han selv, skolens største mobbeoffer, selv var med å mobbe sin iranske kompis i et desperat håp om å bli en av de populære.

Jonssons grisete strek forsterker følelsen av at dette er et barn som forteller sin egen historie, og dette er en vakker og trist barndomsskildring som ikke begraver seg i selvmedlidenhet som en Jan Guillou eller pussige anekdoter som en Mikael Niemi.