Tiårets 10 beste #4: Cannibal Ox

Vast Aire og Vordul Megilah i Cannibal Ox leverte i 2001  en bauta av et album med The Cold Vein. Det forsvarer en fjerdeplass på min liste over 00-tallets beste «urbane» album.

Gjennom over 20 år har popularitet og kvalitet gått arm i arm i hiphop. Mange av de viktigste og mest banebrytende artistene har opplevd en viss kommersiell suksess – fra Run-DMC via Public Enemy og Wu-Tang Clan til Jay-Z. Men på midten av 1990-tallet sprang en vital hiphopundergunn opp både i New York og på vestkysten – som en reaksjon på poprapen med Puff Daddy i spissen.

Et av de viktigste albumene på midten av 90-tallet var Funcrusher Plus av New York-trioen Company Flow. El-P, Bigg Jus og Mr. Len klarte aldri å samle seg til en skikkelig oppfølger, men alle tre har fortsatt sin spennende virksomhet på hver sin kant.

El-P har hittil opplevd størst kunstnerisk og kommersiell suksess med plateselskapet Def Jux (Definitive Juxtapositions), og albumet The Cold Vein med duoen Cannibal Ox er den viktigste og mest originale hiphoputgivelsen siden Wu-Tang Clan stormet ut fra Staten Island i 1993.

Nøkkelbarn
Der store deler av hiphopundergrunnen består av rappere med universitetsutdannelse, som nesten er for smarte for sitt eget beste, eller fundamentalister mest opptatt av å ta hiphop tilbake til en nærmest mytisk gullalder, klarer Cannibal Ox å kombinere språklek, politisk innsikt og gatetroverdighet.

«I’m just a latchkey kid, with a snotty nose, high school dropout», sier Vast Aire, den mest fremtredende av duoen. Gjennom hele albumet viser han en utrolig evne til å skape tekster som oser av asfalt, nedslitte bygninger, stille fortvilelse og sår stolthet – kort sagt viser Cannibal Ox fram baksiden av medaljen i New York i all sin gru.

I sporet «Iron Galaxy» knuser Vast Aire sine mer kommersielle konkurrenters «talkin’ loud but saying nothing»-innstilling: «You were a stillborn baby / Your mother didn’t want you, but you were still born / Boy meets world, of course his pops is gone / What you figure / That chalky outline on the ground is a father figure». Og rett etter kommer han tilbake til hva gutten kan vente seg når han vokser opp: «I rest my head on 115, but miracles only happen on 34th / So I guess life is mean / Battered wives, molested children / Roaches on the floor, rats in the ceiling».

Medrapper Vorgul Megilah er ikke fullt så gnistrende, men fungerer som en fremragende og noe mer jordnær sparringpartner for Vaste Aires komplekse rimmønstre.

Retro-futurisme
Albumet er produsert av El-P, og musikken er verdt et eget kapittel. Mannen viste sterke tegn på musikalsk nyvinning i Company Flow, men The Cold Vein er rett og slett en musikalsk triumf. El-P har skapt et tøft, nakent og nyskapende musikalsk univers for Cannibal Ox – her kokes biter av 70-tallsrock, gamle synther, munnspill, støy og skjeve rytmer sammen til en helhet som nærmest må kalles retro-futuristisk. Det låter som vill science fiction samtidig som det tydelig viser tilbake til 80-tallets elektroniske eksperimenter innen hiphop og pop.

Men Def Jux, eller Definitive Jux som det nå heter etter sinte advokatbrev fra storselskapet Def Jam, handler ikke bare om Cannibal Ox. Selskapet har også sluppet et strålende album med motorkjeften Aesop Rock, som på sitt tredje album Labor Days strør om seg med meldinger som «We the American working population hate the fact that eight hours a day is wasted on chasing the dream of someone that isn’t us / And we may not hate our jobs, but we hate jobs in general that don’t have to do
with fighting our own causes».

Albumet blekner litt i forhold til The Cold Vein, men med hjelp av en mer humoristisk innstilling og luftigere musikk endte denne også opp som en av fjorårets beste hiphopalbum.

Lavpris-samlerne Def Jux Presents … og Definitive Jux Presents II er også tilgjengelig, og byr på fristende smakebiter fra et helt fotballag med artister – men er på langt nær helhetlige mesterverk på linje med «The Cold Vein».

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus 1: Anmeldelse av Cannibal Oxtrumentals

El-P
Cannibal Oxtrumentals
Definitive Jux/MNW 2002
5/6

Instrumentalversjonen av et hiphopalbum er ikke fryktelig nødvendig for andre enn aspirerende rappere, men om noe album fortjener en slik behandling er det fjorårets klassiker The Cold Vein av New York-duoen Cannibal Ox.

Den står igjen som 2001s beste album, mye grunnet de ekstremt komplekse rimmønstrene til rapperne Vast Aire og Vordul Megilah, men vel så mye på grunn av det tette, helhetlige og eventyrlystne lydbildet fra produsenten El-P. Uten vokal får musikken ekstra luft under vingene, og resultatet bør overbevise enhver skeptiker at hiphop er mer enn enkle rytmer og litt scratching.

El-Ps musikk låter retro og futuristisk på samme tid; her er nok av spor av 80-tallets synth og elektro, primitive trommemaskiner og dryss fra 70-tallets progrock. Men samtidig høres det ikke som noe du har hørt tidligere, og selv om det blir vel spartansk i lengden er det mer innholdsrikt enn mye av dagens snille og begivenhetsløse instrumentalmusikk.

The Cold Vein er fortsatt plata du må ha, men Cannibal Oxtrumentals er ypperlig for dem som ønsker å grave seg enda dypere ned i El-Ps musikalske univers og de som er allergisk mot rappere.

Bonus 2: Anmeldelse av Vast Aires solodebut

Vast Aire
Look Mom… No Hands
Chocolate Industries/VME 2004
4/6

Cannibal Ox-medlem går solo, men mister noe av særpreget på veien.

2001-albumet The Cold Vein av New York-duoen Cannibal Ox er et av 2000-tallets absolutt beste hiphopalbum. Vast Aire og Vorgul Megilah tegnet et dystert bilde av skyggesidene i The Big Apple, mens den retrofuturistiske produksjonen til El-P fra Company Flow sydde det hele sammen til et mesterlig og høyst originalt album. Det var så glitrende at instrumentalversjonen av albumet også står igjen som et av 00-tallets elektronika-album.

Som så ofte ellers i amerikansk hiphop sprakk samarbeidet etter ett fattig album, og nå er Vast Aire tilbake med et soloalbum. Paradoksalt nok betyr dette at han mister mye av særpreget. For han får hjelp fra et helt fotballlag av rappere og produsenter fra hiphopundergrunnen, noe som gjør at albumet høres mer ut som en samling enkeltlåter enn det helstøpte albumet The Cold Vein var. Vast Aire er fortsatt verdt å låne et øre til, men han stjeler ikke oppmerksomheten i samme grad som tidligere og derfor ender Look Mom… No Hands opp som en skuffelse.