Tiårets 10 beste #5: Kanye West

Da Kanye West debuterte med The College Dropout representerte albumet det endelige bryllupet mellom hiphop og soul, etter at sjangrene hadde beinflørtet i 15 år. Det gjør det til 00-tallets femte beste «urbane» album.

(Denne teksten ble opprinnelig publisert i Ny Tid).

Platene til Kanye West og John Legend viser at hiphop og soul har gått sammen i en union, der den eneste forskjellen er om du velger å rappe eller synge. Forholdet har ikke alltid vært like vennligsinnet, og veien fram var lang og kronglete.

Norge 1987: Whitney Houston troner på toppen av VG-lista 11 uker på rad, med albumet Whitney (Arista 1987). Også forgjengeren Whitney Houston (Arista 1986) toppet salgslista. Samme år spiller hiphopsuperstjernen LL Cool J for et halvfullt Rockefeller, med Public Enemy som oppvarmere. Soul og hiphop var to forskjellige verdener, og i flere år var det fullstendig tabu å ha med sang i hiphoplåter. Refrenger og billige samplinger representerte dødssynd nummer én i hiphop til langt ut på 90-tallet, eller som New York-trioen 3rd Bass sa over et ironisk sample av Peter Gabriels «Sledgehammer»: «Pop Goes The Weasel». Pop var «sellout», det var Vanilla Ice og MC Hammer i for store bukser.

Tvillingplater
Norge 2005: John Legend topper VG-lista med debutalbumet Get Lifted. Det er ikke noe nytt i at et soulalbum topper listene i Norge, men siden 1987 har soulkartet forandret seg radikalt. Røttene til Get Lifted er trygt plantet hos artister som Curtis Mayfield og Bill Withers, men Legend lærte faget ved å arbeide for hiphopartister som Lauryn Hill, Jay-Z og Kanye West.

Store deler av albumet ble produsert av sistnevnte, som et knapt år i forveien selv debuterte med The College Dropout. Det solgte svært lite i Norge i utgangspunktet, men figurerte høyt på mistenkelig manges årets beste-lister for 2004. The College Dropout er tvillingbroren til Get Lifted: Koblingene mellom soul og hiphop er de samme, og den største forskjellen er at West rapper der Legend synger.

Hiphop ble i utgangspunktet sett på som en avart av disco og funk, og den mer konservative soulscenen tok ikke i musikken med ildtang gjennom 1980-tallet. Plater fra Whitney Houston, Anita Baker og Luther Vandross lå langt nærmere hvit pop enn hiphop, men på tampen av 80-tallet begynte det å skje ting. Æren for fusjonen mellom hiphop og soul tilfaller Teddy Riley, Andre «Dr. Dre» Young, Mary J. Blige og Sean «P. Diddy» Combs.

En sakte revolusjon
Riley blir kalt «the king of new jack swing», et nytt sjangernavn som beskriver miksen av klassisk soulvokal og hiphoprytmer som Riley innførte. Sjekk ut Guy av trioen Guy og Another Level av Blackstreet for bevis. Dr. Dre sluttet i gangsta-pionerene N.W.A., skrudde ned tempoet og satset i større grad på smektende melodier på The Chronic. Subsjangeren ble døpt g-funk, og Dre viste en gang for alle at ekte gangstere liker syngerefrenger.

Mary J. Blige satte på sin side standard for den moderne hiphop/soul-diva med debuten What’s the 411?, produsert av Sean Combs. Combs tok formelen hard hiphop og silkemyk soul videre med sitt arbeid med rapperen The Notorious B.I.G., og siden har det ikke vært noen vei tilbake. I Norge slo soulfargede hiphoplåter ned som en bombe i årene 1995-1996: «I Wish» av Skee-Lo, «Waterfalls» av TLC, «I Got 5 On It» av Luniz, «Gangsta’s Paradise» av Coolio, «California Love» av 2Pac og «Killing Me Softly» av Fugees.

Man sier gjerne at svart musikk går gjennom minst en revolusjon hvert tiår: Rock’n’roll på 50-tallet, soul på 60-tallet, funk og disco på 70-tallet og hiphop på 80-tallet. Siden er det blitt vanlig å si at den svarte popmusikken har stagnert, men jeg vil heller påstå at unionen mellom hiphop og soul er en sakte revolusjon – enten du velger å kalle resultatet new jack swing, r&b, g-funk eller hiphopsoul. Det har i alle fall skjedd svært mye på veien fram mot grepet John Legend, Kanye West og deres likesinnede har på popkulturen i 2005.

«I remember when the mainstream hated hip hop», sier den hvite undergrunnsrapperen R.A. The Rugged Man i låta «On The Block (Golden Era)». Den støyende og kompromissløse hiphopen Public Enemy representerte er tvunget tilbake i undergrunnen, mens dagens gangstarappere som 50 Cent gjerne synger refrengene sine selv. Den norske rapperen Kleen Cut har ikke mindre enn fire forskjellige jenter til å hjelpe seg på refrengene på debuten Rookie of the Year, noe som hadde vært fullstendig uhørt i norsk hiphop for bare fem år siden.

Og Whitney Houston? Da hun gjorde comeback med My Love Is Your Love var det med god hjelp fra hiphop-artister som Fugees og Missy Elliott.

Bonus: Min anmeldelse av The College Dropout fra Aftenposten. Det vippet svært nær 6-eren, men jeg hadde for vane å vippe karakteren ned hvis jeg i det hele tatt var i tvil. Det skulle jeg ikke ha gjort her.

Kanye West
The College Dropout
Roc-A-Fella Records/Universal)
5/6

Superprodusent Kanye West knuser all motstand med et helstøpt album, som legger ny mening i begrepet hiphop‑soul.

Du snakker om rakettkarriere. På tampen av 1990-tallet var Kanye West en ukjent produsent fra Chicago, og nå selger han over 400.000 album på én uke av sitt debutalbum. Fullt fortjent, for med The College Dropout har West skapt et helstøpt og sjelfylt produsentstyrt album vi må til Dr. Dre eller N*E*R*D for å finne maken til.

West ble stjerne med sine aksellerte soul‑samplinger på Jay-Zs The Blueprint, og med soloalbumet har han nesten fullført fusjonen mellom hiphop, soul og funk. Han er kanskje ikke den skarpeste rapperen, men overbeviser med personlige og engasjerende tekster. Først og fremst er The College Dropout albumet hiphop trenger akkurat nå; et album med sjel, hjerte, hjerne og en musikalsk visjon som binder det hele sammen. Etter et skuffende hiphopår i fjor, er listen i år allerede lagt svært høyt.