Øyvinds julekalender, luke 23: Norske tegneserier topp 10

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 23: I 2003 kåret jeg tidenes norske tegneserieutgivelser for Larsons gale verden. Dette er de ti beste norske tegneseriene som var å få i vanlig salg den gang. Stripeserier ble ikke tatt med i vurderingen.

1. Christopher Nielsen: Homo Norvegicus (No Comprendo Press 2000)

Odd og Geir ble født da duoen fyrte en tjall på en benk i en tegneserie i Gateavisa i 1982, men de to småkriminelle blandingsmisbrukerne viste med tiden fram så sterke personligheter at de over 20 år senere skulle spille hovedrollene i den helaftens animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri. Denne samlingen med Christopher Nielsens serier om Narverne, To trøtte typer, Gutta fra Calcutta og trønderkjempen Hold Brillan viser hvorfor. Seriene utspiller seg i Oslos østlige drabantbyer på slutten av 1970-tallet og følger videre ”narverne” Odd og Geir i voksen alder på 80- og 90-tallet.

Nielsen forteller skarp og brutalt humoristisk sosialrealisme med et fantastisk øre for dialog, og fletter sammen de mindre historiene til en større krønike om Den norske taperen. En forfatter som Jonny Halberg får mye ros for sin skitne realisme, men Nielsens serier er hakket mer møkkete og brutale. Homo Norvegicus samler nesten alle Nielsens serier fra To trøtte-universet, men vi savner spesielt debuten og den 28 sider lange “To trøtte typer drømmer om en hvit jul”.

2. Jason: Vent litt… (Bladkompaniet 2002)

John Arne ”Jason” Sæterøy hadde allerede overbevist med det surrealistiske albumet Lomma full av regn og absurd humor og smarte popkulturreferanser i soloheftet Mjau Mjau, men i nummer tre av sistnevnte foretok han et kvantesprang både for seg selv og norske tegneserier.

Vent litt… begynner som en sjarmerende og velkomponert barndomsskildring alle kan kjenne seg igjen i – en verden fylt av kjedelige skoletimer, smågodt, lek, Lynvingen og gryende forelskelser. Men bakom lurer uhyggen og voksenlivet, og ved hjelp av stilsikre virkemidler og en knapp dialog tegner Jason et bilde av tapt uskyld og grått hverdagsliv som sitter igjen lenge etter at du har lest den ordfattige serien. Serien ble oversatt til svensk, engelsk og fransk før Bladkompaniet endelig ga ut denne samlede utgaven på norsk i 2002.

3. Christopher Nielsen: Jazzbasillen (Semic/Nordisk Forlag 1990, ny utgave No Comprendo Press 1998)

Christopher Nielsen var best kjent for rølpete humor om fyll, rus og rock ’n’ roll på 1980-tallet, så derfor kom det som en velkommen overraskelse da han i 1990 valgte å lage et lang album om fyll, rus og jazz. Spøk til side, Jazzbasillen er én del sikker miljøskildring av Oslos jazzmiljø på 1950-tallet og én del hysterisk morsom actionkomedie.

Nielsen har fortalt at den svenske filmen Sven Klangs kvintett var et viktig forbilde, men hans eget researcharbeid for å gjenskape det rådende verdensbildet i Oslo på 1950-tallet gjennom arkitektur, klesmote, språk og musikk er aldeles framifrå. Jazzbasillen er ikke bare et hylende morsomt tidsbilde, den er også en smittebærer. For bare den tørreste pinn vil unngå å selv bli bitt av jazzbasillen og finne fram noe Charlie Parker, Lester Young og Dexter Gordon etter et møte med den talentløse saksofonisten Christian Block. Eller som Block selv sier: ”Liksom en komet i planeten”.

4. Steffen Kverneland: De knyttede never (TEGN A/L Bum 1993,  ny utgave Jippi Forlag)

Tegneserie-Norge i 1993 var et ganske annet enn det vi kjenner i dag. Boomen fra 1980-tallet hadde rallet sitt siste dødsskrik, og humorsuksesser som Norsk MAD og Pyton hadde også startet veien mot de evige jaktmarker. Derfor står Steffen Kvernelands første og største opus fram både som slutten på den gamle tid og begynnelsen på en ny æra.

Kverneland hadde bare korte serier i blader som Norsk MAD og Brage på samvittigheten da denne 48 sider lange bearbeidelsen av en av Øvre Richter Frichs røverromaner om den lettere halvfascistiske nasjonalhelten Jonas Fjeld dukket opp fra intet. Kverneland beholdt mye av teksten og språkbruken, og pakket det inn i skyggefulle landskaper befolket av mennesker med lettere kubistiske trekk. Som et møte mellom Pablo Picasso og Will Eisner.

5. Jason: Schhh! (Jippi Forlag 2000)

I 1999 gjennomførte Jason det beste karrierevalget siden Bob Dylan plugget inn gitaren på 1960-tallet. Han skuet tilbake på karrieren og var misfornøyd: Ett album og noen numre av hefteserien Mjau Mjau i en alder av 33 holdt ikke, men hvordan sette opp tempoet og øke muligheten for å bli oppdaget i utlandet samtidig? Svaret var å lage pantomimeserier, helt stumme striper der ordet fikk vike og Jason ble tvunget til å fortelle sine historier bare med tegninger og sparsomme lydeffekter som hjelpemiddel.

Resultatet var en stor suksess, for de stumme seriene førte til økt Jason-interesse i viktige land som Frankrike, Spania og USA – og denne samlingen er utgitt på hele fem ”språk” (Jason er da også en ønskejobb for en oversetter). Med sine pantomimeserier befestet Jason sin stilling som den store eleganten i norske tegneserier, og Schhh! viser at du kan få sagt svært mye uten å si et eneste ord.

6. Steffen Kverneland: Amputerte klassikere III-IV (Cappelen 1999/No Comprendo Press 2001)

Norges mest ondskapsfulle serieskaper heter Steffen Kverneland, i alle fall om vi skal dømme ut fra hans Amputerte klassikere. Ideen er like enkel som den er god: Kverneland tar konseptet Illustrerte klassikere til sin naturlige konklusjon og kommer til at de fleste bøker like greit kan gjenfortelles på én tegneserieside.

En amputasjon av Herbjørg Wassmos Det stumme rommet gadd han ikke en gang tegne selv, men ble illustrert ved hjelp av utklipte tegninger fra Tuppen (Wassmo nektet like godt gjenopptrykk av serien). Med sine amputasjoner har Kverneland vist seg som en skarp, mørk og morsom litteraturkritiker, og han bruker like gjerne seriene for å kommentere politikere og samfunnsaktuelle saker enn verkene selv. Den krasse stilen brytes opp av hyllester til egne favorittforfattere å gjøre, men det er hvilken potensiell kraft som ligger i kontrastene mellom tekst og bilde i tegneserier disse to samlingene viser.

7. Knut Nærum: Bloid 9: Svære greier (No Comprendo Press 2002)

Knut Nærum er best kjent som ”Nytt på nytt”-tryne og forfatter, men mannen insisterer fortsatt at tegneserier ligger hans hjerte nærmest. Bare synd det er så mye jobb for liten betaling. Bloid har vært Norges beste politisk satiriske tegneserie siden debuten i Ny Tid høsten 1991 (skjønt konkurransen har ikke vært særlig hard), selv om Nærum hele tiden har vaklet mellom treffsikre politiske spark og mer eller mindre inspirert tullball.

Da serien gikk fra Ny Tid til Dagbladets Magasinet fikk Nærum en hel fargeside å boltre seg på i uka, og det ga seg utslag i en ny bølge kreativ rikdom i en periode da det så ut som serien skulle stagnere. Magasinet-sidene er samlet i denne, ”Norges største tegneserie i farger”, og står i ettertid igjen som den lekreste Bloid-samlingen. Men plukk for all del med deg de åtte andre også, om du skulle finne dem.

8. Jens K. Styve: Du er ein luring, Finn Bjølseth (Jippi Forlag 2002)

Før Jason slo gjennom med dunder og brak var hordalendingen Jens K Styve den store stjernen på Jippi Forlag. Hans solohefte finnfinnfinn var den første utgivelsen til det idealistiske forlaget, og gjennom tre numre viste Styve seg som en virtuos serieskaper med sikker sans for historiefortelling, dialog og typetegning. Han lagde sikre, såre og nostalgiske anekdoter fra oppveksten, og i informatikkstudenten Finn William Bjølseth ga han serie-Norge en egen antihelt og riksnerd.

Dessverre stoppet både Finn og Styve opp etter tre numre til fordel for en karriere innen nettdesign og illustrasjon, og norske tegneseriers tap blir bare bare tydeligere når en leser denne lekre samlingen av Styves Finn-serier. Selve historiene var kanskje ikke alltid de mest spennende, men gjennom flere korte og lange vignetter viste Styve seg fram som et betydelig talent – som klarte å fortelle lettleste og underholdende serier det er moro å lese igjen og igjen.

9. Lars Fiske: Matje – Debutanten (No Comprendo Press 1996)

Lars Fiske er blant de mest originale stilistene i norske tegneserier, og i albumdebuten Matje – Debutanten fant han en historie som sto strålende til stilen. 18 år gamle Matje er på jakt etter sin dikterstemme og vil skrive dikt der lidenskapen renner av sidene. Og han jakter de samme stedene tusener av 18-åringer har vært før ham; i rusen, ensomheten og ved havet.

Som den beske og ironiske forteller han er, benytter Fiske anledningen til å gjøre ap med kunstnermyten og de som lever på den. Et deilig morsomt spark til Den unge kunstneren og alt styret som følger med, og en sikker strek som hever historien flere hakk. Matje både spyr, spytter og sikler dikt, og Matje – Debutanten preges både av strålende design og spenstig innhold.

10. Mette K. Hellenes: Kebbelife (No Comprendo Press 2002)

Drømmer du om en karriere i Oslo kunstliv bør du lese denne først. Jeg sier ikke at den vil skremme deg bort, kanskje snarere tvert i mot, men billedkunstner Mette K. Hellenes tegner et svarthumoristisk bilde av et angstbitersk miljø innsauset i baksnakking, ryggdolking, tomprat, egoisme og misunnelse. Og ingen er mer angstbiterske, slaskete og usjarmerende enn hovedpersonene, ”kebbevennene” Vanessa og Mette – basert på Hellenes selv og kunstnerkollega Vanessa Baird.

De to jentene rølper seg fra vernissage til vernissage, fra utested til nachspiel, men Kebbelife handler ikke bare om Oslos kunst- og utelivsmiljø – men også om vennskap, ensomhet og jakten på det rette i livet. Hellenes har en røff strek, som kan skremme bort mer fintfølende lesere, men med tre samlinger bak seg er det like før vi kan kalle henne en norsk Claire Brétécher, Reiser eller Charlie Christensen.

Bonus: Antikvariattoppen
Disse er ute av vanlig salg, men dersom du finner disse i et antikvariat så nøl ikke med å kjøpe dem.

1. Tor Bomann-Larsen: 1905 – Duellen på Hesselø, Fridtjof & Hjalmar og Drama i Bayern (Cappelen 1985-1987) (2009-kommentar: Det første albumet er nå gjenutgitt av Cappelen Damm, de andre lar vente på seg.)

Listen over norske tegneseriers tapte talenter er lang og vond, men ingen er dypere savnet enn Tor Bomann-Larsen – i dag best kjent for sine biografier om Roald Amundsen, Sigurd Christiansen, kong Haakon og dronning Maud. Men karrieren begynte med rabulistiske tegneserier fra forrige århundreskifte – med historiske personligheter som kong Haakon, Fridtjof Nansen, Hjalmar Johansen, August Strindberg og Friedrich Nietzche i rollene. Bomann-Larsen skrev Ibsen- og Shakespeare-inspirerte tegnserier som Monty Python ville gjort det, illustrert med en levende og personlig strek.

2. Eirik Ildahl og Bjørn Ousdal: Solruns saga 1-3 (Bladkompaniet 1988-1993)

For drøye ti år siden var det historiske opus som gjaldt dersom du skulle lage seriøse tegneserier i Norge. Det resulterte i mye som var heller stivt og tørt, men trebindsverket Solruns saga har tålt tidens tann bedre enn de fleste av sine samtidige. Bjørn Ousland kom fra Joe Kubert-skolen i USA, og ga et troverdig inntrykk av den mørkeste middelalderen i norsk historie med sine konstrafylte og stemningsmettede svart/hvitt-tegninger. Og manusforfatter Ildahl, senere med suksess med filmer som Hodet over vannet, forteller et spennende stykke magisk realisme med Svartedauden som bakteppe.

3. Christopher Nielsen: En fettsugers bekjennelser (Semic/Nordisk Forlag 1988)

No Comprendo Press har gjort en strålende jobb med å presentere Christopher Nielsens rikholdige forfatterskap for nye lesere, men fortsatt er det nær sagt umulig å få klørne i hans aller første tegneseriealbum. Her møter vi for første gang Nielsens kjente og kjære gjennomgangsfigur, noksagten Christan Block – senere sett i Jazzbasillen og etter sigende også hovedperson i Nielsens kommende magnum opus Mikrokosmos. Nielsens strek var her fortsatt noe rølpete for det store publikum, men Fettsugeren er en sikker norsk kultklassiker.

4. Mikael Holmberg: Kunsten å gå i baret (Cappelen 1993)

Mikael Holmberg er den tapte Fidus-tegneren. Han var en av de seks grunnleggerne av antologien – sammen med Steffen Kverneland, Knut Nærum, Christopher Nielsen, Waldemar Hepstein og Ola Hegdal, men hoppet av seriebransjen etter noen korte serier i Fidus. Før Fidus rakk han imidlertid å lage et 63 sider langt tegneseriealbum om antihelten Gregg i 1993, en serie som etter datidens grunnleggende mal ble utgitt i stive permer og en så skamløs høy pris at nesten ingen tok seg råd til å kjøpe den. Synd, for med Kunsten å gå i baret viste Holmberg seg fram som en lovende skildrer av lun hverdagsrealisme – med levende strek og kjærlighet for sine figurer.

5. Erna Osland og Arild Midthun: Ivar Aasen – Ei historie om kjærleik (Det Norske Samlaget 1996) (2009: Aasentunet selger denne her.)

Et annet særnorsk seriefenomen er den påkostede tegneseriebiografien, der Erna Oslands og Arild Midthuns biografi om nynorskmannen Ivar Aasen stikker seg positivt ut. Først og fremst på grunn av Midthuns fabelaktige strek. Helt siden Midthun slo seg fram som en norsk blanding av André Franquin og Albert Uderzo på 1980-tallet, har han vært en av våre fremste penner, men dessverre har ikke anledningene til virkelig å utfolde seg stått i kø fra og med 1990-tallet. Ivar Aasen ga Midthun muligheten, og selv om de brunsvarte og hyperrealistiske tegningene ligger et stykke unna den fargesprakende stilen Midthun er mest kjent for, gir streken et flott bilde av en mann de færreste ville trodd skulle ende opp som norsk tegneseriehelt.