The Cardigans-intervju på Hultsfred 1995

Jeg fortsetter min utbretting av min første sommer som musikkjournalist. I dag: Intervju med The Cardigans og Souls på Hultsfredfestivalen i 1995. Tidligere: The Roots på Headon, Guru på Moldejazz og The Posies på Hultsfred. I morgen: Paul Oakenfold.

(2009-kommentar: Dette var jo før The Cardigans’ store gjennombrudd, og rett etter intervjuet dumpet jeg borti Nina Persson ute blant publikum, på konsert med norske Velvet Belly av alle ting om jeg ikke husker feil. Hun var ihvertfall fan.)

Med sin luftige, uskyldige og enkle popmusikk, vant The Cardigans fra Jönköping alles hjerter i 1995. Det søte og naivistiske albumet Life vekker assosiasjoner til svale hageselskap og glitrende virkelighetsflukt. Det dreier seg om 60-tallsinspirert jazzpop kombinert med tidsriktig dekadense; en formel som også fungerte svært bra for landsmennene i Bo Kaspers Orkester.

I motsetning til disse har The Cardigans gjort størst suksess i Storbritannia, der de figurerer på listene over årets platehøydepunkter. De var blant annet den første svenske gruppa som spilte på Reading-festivalen i høst.

Cocktailmusikk
– Musikken vår er lett tilgjengelig; enkle låter som våre foreldres venner og kollegaer også kan like, forteller bassisten Magnus Svenningson i et forsøk på å forklare The Cardigans’ universelle appell.

Gruppas enkle låter har på underlig vis nådd fram til musikkelskere i alle leire. De er særlig blitt omfavnet av den såkalte easy listening-bølgen, ungdom som finner fram foreldrenes Burt Bacharach- og Engelbert Humperdinck-plater, og arrangerer cocktailselskap. Som kontrast kan det nevnes at gitarist Lasse Johansson, som skriver musikken, selv foretrekker Pantera og annen hardrock.

The Cardigans ble dannet i 1992, og hadde i utgangspunktet et mer 80-tallsinspirert lydbilde, med engelske The Smiths som klare forbilder. I 1994 skrev de kontrakt med Trampolene Records, og spilte inn debuten Emmerdale i Tambourine Studios med produsenten Tore Johansson.

– Studioet og Tore var svært viktig for oss, mener Nina Persson, vokalisten i The Cardigans.

– Studioet har eksistert siden 1960-tallet, og er fullt av gamle, morsomme instrumenter. I tillegg var en rekke musikere tilknyttet studioet, og vi kunne benytte dem hvis vi ønsket strykere eller blåsere.

Glamorøs og glitrende
Med Life har The Cardigans nådd utover landegrensene. Musikken, plateomslaget og videoen til sangen ”Carnival” legger opp til en uskyldig 60-tallsstemning.

– Life så vi på som et slags 60-tallskonsept, forteller Persson, som sto bak ideen til plateomslaget, der bandets medlemmer er dresset opp i kostymer fra 60-tallet, inspirert av det amerikanske magasinet Life.

– Jeg hadde kjøpt et gammelt eksemplar av Life, og foreslo at vi skulle herme konseptet. Vil ville framstille oss som helter, ler Persson.

– Life er glamorøs og glitrende, og et prosjekt vi ikke angrer på, selv om mange nå tror vi er eksperter på musikk og moter fra 60-tallet, noe vi absolutt ikke er, sier Sveningsson.

Som alle gode popband er The Cardigans store i Japan, hvor de har solgt til platina og har ligget på toppen av listene. Etter år med støyende og buldrende rock viser The Cardigans’ enkle poplåter at det plass for litt glamour i dagens popmusikk.

Skramlete, men vakkert
Souls kommer fra den andre enden av det musikalske spekteret. Der The Cardigans prøver å fange publikum med lette toner og uskyldig 60-tallsnostalgi, legger Souls lag på lag av støy over sine popmelodier.

– Musikken vår er skramlete, men vakker, mener vokalist Cecilia Nordlund, etter å ha grått en skvett etter en katastrofal konsert på Hultsfredfestivalen.

– Vi er et svært kompakt band når vi får det som vi vil. Men vi er ustabile mennesker i et ustabilt band, og vi får det ikke alltid til å stemme. I dag føltes det som om jeg druknet i kvikksand.

Souls’ debutplate, den noen vanskelig uttalte Tjitchischtsiy (sudêk), har vakt oppsikt på grunn av en drivende kombinasjon av gode låter, energi, musikalsk trøkk og støy.

– Vi ønsker å vekke dem som lytter, sier Nordlund, som traff gitarist Andreas Danielsson og bassist Johan Carlsson i Helsingborg for fem år siden.

– Musikken vår er kanskje slitsom og støyende, men det spiller ingen rolle. Det er en tanke bak alt vi gjør, all lyd er der for at vi liker den. På bunnen finner du melodi og melankoli. Vi ønsker at de som lytter skal kjenne noe, det skal være som å kjøre rallybil.

Kompromissløs produsent
Souls’ plate er produsert av Steve Albini, kanskje best kjent som produsent av Nirvanas siste plate og PJ Harveys kompromissløse Rid Of Me. Albini har også produsert Pixies, The Breeders og Urge Overkill, og er selv artist i det oppløste og legendariske støybandet Big Black, samt Rapeman og dagens Shellac. Som følge av en telefonsamtale fra Souls’ manager kom Albini til et gammelt studio i Växjö i Småland, og spilte inn Souls’ debutplate i løpet av ni dager.

– Albini ble glad i det gamle studioet, som opprinnelig ble brukt av danseband på 1950-tallet. Trommer og sang ble spilt inn i et lite verksted like ved, for å få den riktige lyden.

– Hva er grunnen til at svensk musikk når ut i verden?

– For det første har grupper som Ace of Base sprengt vei, og vist plateselskaper at det finnes salgbar musikk utenfor Storbritannia og USA. For det andre har band som Nirvana vist at mange typer musikk kan være salgbare. I tillegg har muligens økt arbeidsledighet og depresjon i Sverige ført til at flere har begynt å spille musikk. I Sverige er det mange band som låter som kopier av amerikanske og engelske band, men det er band med noe eget som har nådd fram i utlandet, tror Nordlund.

Souls skal til Chicago for å spille inn sin andre plate med Albini, mens The Cardigans ønsker å fjerne seg litt fra det rendyrkete 60-tallskonseptet på >Life. (2009-kommentar: Souls ble oppløst ett album senere, mens The Cardigans vet vi alle hvordan det gikk med.)