Frøy Aagre og gutteklubben jazz

Den norske saksofonisten Frøy Aagre har imponert med platene Katalyze (2004), Countryside (2007) og den helt ferske Cycles of Silence. Jeg intervjuet henne i 2004, i forbindelse med en sak om den mannsdominerte norske jazzscenen.

FOTO: JOERG GROSSE GELDERMANN

Norsk jazz er mannsdominert og kjønnsstigmatiserende. Menn spiller, kvinner synger. En ny hovedoppgave legger ansvar hos jazzskribentene og musikk-undervisningen.

Er du jente i jazzmiljøet er sjansen stor for at du synger. Da Kongsberg Jazzfestival i sommer feiret kvinnene i norsk jazz på sin festivalplakat, plasserte de Silje Nergaard, Karin Krog, Susanna Wallumrød, Solveig Slettahjell, Hanne Hukkelberg og Live Maria Roggen i samme bil. Alle synger.

– Det myldrer av jenter i storband og korps, men med en gang det blir profesjonelt hopper de av. Jazz skal være så liberalt og åpent, men i Norge er vi kommet svært kort når det gjelder likestilling mellom kjønnene blant instrumentalistene. I forhold til klassisk og rock er Jazz-Norge på steinaldernivå, mener Frøy Aagre.

– Sang er feminint
Hun ga i sommer ut albumet Katalyze med gruppen OffbeaT, og som saksofonist og komponist er hun del av den forsvinnende lille familien «kvinnelige jazzinstrumentalister».

En annen som har lagt merke til det kjønnsdelte norske jazzmiljøet er Silje Valde Onsrud, som har skrevet hovedoppgaven «Sang – kvinners selvfølgelige praksis i jazzfeltet?» ved Institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo. Der viser hun hvordan jazzmiljøet preges av maskuline idealer knyttet til teknikk, konkurranseinstinkt og risiko, mens sangen er forblitt et feminint felt.

Onsrud klarer ikke å påvise kjønnsdiskriminerende trekk i miljøet, men retter søkelyset mot utenforliggende miljøer. Hun mener følgende:

* Jazzanmeldere bidrar til opprettholdt kvinnestigmatisering ved å gi kvinnelige sangere mer oppmerksomhet for utseendet enn musikalske presentasjoner.

* Jazzhistorikere har vært lite flinke til å få frem kvinneperspektiv og kvinnelige musikere.

* Institusjoner for musikkundervisning, spesielt for barn og ungdom, er lite flinke til å oppmuntre jenter til å spille jazz. Onsrud foreslår en jazzparallell til den idealistiske musikkorganisasjonen AKKS, som retter seg inn mot jenter som vil spille rock.

Frøy Aagre synes Onsruds innspill og forslag virker fornuftige og riktige.

– Jeg tror hovedproblemet er mangelen på rollemodeller. Flere jenter studerer jazz ved Musikkhøgskolen, men det er bare to av oss som ikke synger. Den kritiske alderen for en musiker er 16-19 år, og i den perioden er nok også gutter flinkere til å fokusere på én ting.

Det påfallende fraværet av mannlige jazzvokalister i Norge understreker Onsruds teori om jazzsang som noe feminint. Vi gikk til en av Norges få mannlige jazzvokalister, norsk-amerikaneren Marvin Charles, som synger jazz, funk, soul og pop i gruppene Boondocks og Marvin Charles Experience.

– Jazz er en religion, der folk kan kreve at du er «ekte». Jeg har ikke et slikt rent hjerte for jazz, så derfor vil jeg ikke kalle meg jazzsanger.

Han mener mannlige jazzsangere møter mer motstand enn kvinner når de skal synge jazz.

– Som mannlig jazzsanger må du ha stor selvtillit og være en general overfor bandet, for at musikerne skal støtte deg og ikke spille mot  deg. Jazzinstrumentalister er mer hensynsfulle overfor kvinnelige vokalister enn mannlige, spesielt hvis kvinnene tar seg bra ut. De støttes og oppmuntres, mens en mannlig sanger ofte ses på som en konkurrent, mener Charles.

– Dessuten er det vel en mangel på mannlige forbilder? Norge har ingen Frank Sinatra eller en mannlig Radka Toneff eller Karin Krog?

– Jeg har ikke tenkt på akkurat det før. Merkelig, men du har helt rett. Det er  nesten ingen menn i Norge som synger jazz.

«Jeg finner den kjønnsmessige skeivheten i norsk jazzbransje påtagelig unaturlig i forhold til likestillingsutviklingen på så mange andre områder i samfunnet.»
Silje Valde Onsrud i «Sang – kvinners selvfølgelige praksis i jazzfeltet?».

«Utsagn som ‘du synger vel du da, siden du er jente’ eller ‘kan hun spille noe bra da, hun som er jente’ er ikke uvanlig å høre.»
Silje Valde Onsrud i «Sang – kvinners selvfølgelige praksis i jazzfeltet?».

Kvinnelige jazzinstrumentalister (anno 2004):

* Bodil Niska. Saksofonist som driver platebutikken og plateselskapet Bare Jazz i Oslo. Har gitt ut First Song (2000) og Blues (2004), samt Talkin’ Jazz (1996) med Girl Talk (en trio med pianist Elizabeth Walker og bassist Tine Asmundsen).

* Olga Konkova. Russiskfødt pianist med platene Some Things From Home (2004), Her Point of View (1999) og Going With The Flow (1998).

* Maria Kannegaard. Danskfødt pianist som har gitt ut platen Breaking the Surface (2000).

* Tine Asmundsen. Bassist som har gitt ut plater med Girl Talk og Einar «Pastor’n» Iversen, og leder bandet Lonely Woman.

*  Lene Horntveth. Tubaist i Jaga Jazzist.

*  Nathalie Nordnes. Pianist og sanger, som har gitt ut platen Hush Hush (2003).

*  Sissel Vera Pettersen. Saksofonist med platen Disappearhear (2004) med David Thor Jonsson.

*  Birgit Kjus. Trompetist i Sandvika Storband, og med på Frank Brodahls Trumpet Jungle (2002).

*  Spunk. Improviserende jentekvartett med tre album.

*  Helén Eriksen. Saksofonist og vokalist med Standards (1996), Lovevirgin (1998) og City Dust (2000).

*  Ingrid Kindem. Keyboardist i eget band, samt de rene kvinneorkestrene Jazmyne og Vision Orchestra.

*  Malika Makouf Rasmussen. Bassist i Vision Orchestra og Women’s Voice, som har gitt ut Women’s Voice (2004).

Mannlige jazzvokalister:

* Ola Fjellvikaas.  Har gitt ut Street Of Dreams (2000).

* Ingar Kristiansen. Vokalist i gruppen The Swing Pack (tidligere Sinatra Songbook), som har gitt ut The Sinatra Songbook (2001) og Urban Breeze (2003).

* Torbjørn Sunde.  Vokalist og trombonist, som har gitt ut Where Is The Chet (2002).

* Ole Jørn Myklebust. Vokalist og trompetist, som har gitt ut Breaks Even (2001) med OJ Trio.

* Børre Frydenlund. Vokalist i Ophelia Ragtime Orchestra, som har gitt ut flere plater.

*  Nils-Olav Johansen. Vokalist og gitarist i Farmers Market, og har også gitt ut to vokaljazzplater med Sigurd Køhn: Woman’s Got To Have It (1999) og Angels (2003).

* Kåre Conradi . Synger standardlåter med storband.

* Arve Henriksen. Trompetist, som også bruker stemmen som instrument med Supersilent og på platene Sakuteiki (2002) og Chiaroscuro (2004).