Motorpsycho: Norgesmestere i rock

Etter 20 år og 16 album er Motorpsycho i ferd med å bli passert av Jazkamer i kampen om hvilket norske rockeband som har gitt ut flest plater. Enn så lenge leder trønderne, og her er Dagsavisen-saken fra 2002, der jeg utropte bandet til uoffisielle norgesmestere i rock.

Tre ting er sikkert i norsk rock: Skatter, døden og at Motorpsycho kommer med nye album. Med 2002s It’s A Love Cult satt de uoffisiell norgesrekord med ti album på tolv år.

– Hmm … tja … hvis du regner med alle Michael Krohns soloprosjekter har vel han kanskje gjort mer enn oss. Men norske band? Kanskje Astroburger? Nei…

Håkon Gebhardt, Hans Magnus «Snah» Ryan og Bent Sæther i Motorpsycho klør hverandre i hodet. Men heller ikke de ivrige platesamlerne kommer på noen norske rockeband som har gitt ut flere studioalbum enn dem.

Har knapt begynt
Mandag slipper Motorpsycho It’s A Love Cult, bandets tiende studioalbum – det 14. i rekken dersom du også regner med The Tussler, to konsertplater og det omfangsrike minialbumet Blissard. Det er uansett nok til at Dagsavisen utroper trønderne til uoffisielle norgesmestere i rock.

– Det har vel bare falt seg slik, lyder den lakoniske kommentaren til Ryan.

Innflytelsesrik, produktiv, ustoppelig og kreativ er ord som lett faller en i hu når en skal beskrive Motorpsycho. «Norges viktigste rockeband», sier mange – men hva driver dem?

– Vi får oppsummere når vi en gang er ferdig. Jeg leste akkurat at Supergrass har holdt på i ti år og gitt ut fire album. Vi har holdt på i 12 år og gitt ut 14 plater, men det føles fortsatt bare som en prolog. Paradoksalt nok vet vi stadig mer om hva ikke kan jo lenger vi holder på. Da vi startet var verden ganske svart/hvit og vi var skråsikre på hva vi ville. Nå blir bildet stadig større, mer uoversiktlig og fargerikt, sier Sæther.

Da Motorpsycho startet var målene svært enkle: Øl og damer på kort sikt, og kanskje en Kerrang!-forside i det fjerne. Men gutta fant fort ut at de tiltrakk seg flere kvisete tenåringsgutter som ville diskutere effektpedaler enn groupies, og i dag er veien og låtskrivingen blitt selve målet.

– Vi er fortsatt like sultne, og målet er hele tiden å lage det fullkomne rockealbumet – som vi ennå ikke har gjort. Når skal den sitte?

Til røttene
Årets album er som vanlig en reaksjon på det foregående. Der Phanerothyme var nøye planlagt og arrangert i forkant, har It’s A Love Cult mer eller mindre oppstått spontant i studio. Kanskje derfor det høres ut som et «back to basics»-album?

– Metoden er litt «back to basics». Vi kunne ikke bli mer utspekulerte enn vi var på forrige album, så nå la vi mer vekt på samspill, energi og spontanitet i studio. Men det er rart hva folk oppfatter. I Nederland mente én intervjuer at dette var vår mørkeste plate, mens den neste mente det var vår lyseste. Alt er avhengig av hva folk er ute etter å finne. Det er det som er håpløst med å være Motorpsycho: Folk har oppdaget oss på så forskjellige tidspunkt, og forventer mye forskjellig av oss, sier Sæther.

Motorpsychos betydning for norsk rock kan lett leses ut av hvor ofte de brukes som referanse i anmeldelser av andres plater.

– Det beste du kan gjøre er å inspirere andre. Da har du gjort en god gjerning, og bare det rettferdiggjør 13 års slit på autobahn, synes Sæther.

Uten forsvar
Årsaken til at trioen har holdt sammen så lenge er enkel, mener gutta: De utfyller hverandre og innser sine begrensninger. Sammenligner du med Rosenborg er Sæther en myndig Nils Arne Eggen-type, Ryan er den kreative midtbanespilleren og dødelige avslutteren, mens Gebhardt er en sikker Arni Gautur Arason i mål.

– Men hva med forsvaret?

– Arni er så solid mellom stengene at vi ikke trenger noe forsvar!

Og som Rosenborg er Motorpsycho bunnsolide hjemme og vågale ute, noe som fører til at de iblant går på trynet. Nå våger de seg igjen på spillejobber i USA og England, som fortsatt er upløyd mark.

– Vi trenger egentlig en oppvarmingsjobb for et kjent band, men vi har ikke funnet noen vi liker, sier Sæther.

– Hva med …And You Will Know Us by the Trail of Dead? De sa i et intervju med Dagsavisen at de vil høres ut som en krysning av *Nsync og Motorpsycho.

– Vet du hva? Trail Of Dead er faktisk det eneste av dagens band jeg virkelig liker, sammen med japanske Acid Mothers Temple. Jeg tror sannelig vi må ta en telefon, sier Sæther.

Og til sist: Motorpsycho har på ingen måte råd til å bremse ned om de skal beholde norgesmestertittelen. For senere i år kommer deLillos med sitt tiende album.

– Vi hjalp deLillos med å bære miksepulten da de spilte i bingohallen på Steinkjer i 1987. Da lovte vi oss selv at en dag skal Lars Lillo-Stenberg være bærehjelp for oss. Vi trenger sikkert hjelp med å bære vårt 80 kilo tunge forsterkerkabinett når vi spiller på Rockefeller senere i høst, spøker Sæther.

Undersak: Tømmer harddisken jevnlig
Motorpsycho nøyer seg ikke med album. Omfangsrike ep-er og sideprosjekter hører også med.

Motorpsycho-medlemmene skriver en så stri strøm av låter at det ikke har mulighet til å få plass på årlige albumutgivelser. Bandets omfangsrike ep-er er allerede halvt legendariske, mens Gebhardt får utløp for sin banjofetisjisme i duoen HGH med Martin Hagfors fra Home Groan.

– Jeg er heldig som har HGH, slik at jeg kan tømme min harddisk med låter der, sier Gebardt, som slipper det tredje HGH-albumet på nyåret.

– Det er fint, for da slipper vi å lage trippelalbum for å gi plass til alle banjolåtene dine. Nei, det var stygt sagt, ler Sæther.

Men det stopper ikke der. Motorpsycho har spilt inn 50 minutter musikk med blåserrekken til Jaga Jazzist – for den hollandske «In The Fishtank»-serien. Samtidig skal hundrevis av konsertopptaktimer høres gjennom foran neste liveplate. Nær sagt alle Motorpsycho-konserter er tilgjengelig på nettet, for trioen tillater opptak så lenge ingen selger – bare gir bort – resultatet.

Som med andre hyperaktive kunstnere som Stereolab, Kool Keith, Sizzla og Stephen King er produktiviteten til tider så høy at fansen ikke rekker å henge med i svingene.

– Jeg kjenner meg igjen i Stereolab. Det virker som de har den samme fortløpende prosessen som aldri stopper. Med en gang punktum er satt for et album og harddisken er full, fortsetter prosessen med å skrive nye låter, sier Sæther.

Bonus: To Motorpsycho-anmeldelser

Motorpsycho
Ozone EP
Sony 1998
5/6

Første smakebit på Motorpsychos kommende album Trust Us, og tittelen kunne ikke vært bedre valgt. Band kommer og går, men vi kan alltid stole på at trønderne dukker opp med nye, lekne og solide plater.

Motorpsycho har det gøy, og det smitter fortsatt over på tilhøreren. Personlig synes jeg mye av spenningen og futten gikk ut av gruppa sammen med den overvurderte Timothy’s Monster, men kan ikke nekte for at trioen fortsatt har mye å by på.

Tittellåta her er en ganske forglemmelig og halvmelodisk Motorpsycho-rocker. Men som mange mener om lutefisk: Det er tilbehøret som er hele moroa. Motorpsycho byr alltid på masse ekstra snadder på sine plater, her får vi visa «The Skies Are Full of…Wine?» og den gitarsnerrende «Young Man Blues». Sistnevnte røper at gruppa kanskje har hørt for mye på 70-tallets harde bluesrockere som Led Zeppelin. Best er «Back To Source», en monumental og pompøs sak som veksler mellom voldsom støy og truende stillhet. Låta stammer fra vinylutgaven av Angels & Daemons At Play og vekker minner om gruppas definitive kroningsverk Demon Box. Og er nok et eksempel på at gruppa helst gjemmer bort sine beste øyeblikk.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Motorpsycho
Black Hole / Blank Canvas
SonyBMG 2006

Håkon Gebhardt har pakket ned trommesettet, og sideprosjektet The Tussler Society fikk bedre mottagelse enn 2002s It’s A Love Cult. Mye står altså på spill med Motorpsychos ellevte album, og kanskje nettopp derfor har bandet valgt å skue tilbake til sin egen gullalder. Det er neppe tilfeldig at dette er et dobbeltalbum à la Demon Box og Timothy’s Monster, for den rullende monsterrocken står også i stil med disse to klassikerne. Skal vi kalle det et comeback?

Opprinnelig publisert i Ny Tid.