Tiårets 10 beste #2: Ghostface Killah

Med Supreme Clientele viste Ghostface Killah at Wu-Tang Clan også ville være en styrke å regne med på 2000-tallet, og at han også klarte seg strålende uten RZAs stramme regi. Det gir soloplata en andreplass på min liste over 00-tallets beste «urbane» album.

Da rapperne i Wu-Tang Clan begynte å gi ut soloplater i 1994, var det Method Man og Ol’ Dirty Bastard som var de heteste stjernetipsene – og først ut av startblokka. Men det var Raekwon og GZA/Genius som ga ut de sterkeste soloplatene, og da Ghostface Killah solodebuterte som femtemann med Ironman i 1996 var vi nesten blitt litt bortskjemt på gode Wu-plater.

Ironman havnet derfor litt i skyggen, men Ghostface vendte sterkt tilbake med Supreme Clientele i 2000. Da hadde lufta gått litt ut av kollegaene, og overraskende nok var det Ghostface som sto igjen med den mest relevante solokarrieren i et nytt tiår.

Der har han holdt seg siden, og tar vi også med at han var en svært viktig støttespiller på Raekwons mesterverk Only Built 4 Cuban Linx…, har knapt noen av platene hans skuffet (vi lukker øynene for kompisene i Theodore Unit og Ghostfaces labre konsertinnsats). Jeg anmeldte Ironman i Klassekampen, men Supreme Clientele ramlet mellom jobbene. Her er derfor mine andre Ghostface-anmeldelser, og sjekk for all del også ut Fishscale (2006), More Fish (2006), The Big Doe Rehab (2007) og Ghostdini: The Wizard of Poetry in Emerald City (2009).

Ghostface Killah
Bulletproof Wallets
Epic/Sony 2001
5/6

* Alle gode ting er tre for Wu-Tang Clans mest solide.

Da ni mann sterke Wu-Tang Clan stormet frem i 1993, var ikke Ghostface Killah den sterkeste kandidaten til solosuksess. De fleste holdt en knapp på Method Man eller Ol’ Dirty Bastard.

Men Ghostface bidro sterkt til å gjøre Raekwons Only Built 4 Cuban Linx… til et mesterverk, og fulgte opp med to solide soloplater. Nå gjør han det igjen, selv om årets album ikke når opp mot forgjengeren Supreme Clientele. Hva er det med Ghost? Han har sjel, sårbarhet, karisma, rik fantasi og våger det uventede. Sjekk bare ut «Never Be The Same Again», en skikkelig søtsuppesang der han klager over at kjæresten har bedratt ham. Hvilke andre beinharde rappere tør å åpne seg slik?

Ghostface
The Pretty Toney Album
Def Jam/Universal 2004
5/6

Fire knallalbum på rad fra Wu-Tang Clans stødigste medlem.

Mens de andre medlemmene i Wu-Tang Clan sliter med karrièren, holder Ghostface (ikke lenger Ghostface Killah) koken. The Pretty Toney Album er Dennis Coles’ fjerde flotte soloalbum, og han klarer på egen hånd å holde Wu-følelsen fra midten av 1990-tallet i live. Bulletproof Wallets (2001) var i ettertid en liten skuffelse, men her tar Ghost opp tråden fra klassikeren Supreme Clientele (2000).

Den har de samme parallellene til de mer obskure delene av 1970-tallets soulhistorie, godt hjulpet av generøse samplinger av hedersfolk som David Ruffin, Freddie Scott og Esther Phillips. Han motstår heldigvis også fristelsen av å følge i fotsporene til Kanye West ved å gasse samplingene opp i smurfetempo. På tekstfronten er Ghost lett gjenkjennelig; tøff i trynet, inderlig følsom, oppfinnsom og morsom om hverandre – som når han midt i gatepratet i ”Metal Lungies” plutselig slenger ut meldingen “didn’t mommy tell y’all niggas to wear clean undies?».

Ghostface Killah and Trife Da God
Put It On The Line
Starks Enterprises/Indie Distribution 2005
4/6

Ingen drømmeduo, men hyggelig for fansen.

Hovedproblemet med Wu-Tang Clan er ikke at alle ni mann gir ut soloplater, men at de i også drar sine protesjeer frem i rampelyset. Med ett unntak for Killah Priest, har dette bare gitt oss forglemmelige folk som American Cream Team, Theodore Unit, Street Life, Cappadonna og Shorty Shitstain.

Hvilket bringer oss til Put It On The Line. Dette er nemlig ikke oppfølgeren til The Pretty Toney Album, men opprinnelig solodebuten til Trife Da God fra Theodore Unit. Hvilket ville ha ført til et albumsalg på rundt 50 eksemplarer, så noen fant ut at det var bedre å selge dette som en duoplate med Ghostface i front. Ikke akkurat en gjenforening av kraftduoen Ghostface og Raekwon, men Ghost stjeler fortsatt showet uansett hvor han dukker opp. Og her dukker han opp på ti spor, samt en bonus-DVD med en rykende fersk New York-konsert. En fin pakke for harde Ghostface-fans som undertegnede, men meningsløst for andre.

M.O.P.
10 Years and Gunnin’ – Greatest Hits
Epic/Sony 2003
5/6

Ghostface Killah
Shaolin’s Finest
Epic/Sony 2003
4/6

Lil’ Fame og Billy Danzenie i Mash Out Posse debuterte i 1993 med å stille spørsmålet ”how about some hardcore”, og har brukt ti år på selv gi svaret. Etter suksessen med ”Ante Up” og ”Cold As Ice” går M.O.P. nå til Jay-Zs Roc-A-Fella Records, og da er det tid for å spa inn noen ekstra kroner på den obligatorisk halvslappe hiphopsamleren. Men selv om Sony bare gidder å samle ti spor fra skrikhalsenes rike katalog, er disse låtene om ”hell-raising, gun blazing” så bra at de tvinger deg til å nikke med hodet og veive med armene som den ivrigste hiphopfjortis. Men fy så bra samleren kunne ha vært om selskapet hadde lagt mer hjerte i den! Albumet Warriorz er for øvrig et soleklart alternativ.

Ghostface Killah-samleren sliter med samme problem, for fattige 12 spor fra mannens tre soloalbum gir på ingen måte et godt nok bilde av mannen som er hjertet og sjelen i Wu-Tang Clan. Hans fremste styrke er ikke å lage hits, men helhetlige og originale album. Selv om det er fantastisk musikk på Shaolin’s Finest blir samleren noe meningsløs når hvilken som helst av soloplatene gir et bedre bilde.