Tiårets 10 beste #9: Scarface

Texas-veteranen Scarface imponerte og overrasket med The Fix, hans sjuende soloalbum. Det ga ham niendeplass på min liste over 00-tallets beste «urbane» album. Her er min originalanmeldelse fra Dagsavisen.

(Og du har ikke gått glipp av teksten om tiendeplass på lista, Anthony Hamiltons Comin’ From Where I’m From, for den plata har jeg aldri skrevet noe om. Les min anmeldelse av oppfølgeren Ain’t Nobody Worryin’ isteden. The Fix ble ellers bare anmeldt i Aftenposten da den kom ut, til karakter 4 og dommen «men noen klassiker tror jeg ikke den blir».)

Scarface
The Fix
Def Jam South/Universal 2002
5/6 (2010-kommentar: oppgraderes herved til 6)

Da U2 ga ut Pop i 1997 gikk irene ikke til topps på den amerikanske Billboard-lista. For der satt Brad «Scarface» Jordan trygt med albumet med den passende tittelen Untouchable.

Lenge før «the dirty south» ble et begrep i amerikansk hiphop og artister som OutKast, Nelly, Ludacris, Master P og Big Tymers erobret hitlistene, var det The Geto Boys fra Houston som satte Sørstatene på kartet med sin svært brutale gangstarap tidlig på 1990-tallet. Scarface hadde en solokarriere på gang allerede før han ble med i gruppa, og The Fix er hans sjuende soloalbum siden Mr. Scarface Is Back fra 1991. Og med unntak av gigantomane My Homies har han alltid holdt jevn og høy kvalitet.

Og der andre rappere enten faller av lasset eller desperat prøver å holde følge med tidsånden har Scarface bare gjort sin greie hele veien. Selv om han denne gangen har med stjerner som Jay-Z og Nas, superprodusenter som Kanye West og The Neptunes og r&b-damer som Faith Evans og Kelly Price, har det overhodet ikke forandret mannens dystre og noe monotone stil.

«Money never changed me», rapper han. Og her er det ikke snakk om å satse på hitlister eller dansegulv med låter om champagne, gull, dyre biler, villige damer og store skytevåpen. Scarface holder seg fortsatt til det tøffe hverdagslivet i «the hood» i gettoen i Houston.

Dette er reinspikka gangstarap (ingen sier «motherfucker» med like stor autoritet som denne karen), men Scarface glorifiserer ikke livsstilen. Han har en sosial bevissthet og samvittighet, og alle albumene hans er preget av dysterhet, melankoli og sorg over et samfunn på feil vei. Dette er nærmere gettosou’en til 70-tallsartister som Donny Hathaway og Bill Withers enn dagens materialistiske gangsta-rap.

The Fix er nok for monoton, mørk og melankolsk til å tilfredsstille andre enn fansen, og noen av oss vil nok også synes Scarface er blitt noe rund i kantene sammenlignet med hans beste album, The Diary fra 1993. Albumet holder seg kanskje vel trygt til samme stil som tidligere, men det er nettopp den stabile forutsigbarheten som er Scarfaces store styrke.

Bonus: Anmeldelse av Greatest Hits.

Scarface
Greatest Hits
Rap-A-Lot Records/Virgin 2002
6/6

«Life goes on in the streets of my hood when you die», rapper Scarface i «A Minute to Pray and a Second To Die» – over et sample av Marvin Gayes «Inner City Blues». Sørstatspioneren har ikke bare lånt melodilinja fra Gaye, han har adoptert og oppdatert låtas melankolske resignasjon – for som denne ypperlige samleplata viser lager Scarface musikk som er vel så mye storbyblues som gangstarap.

«The blues ain’t nothin’ but a good man feelin’ bad» heter det, og selv om Scarface støtt beskyldes for å spre nihilistiske gangstaverdier trenger du bare å høre etter for å ense desperasjonen, ensomheten, ulykkeligheten og håpløsheten som ligger i bunn. Scarface står fram som en intelligent observatør og gammel kriger som beskriver virkeligheten slik han har sett den i gettoen i Houston – med en slik nådeløs ærlighet at det gjentatte ganger iser kaldt nedover ryggen.

Tekstene er preget av våpen, dop, dollar, tvilsomt kvinnesyn og bannskap, men handler vel så mye om advarsler og skitten realisme som glamorisering – eller som det heter i refrenget på mesterlige «Hand of the Dead Body»: «Nigga don’t believe that song / That nigga’s wrong / Gangstas don’t live that long». Selv de fleste solglimtene skygges raskt for, som når du innser at kjærlighetssangen «Mary Jane» er en ode til marihuana og at 2Pacs oppfordring om å «keep your head up» i «Smile» var noe av det siste han spilte inn før han ble myrdet.

Scarface har en enkel og tilbakelent stil, og den minimalistiske sørstatsfunken – i hovedsak produsert av Scarface og makker Mike Dean – vil neppe overbevise dere som er vant til The Neptunes, Timbaland og Dr. Dre. Men brorparten av disse 18 sporene viser hvordan Scarface har videreført Chuck Ds beskrive av hiphop som «the black CNN». Det er langt fra Public Enemys politiske sinne og nærmere en dyster hverdagsdokumentar – eller som Scarface selv sier det: «Our only code of communicating with our people».