Kategorier
Hiphop Musikk

Tiårets 10 beste #11: J Dilla

Svanesangen til den avdøde hiphopprodusenten J Dilla nådde nesten min topp 10 for 2000-tallets beste hiphop-album. Her er min originalanmeldelse fra Bergens Tidende.

J Dilla/Jay Dee
Donuts

Stones Throw/Play It Again Sam/VME 2006
5/6

Småsnacks som ble minneskrift.
Allerede torsdag hadde jeg skrevet ferdig anmeldelsen av denne hypnotiske samlingen med funky instrumental-hiphop fra roterommet til produsent James ”Jay Dee” Yancey, alias J Dilla, og kjent for sitt arbeid for A Tribe Called Quest, De La Soul, D’Angelo, Common og Slum Village.

Anmeldelsen var utformet som en rapport fra et rastløst musikalsk nachspiel hjemme hos Dilla, der han gikk berserk ved stereoanlegget, og spydde ut en fragmentarisk miks av hiphopslagere, soulklassikere og små brokker av sine egne sløye beats. Så kom meldingen om at Jay Dee døde fredag morgen, som følge av en ryggmargssykdom, i sitt hjem i Los Angeles.

Disse 31 funky instrumentalene, befriende langt unna den eklektiske eksperimenteringen til DJ Shadow og Prefuse 73, fikk en annen klangbunn. Donuts var ikke lenger et pirrende blikk inn i fremtiden, men et minneskrift over et stort talent som forlot oss alt for tidlig, bare 32 år gammel. Hvil i fred, Jay Dee, nå er det i alle fall funky i himmelen.

Bonus 1: Originalanmeldelsen, skrevet før dødsfallet.

Det er sent på kvelden. Vi er hjemme hos Jay Dee, også kjent som J Dilla, kjent for sine produksjoner for A Tribe Called Quest, D’Angelo, Common og Slum Village. Festen flommer over av konjakk og jazztobakk, men så tar Dilla kontrollen over musikken. Han går berserk ved stereoanlegget, og spyr ut en fragmentarisk miks av hiphopslagere, soulklassikere og små brokker av sine egne sløye beats.

Han er ikke tålmodig nok til å spille noen låter ferdig, men skifter rytme og stil hvert halvannet minutt. Damene på festen blir lei og går og de fleste karene følger etter, mens to-tre beatsnerder sitter igjen måpende av beundring.

Albumet Donuts er denne festen: Et rastløst musikalsk nachspiel hjemme hos Jay Dee; 31 spor blottet for rappere, men desto rikere på ideer og stemninger. Ikke for alle, men en hypnotisk vinner for alle med sans for funky bakgrunnsmusikk eller deg med en hiphop-produsent i magen. Og befriende langt unna den eklektiske eksperimenteringen til DJ Shadow og Prefuse 73.

Bonus 2: J Dilla topp 5

1. Jay Dee: «Nothing Like This» fra Ruff Draft EP (2003)

2. Slum Village: Fantastic Vol. 2 (2000)

3. Spacek: «Eve» (Jay Dee Remix feat. Frank N Dank) (2000)

4. Busta Rhymes: «Show Me What You Got» fra Anarchy (2000)

5. Phat Kat: «Dedication to the Suckers»/«Don’t Nobody Care About Us» (1999)

Det ypperste fra James «J Dilla» Yancey (1973–2006) ifølge Martin Bjørnersen i Natt & Dag (opprinnelig publisert i Ny Tid).

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

6 svar på “Tiårets 10 beste #11: J Dilla”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..