Tiårets 10 beste #6: Eminem

«Perfekt for sossete verstinger», skrev Dagbladet om The Slim Shady LP. Etter oppfølgeren, The Marshall Mathers LP, ville poet Espen Stueland gi Eminem Nobelprisen. The Marshall Mathers LP fortjener en plass blant 00-tallets beste, men likevel: Her er en reprise på mitt oppgjør med intelligentsiaens runddans rundt Eminem.

(Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2003, som en respons på Espen Stuelands tekst «Nobelprisen til Eminem!», som du kan lese her.)

Espen Stueland har vært fascinert av Eminem en stund, men etter at han nettopp gjendiktet ”The Way I Am” til norsk for Den norske Lyrikklubben har det tippet helt over. Poeten er blitt så nesegrust begeistret for rapperen at en 14 år gammel Westlife-fan ville bli beskjemmet over mannens engasjement. Nå vil Stueland gi Eminem Nobelprisen i litteratur, men hadde Eminem lest Stuelands argumenter ville han svart som kollega Big Punisher: “Get off my dick!”.

Stueland kan være så begeistret han bare orker for min del, men problemet oppstår når en undersøker nærmere hvorfor og hvordan han er begeistret. I notatet Nobelprisen til Eminem, som er lagt ut på Bokklubbene.no, forklarer Stueland hvordan en nobelpris til Eminem også vil bli en pris til ”den delen av den amerikanske befolkningen som ikke stemmer; delvis fordi de er for unge, men vel neppe kommer til å stemme når de blir gamle nok. De gir faen.”

Vel og bra, men Stueland glemmer også at en pris til Eminem vil umyndiggjøre over 30 års afrikanskamerikansk kulturhistorie. Helt siden The Last Poets og Gil Scott-Heron satte musikk til sine rytmiske dikt har rapping vært den viktigste formidlingskanalen for unge svarte amerikanere, og Eminem er verken den første, beste eller mest innflytelsesrike rapperen i løpet av denne historien.

Det er Stueland skremmende uvitende om, for når han roser Eminem avfeier han samtidig hiphopkulturens ypperste poeter i løpet av et par setninger. ”Innsikten min i rap-tekster er begrenset, men et inntrykk jeg har er at tekstene sjeldent har samme grad av originalitet som Eminem, snarere er det variasjoner av forhåndsgitte skjemaer”, skriver Stueland og presenterer hiphop som tematisk begrenset til ”big-screen tv’s, blunts, 40’s and bitches» (hentet fra en parodisk sketsj fra albumet The Eminem Show). ”Raptekstens repertoar består av skryt om materielle goder og sexprestasjoner samt voldelighet, misogyni; det er en slemhetskonkurranse hvor utdriting eller trusler mot konkurrerende artister er normen”, konstaterer Stueland. Med andre ord: Eminem er frelseren som viser hvordan hiphoptekster kan og bør gjøres, mens resten er negre som skryter av seg selv.

Den intellektuelle hæren
Hva da med Chuck D i Public Enemy, Rakim, Nas, Jay-Z, KRS-One, The Notorious B.I.G., Vast Aire i Cannibal Ox, GZA/Genius og Redman for bare å nevne noen? Artister som i årevis har briljert med komplekse metaforer, glødende samfunnsengasjement og nyskapende språk. Eller Ghostface Killah, som bare i løpet av ett vers på Wu-Tang Clans ”Impossible” skaper en kompleks og rørende novelle fra hverdagen som overgår det meste Eminem har prestert av historiefortelling? Stuelands argumentasjon er like fjollete som å kalle Bob Dylan er den eneste poeten i rocken.

Stueland skriver bedre, men budskapet hans er ikke så forskjellig fra debattanter som provoserer seg inn på VGs hiphopforum, som signaturen KansasCity: ”Skikkelig møkkamusikk. Rapping og hiphopp er ulyd for megaduster, mennesker med primitive og umodne hjerner”. Forskjellen er at Stueland ved hjelp av velformuleringer og Eminem-kunnskap framstår som hiphopsynser i media, samtidig som han selv innrømmer at kunnskapen ikke stikker særlig dypere enn Eminem.

Her er vi ved kjernen av problemet. Eminems voldsomme suksess har lokket fram en liten hær av intellektuelle kommentatorer som kjøper platene hans, ser 8 Mile og vips, framstår som hiphopeksperter. Problemet er at vi ender med en lang rekke Eminem-kommentatorer, som kanskje sier mye interessant om mannen – men ikke makter å plassere ham i en større kulturell og historisk sammenheng. Det er ikke rart Stueland er begeistret for Eminem, for han er en langt mer direkte og enklere tekstforfatter enn mange av kollegaene. Du må ikke trenge gjennom de samme lag av metaforer, koder, slang og intertekstuelle referanser som hos Jay-Z, Ghostface Killah og Redman. Eminem er en langt enklere rapper å forstå for hip hop-noviser. Det er selvsagt også en styrke for ham, men det blir flaut og idiotisk når en poet som Stueland presenterer ham som det lysende fyrtårnet i en sjø av elendighet.

”Han verbaliserer samfunnets verkebyll og tvinger lytteren til å bli oppmerksom på sider ved samfunnet som er for uglamorøse, fattigslige, for deprimerende, kaotiske eller hatefulle til at de slipper til”, skriver Stueland. Han kunne like gjerne ha skrevet om N.W.A. eller Houston-rapperen Scarface for 10-15 år siden. Skal en først diskutere om Nobelprisen kan deles ut til en rapper, er det et minstemål å innse at det finnes flere verdige kandidater.

Møkkamannen Eminem
Der Espen Stueland er nesegrus i sin beundring er Village Voice-redaktør Richard Goldstein det motsatte. I det nyeste nummeret av Samtiden og i flere påfølgende intervjuer har den tidligere rockejournalisten sluppet til med sitt syn på Eminem. Og der Stueland ser en rose, ser Goldstein gjødsel. ”George W. Bush og Eminem representerer begge en motreaksjon mot feminisme og homofil frigjøring”, sier Goldstein i et intervju med Dagbladet.

Nå skriver han bok om ”den sadistiske, maskuline aggresjonen” i Eminems musikk, og det skal sies at Goldstein har bedre oversikt enn Stueland over det han uttaler seg om, men det er allikevel noe uhyggelig ensidig over hans dom. ”Gangstarap er massive mannlige kropper omgitt av underdanige horer”, mener Goldstein, samtidig som han ikke ser den forvirrende dobbeltheten som preger mange rappere. 2Pac hyllet mor og skrev såre låter om tenåringsgraviditet et øyeblikk for å tøffe seg med våpen- og dopromantikk det neste, mens Jay-Z sipper champagne og skriver beinhard sosialrealisme om hverandre. Så også med Eminem, og skal en gjøre et forsøk på å forstå denne dobbeltheten må synserne vise dypere innsikt i fenomenet hip hop enn det Stueland og Goldstein makter. Første leksjon for Eminem-synserne blir å forstå at hiphop er langt mer sammensatt enn Eminem og brautende gangstarappere viser.

Etterspill: Espen Stueland svarte på kritikken i Klassekampen med innlegget «Eminem og alle dustene som liker ham». Mitt svar følger under:

Rimer ikke
Du må verken være musikkjournalist eller litteraturviter for å skjønne at Eminem ikke er den eneste lyrikeren i hiphop. Det er det visst vanskelig for poet og kritiker Espen Stueland å forstå.

Espen Stueland er blitt en så ivrig våpendrager for Eminem at det rykker i sverdsliren hver gang han føler at noen motsier hans nesegruse beundring av rapperen. Det er i alle fall vanskelig å tolke hans svar på min kommentar om ”kunnskapsløse Eminem-eksperter” annerledes, en lang, rørete og lettere arrogant artikkel i Klassekampen mandag 2. juni. Der svarer Stueland på alt annet enn kritikken i Morgenbladet 23. mai om at han ikke makter å plassere sin Eminem-ekspertise i noe som kan minne om forståelse for hiphopkulturens mange andre kunstnere. Isteden roter Stueland seg ut i en like håpløs og generaliserende utlegning om musikkjournalister, noe som vitner om en fullstendig manglende ydmykhet overfor et annet fagfelt enn hans eget.

Problemet er at Stueland glatt unngår å kommentere hovedpoenget i min kritikk av hans Eminem-hyllest. Jeg kritiserer ikke hans litterære vurdering av Eminems tekster, både hans tolkninger og analyser har jeg funnet svært interessante. Selvsagt mener jeg heller ikke at bare musikkjournalister skal kunne uttale seg om Eminem.

Jeg synes definitivt ikke Eminem er ”ræva”, slik Stueland har fantasert frem i sin kommentar. Marshall Mathers III er utvilsomt er en av de skarpeste knivene i hiphopskuffen i dag, og på bakgrunn av sin enorme popularitet har han fått en slagkraft verden rundt få kan måle seg med. Jeg har selv forsvart Eminems kunstneriske kvaliteter i radiodebatter mot representanter fra Aftenposten, Gatas Parlament og Forsvaret bare i løpet av 2002.

Det jeg kritiserer Stueland for er ikke at han som litterat våger å tolke og kommentere Eminem. Det gjør han utmerket. Det er når han trekker linjer mellom Eminem og andre rappere Stueland tråkker i salaten så dressingen skvetter.

I sitt innlegg på Bokklubbene.no begår Stueland følgende hårreisende generalisering: ”Raptekstens repertoar består av skryt om materielle goder og sexprestasjoner samt voldelighet, misogyni; det er en slemhetskonkurranse hvor utdriting eller trusler mot konkurrerende artister er normen”. Stueland nevner at han ikke har hørt så veldig mange, men fortsetter med ”de raptekstene av andre artister jeg har hørt, virker ofte forutsigbare og i en viss forstand konservative, fordomsfulle og lite progressive. Ikke slik med Eminem.” I svaret i Klassekampen generaliserer Stueland videre i samme stil over musikkjournalistikk, som er ”opplesset språk for de innvidde, ingen argumentasjon, ingen fortolkning, bare en serie metaforer tilrettelagt for konsumenter som skal ta beina fatt til Platekompaniet”.

Poenget mitt er at Eminem støtter seg på en lang rekke tidligere og samtidige rappere, og er ikke en blomst som plutselig har sprunget ut av asfalten slik Stueland skildrer ham. Dette skal det ikke veldig mye detektivarbeid for å finnet ut, og du trenger verken være musikkjournalist eller litteraturviter for å finne tekster med høy kvalitet hos andre enn Eminem. Det krever bare litt research, noe en vel må forvente av en skribent av Stuelands kaliber. Men siden han ikke makter dette på egen hånd, og vil ha sitater framfor ”namedropping” er det bare å sette i gang. For eksempel med Shawn Carter alias Jay-Z. I et gjestevers på Missy Elliotts ”Back In The Day” rapper han følgende:

If you rip on your EP you gonna need an MD

So «You Gots to Chill» cause I «Kill at Will»

Like solid water dude; y’all niggaz don’t get it?

«Kill at Will,» solid water? Ice Cube

Ha ha, that’s how hip-hop has evolved

Det kan virke uforståelig, men i løpet av fem linjer hyller Jay-Z hip hop-legendene EPMD og Ice Cube, gjør sistnevnte om til “solid water”, viser hvordan hiphoptekstene utvikler seg gjennom stadige lag av metaforer og intertekstuelle referanser – og gjør narr av de som ikke knekker kodene. Dette er for kjennere, men Jay-Z er også en solid historieforteller. I ”Meet the Parents” forteller han en slektskrønike i mikroformat, om faren som uvitende dreper sin egen sønn første gang de møtes. Låta begynner på kirkegården:

Let’s take a trip down memory, lane at the cemetary

Rain grey skies, seems at the end of every

Young black life is this line, «Damn – him already?

Such a good kid,» got us pourin’ Henn’ already

Liquor to the curb for my, niggaz up above

When it cracks through the pavement that’s my way of sendin love

(“Henn” er forkortelse for Hennessy-konjakk).

Outsiderstatusen er et gjennomgående tema i hiphop, og få har de siste årene observert like knivskarpt fra New Yorks skyggeside som Vast Aire i Cannibal Ox. Sporet ”Iron Galaxy” oser av nedslitte bygninger, stille fortvilelse og sår stolthet i en tekst som tar opp den samme far/sønn-problematikken som Jay-Z.

You were a stillborn baby

Your mother didn’t want you, but you were still born

Boy meets world, of course his pops is gone

What you figure

That chalky outline on the ground is a father figure?

(henviser til krittstreken som politiet tegner rundt mordofre, med andre ord ble faren myrdet).

Poet Cathrine Grøndahl etterlyste nylig mer kriminalitet og lovbrudd i norsk poesi. I hiphop trenger vi ikke gå langt for å finne poetiske skildringer av kriminelle. I ”I Gave You Power” inntar rapperen Nas like godt rollen som pistol.

I seen some cold nights and bloody days

They grab me and bullets spray

They use me wrong so I sing this song ’til this day

My body is cold steel for real

I was made to kill, that’s why they keep me concealed

Men hiphop er langt mer enn vold. Hva med historie? I ”Nature of the Threat” gir Ras Kass sitt afrosentriske syn på verdenshistorien, og selv om du kan være uenig i historiesynet må du la deg imponere av hvordan han syr sammen rimene.

Peep the description of historian Josephus

«Short, dark, with an underdeveloped beard was Jesus»

He had the Romans fearing revolution

The solution was to take him to court and falsely accuse him

After being murdered by Pilate how can it be

These same white Romans established Christianity

Constantine would later see the cross in a dream

In his vision, it read «En Hawk Signo Wonka»:

«In this sign we conquer» – Manifest Destiny

Eller hva med politikk? Mr. Lif oppsummerte stemningen etter 11. september bedre enn de fleste i ”Home of the Brave”.

It’s easy to control the scared so they keep us in fear

With their favorite Middle Eastern demon named Bin Laden this year

Bush disguises blood lust as patriotism

Convincing the living to love «Operation Let’s Get ‘Em»

But when he realized we don’t support their attacks

They needed something to distract, hmm, anthrax

Samtidig er det viktig å huske at rapping handler mye om ordlek, tungekontroll og humor, som når Big Punisher med suveren teknikk flekser linjer som “dead in the middle of Little Italy little did we know that we riddled some middleman who didn’t do diddily”. Eller når Redman i ”Rated R” i løpet av noen linjer viser at han er tøffere enn skurkene i filmene Child’s Play, Halloween, Friday 13th, Psycho, Nightmare On Elm Street og Texas Chainsaw Massacre til sammen.

I had a fight with Chuck, the punk motherfuck

tried to stab me in the gut, so I dazed him with an uppercut

Snapped the neck on Michael Myers then I freaked it;

Cause it was August and he was talkin’ this trick or treat shit

Jason my man slangs rocks like up the block

143rd and Amsterdam by the smoke shop

Norman Bates work the night shift late

Since he dresses like his momma, I pimp him and his hoecake

Bust a maneuver Freddy Kruger dreamed about

Me havin’ him scooped, he woke up with his zooks up

That caused me to cut the hands off the man with the chainsaw

Plus I got his brain pickled in a jar

“Angivelig er artistene han nevner 1000 ganger bedre og viktigere enn Eminem”, skriver Stueland og tolker min kommentar med strålende dikteriske evner. Nei, de er ikke det, og personlig er jeg usikker på om noen rappere ennå har gjort seg fortjent til en Nobelpris. Men diskusjonen om hvem som er den ypperste poeten i hiphop vil forhåpentligvis aldri ta slutt, men for å være med der må du først innse at dette faktisk er en diskusjon med flere verdige kandidater – og akkurat det makter tydeligvis ikke Stueland å innse.

Helt til sist, en personlig favoritt: Verset til Ghostface Killah fra ”Impossible” av Wu-Tang Clan. En liten novelle om jeg-personens fortvilelse, sorg og savn da han finner bestevennen skutt og forgjeves prøver å hindre livet hans fra å ebbe ut:

Call an ambulance, Jamie been shot, word to Kemit

Don’t go Son, nigga you my motherfuckin’ heart

Stay still Son, don’t move, just think about Keeba

She’ll be three in January, your young God needs you

The ambulance is taking too long

Everybody get the fuck back, excuse me bitch, gimme your jack

One, seven one eight, nine one one, low battery, damn

Blood comin out his mouth, he bleedin’ badly

Nahhh Jamie, don’t start that shit

Keep your head up, if you escape hell we gettin’ fucked up

When we was eight, we went to Bat Day to see the Yanks

In Sixty-Nine, his father and mines, they robbed banks

He pointed to the charm on his neck

With his last bit of energy left, told me rock it with respect

I opened it, seen the God holdin his kids

Photogenic, tears just burst out my wig

Plus he dropped one, oh shit, here come his Old Earth

With no shoes on, screamin’ holdin her breasts with a gown on

She fell and then lightly touched his jaw, kissed him

Rubbed his hair, turned around the ambulance was there

Plus the blue coats, Officer Lough, took it as a joke

Weeks ago he strip-searched the God and gave him back his coke

Bitches yellin, Beenie Man swung on Helen

In the back of a cop car, dirty tarts are tellin’

But suddenly a chill came through it was weird

Felt like my man, was cast out my heaven now we share

Laid on the stretcher, blood on his Wally’s like ketchup

Deep like the full assassination with a sketch of it

It can’t be, from Yohoo to Lee’s

Second grade humped the teachers, about to leave

Finally this closed chapter, comes to an end

He was announced, pronounced dead, y’all, at twelve ten