Guru-intervju på Molde jazzfestival 1995

Etter at jeg møtte The Roots på Headon sommeren 1995, gikk turen videre til Gurus Jazzmatazz-konsert på jazzfestivalen i Molde. Her fikk jazzfolket møte en av de viktigste figurene i amerikansk hiphop. Dette er mitt intervju fra den gang da, opprinnelig trykt i Klassekampen.

Gurus første Jazzmatazz-plate kom i 1993, og fikk stor medieoppmerksomhet, mye på grunn av smart markedsføring. Plateomslaget hadde en visuell utforming som ledet oppmerksomheten til plateomslag fra jazzens gullalder. På plata hadde Guru benyttet forskjellige jazzmusikere, men Guru er selv den første til å påpeke at selv om Jazzmatazz bruker jazzelementer, så er det ikke jazz.

– Det er en hiphopplate, det er ikke en jazzplate, forteller Guru, eller Keith Elam som hans sivile navn lyder, etter Molde-konserten.

– Plata tar i bruk flere generasjoner av jazzmusikere, og kan kalles en hyllest til jazzen. Jazz er basisen i hiphop, på samme måte som rhythm’n’blues, funk og alle andre former for svart musikk er det. Jeg fikk forskjellige mennesker sammen i studio for å skape en hiphopjam med elementer fra all svart musikk; jazz, reggae, soul, funk og så videre.

Nåtidas musikk
Gurus andre Jazzmatazz-plate kom for noen uker siden, og over 40 forskjellige artister er innblandet. Musikken blir i utgangspunktet skapt som all annen hiphop, det vil si at et rytmespor og rap er basisen. Deretter får Gurus mange gjester anledning til å utfolde seg over rytmesporet.

– Til tider virker det som det er viktigere hvem gjestene på plata er enn hva de gjør. Det er ikke alle som slipper til i like stor grad.

– Hvis man skal kritisere Jazzmatazz må man huske på at det er en hiphopplate man snakker om. Musikken blir skapt på premissene til hiphop. Alle som var involvert, enten det var eldre jazzfolk som Donald Byrd eller Reuben Wilson, eller yngre jazzfolk som Ronny Jordan eller Kenny Garrett, vil spille nåtidas musikk. Og det er hiphop. For dem er jazz en levende musikkform, en musikkform som forandrer seg med tida. Jazz og hiphop henger sammen, og Jazzmatazz viser denne sammenhengen. Alle som er involvert brakte med seg ekspertise, kjærlighet og ekte interesse for prosjektet.

– Hva var bakgrunnen til at du startet Jazzmatazz?

– Jeg ville ta konseptet jeg og DJ Premier gjorde i Gang Starr et skritt videre. Vi var en av de første gruppene som tok i bruk jazzelementer i hiphop, blant annet med låta ”Jazz Thing”. Vi hadde aldri planer for bevisst å være et såkalt jazzrapband. Da ville vi høres slik ut: ”I’m the jazzy Guru, check out Premier with the jazzy scratch.” That’s corny, C-O-R-N-Y. (2009-kommentar: Sjekk Guru anno 2007 i videoen nederst på sida, fra Jazzmatazz vol. 4.)

– Jeg rapper om livet, virkeligheten jeg ser rundt meg, menneskelige forhold og personlige erfaringer. Dette er stoff som ofte har et budskap eller et slags undervisningsaspekt. Med Jazzmatazz ønsket jeg å bringe det videre ved å invitere folk som vi og andre har brukt i form av samplinger (Hiphop bruker ofte bruddstykker av eldre musikk ved hjelp av samplere, journ.anm.). Disse eldre folka er noen av de mest samplede karene noensinne. De har alle jazzbakgrunn, men også god erfaring fra fusion, funk og jazzpop, så de hadde ingen motforestillinger mot å spille på en hiphopplate.

– Jazzmatazz er en blanding av litt av hvert, men på bunnen er det hiphop.

Minimalistisk
Gurus hovedprosjekt Gang Starr var tidligere sterkt jazzinspirert, men samtidig med at Guru utviklet Jazzmatazz til å bli hiphops overflødighetshorn av musikere og effekter har Gang Starr gått den andre veien. Fjorårets plate, Hard To Earn, var et fascinerende høydepunkt i fjorårets strøm av hiphopplater.

Her er det kun DJ Premier som står for musikken, og hans ekstreme minimalistiske og monotone musikkcollager danner en ganske annen bakgrunn for Gurus litt rustne stemme enn Jazzmatazz. Et element er imidlert likt, hiphoprytmen.

– Den strenge hiphoprytmen kan virke begrensende for utfoldelsen til instrumentalistene på Jazzmatazz. Har du vurdert å bruke en jazztrommeslager?

– Jeg kan ikke rappe sammen med en trommeslager, det er ikke hiphop. Jeg kan jobbe med en trommeslager som Bernard Purdie, som er med på turneen, men å lage en hiphopplate med kun trommeslager ville for meg vært umulig. Jeg har bakgrunn i dj-basert hiphop.

Jazzmatazz er kanskje bare et eksempel på hva som skjer når rapartistene blir eldre. Guru har blitt 30 år gammel, og han tilhører den generasjonen av rappere som for alvor slo gjennom på siste halvdel av 1980-tallet. Artister som Public Enemy, LL Cool J, De La Soul og KRS-One er Gurus samtidige.

– Rap er et verktøy for å kommunisere med folk. Det er noe jeg håper å oppnå med Jazzmatazz, å nå ut til flere. Hiphopmusikken sprer seg til flere, generasjoner kommer sammen. Det oppstår felles interesse, kommunikasjon og dialog, og det er bra.

Møter motstand
Guru er bekymret over motstanden hiphop møter i enkelte deler av amerikansk politikk. Det er særlig den såkalte gangstarappen som møter motstand, men Guru tror mange ønsker å stoppe all hiphop.

– Folk som prøver å stoppe rap, tror de angriper gangstarap, men det finnes ikke gangstarap. Gangstere rapper ikke, gangstere styrer landet og musikkbransjen. Mange føler seg truet av unge svarte som sier sin mening, de føler seg truet fordi de unge forteller sannheten. Rap er et verktøy for å kommunisere med folk, og hvis de tar det verktøyet fra oss vil det bli ”mad chaos in the streets”!

– Denne musikken er viktig, hvis den blir tatt fra oss vil det bli opprør og kaos i gatene. Mange sier at rapmusikk gjør folk mer voldelig, musikken får skylda for den økende volden. Men musikken kommer som følge av volden. Rapperne snakker bare om hva som skjer i Los Angeles, New York og Texas.

Et av fenomenene innen moderne hiphop er en sterk kappestrid mellom miljøene på vest- og østkysten.

– Rap er et regionalt fenomen, med mange forskjellige stilarter. Folk flest kjenner best til vestkyststilen innen rap, blant annet på grunn av en rekke filmer om vestkystlivsstilen. I framtida vil det forhåpentligvis komme flere filmer fra New York og østkystlivsstilen, for å utjevne konkurransen. For min del ser jeg ikke på det som en rivalisering, alle oss rappere er biter i et større puslespill. Det viktigste er at du forholder deg til stedet du kommer fra, og ikke gir deg ut for å være en annen en den du er.

– Hvor går hiphop i framtida?

– Det vil bli mer regionalt, det er egne stilarter i Miami, Texas, Los Angeles, New York, Florida og så videre. Rap beveger seg i flere retninger, det er blitt basisen i moderne r&b, mye samtidsjazz bruker hiphopelementer, moderne gospel bruker det. Alle bruker hiphoprytmer!

– Kan det blir for mye bruk av hiphoprytmer?

– Det kan aldri bli for mye av det. Det er relevant for tida vi lever i. Hiphop er representativt for gatas tidsalder. Det kan ikke bli for mye av det, unntatt for mennesker som frykter hiphop.

Bonus: Anmeldelse av Jazzmatazz vol. 4

Guru
Jazzmatazz Vol. 4: The Hip-Hop Jazz Messenger – Back to the Future
Grand Records/V2/Bonnier Amigo 2007
2/6

Alle gode ting er ikke fire.
Da Guru rappet «so let me talk about Diz and Bird» på Gang Starrs «Jazz Thing» i 1990 låt det friskt. Når han i dag rapper «I’m jazzy, like Dizzy and Bird» er det et trist tegn på stagnasjon. Dermed må vi sitere hans egen «Respect the Architect» (1995): «Your concept’s mediocre, plus your way too typical / Withcha corny delivery and crazy wack voice». Det siste var i overkant slemt, for 40-åringen har fortsatt stemmen i behold, selv om han ikke har stort på hjertet.

Gang Starr la grunnlaget for jazzrap sammen med Stetsasonic, De La Soul og A Tribe Called Quest, og den første Jazzmatazz-platen fra 1993 traff tidsånden perfekt. Fjerde kapittel prøver å oppsummere de tre forgjengerne, men preges av veike beats, fantasiløse konsepter og tafatte repriser. Selv ikke tallrike gjester fra hiphop (Slum Village), reggae (Damian Marley), jazz (David Sanborn) og neosoul (Raheem DeVaughn) hever temperaturen.