Tiårets 10 beste #3: Jay-Z – Kongen av New York

Han hadde snust seriøst på tittelen siden debuten i 1996, men det var 2001s The Blueprint som plasserte Jay-Z på toppen av hiphoptronen. Det sender albumet inn på tredjeplass på min liste over 00-tallets beste «urbane» album.

Jeg har tidligere lagt ut min Ny Tid-tekst om The Blueprint og Jay-Zs bataljer mot Nas og Mobb Deep her, så dette blir bare bonusmateriale, i form av min anmeldelse av den hastige oppfølgeren The Blueprint 2, samt en diskografi hentet fra denne D2-saken.

Jay-Z
The Blueprint 2: The Gift & The Curse
Roc-A-Fella Records/Universal 2002
4/6

Dobbelt så stort betyr ikke dobbelt så bra, selv ikke for Jay-Z – «the god MC». Som så mange andre doble hiphopalbum er The Blueprint 2 blitt et byggesett du kan bruke for å sette sammen et godt enkeltalbum.

«First they love me, then they hate me, then they love me again» sier Jay-Hova i «Meet The Parents», og der han i fjor satte en knusende standard med «The Blueprint», er det igjen tid for at hatet kan strømme mot kongen på hip hop-haugen. The Blueprint 2 er et langt mer paranoid og schizofrent album enn forgjengeren, der Jay-Z trekker linjene til 2Pacs Me Against The World. Men i sin kamp for å overbevise røkla gaper Jay-Z over altfor mye – han ønsker å holde på kontakten med gata samtidig som han takker Bono og familien «for showing me how to live in the South of France».

The Blueprint 2 er ikke dårlig, men Jay-Z gjør en klassisk hiphoptabbe når han tror et dobbeltalbum er eneste mulighet til å følge opp en umiddelbar klassiker. Samtidig klarer han ikke å rive seg løs fra gamle kjepphester, noe som fører til et resirkulert Notorious B.I.G.-vers på «A Dream», en billig coverversjon av 2Pacs «Me and My Girlfriend» i «03 Bonnie & Clyde» og nok et trøttende angrep på Nas i «Some People Hate» og «Blueprint 2».

Der The Blueprint var selvsikker og sjelfylt hiphop skåret ned til beinet nesten uten gjester og gimmicker, er toer’n et studium i overdrivelser: For mange låter, gjester, stilarter og produsenter. Men Jay-Z er en slik stø, original og oppfinnsom rapper at platene aldri blir dårlige, men sammenlignet med The Blueprint er oppfølgeren både ustø, ujevn og overvektig.

Jay-Zs album (anno 2007)

Reasonable Doubt (1996)
En tidløs og kompromissløs klassiker, som bare nådde 23. plass på Billboard-listen.

In My Lifetime, Vol. 1 (1997)
Jay-Zs selloutalbum, blant annet produsert av P. Diddy. I dag nekter han å fremføre hits som «I Know What Girls Like» og «(Always Be My) Sunshine».

Vol. 2… Hard Knock Life (1998)
En bedre balansegang mellom gaten og poplistene. Får sin til dags dato største hit med «Annie»-samplende «Hard Knock Life (Ghetto Anthem)».

Vol. 3… Life and Times of S. Carter (1999)
Mer av det samme. Strekker ut en hånd til sørstatene ved å ha de da undervurderte Texas-heltene UGK med på hitsingelen «Big Pimpin’».

The Dynasty: Roc La Familia (2000)
Mer et kollektivalbum enn en soloplate, med rappere som Amil, Beanie Sigel og Memphis Bleek i fokus.

The Blueprint (2001)
Jay-Zs andre mesterverk. Eminem er den eneste gjesterapperen, og produsentene Kanye West og Just Blaze gir et en helhetlig innpakning. Spilt inn på to uker..

The Best of Both Worlds (2002)
Et ambisiøst samarbeid med r&b-sangeren R. Kelly, som floppet totalt da Kelly samtidig ble utsatt for grove sexbeskyldninger som ennå ikke er avklart i retten.

The Blueprint 2: The Gift & the Curse (2002)
En noe forvokst oppfølger til «The Blueprint», med stjernegjester som Beyoncé Knowles, Lenny Kravitz og The Notorious B.I.G. (som døde i 1997).

The Black Album (2003)
Det store avskjedsalbumet der Jay-Z imponerte med stor musikalsk variasjon og mer personlige tekster enn tidligere. Fikk ekstra oppmerksomhet da produsenten Danger Mouse mikset tekstene med musikk samplet fra The Beatles’ White Album, og ga resultatet ut som The Grey Album.

Unfinished Business (2004)
En slomsete samling overskuddsmateriale fra det mislykkede R. Kelly-samarbeidet.

Collision Course (2004)
Minialbum der Jay-Z samarbeider med numetal-bandet Linkin Park. Ga Jay-Z hans første og eneste listetopp i Norge.

Kingdom Come (2006)
Det litt skuffende «comeback»-albumet.

American Gangster (2007)
Et slags konseptalbum, inspirert av Ridley Scott-filmen med samme navn.

The Blueprint 3 (2009)
Stadig mer uklart hva «Blueprint»-paraplyen skulle bety. Her er knalllåter som «D.O.A.» og «Empire State of Mind» og katastrofer som «Young Forever».