Lindstrøm: Discoløve uten dansefot

Lindstrøm & Christabelle har allerede rukket å prege 2010 med albumet Real Life Is No Cool. Her er mitt 2002-intervju, da Hans-Peter Lindstrøm kalte seg slowSupreme.

Sommeren 1998  sto Hans-Peter Lindstrøm på Karl Johans gate med en kassegitar trygt plassert i neven og skrålte Bob Dylan-sanger. Fire år senere er househelter som Robert Owens og Carl Craig invitert til Chateau Neuf for å spille under feiringen av 29-åringens debutalbum. Hva i alle dager skjedde i mellomtiden?

– Jeg har alltid samlet på plater, men hadde overhodet ikke noe forhold til moderne klubbmusikk. Jeg var inne i en tung countryperiode og gravde meg bakover fra Bob Dylan via Hank Williams til Woody Guthrie, forteller Lindstrøm, som denne uken slipper debutalbumet Music Under Pressure under artistnavnet slowSupreme.

– Men da jeg begynte å kjøpe country fra 1920-tallet, sa jeg stopp. Det var på tide å se litt fremover også, ler Stavanger-mannen.

Samler samleplater
Som sagt så gjort. Lindstrøm begynte med en samleplate fra plateselskapet Ninja Tune, kjøpte sampler og satte i gang med å skru musikk ved siden av litteraturstudiene.

– Jeg skjønte ingenting av techno og house, og drømte vel mest om å gjøre noe à la Beck. Men etterhvert som jeg orienterte meg i musikken, oppdaget jeg sporene tilbake til disco, funk og soul – og fant min egen innfallsvinkel.

Tre år senere har slowSupreme gitt ut tre singler, men enda viktigere: Han har bidratt på 23 internasjonale samleplater med klubbmusikk, som Future Sound Of Jazz på tyske Compost, Rainer Trübys DJ Kicks på !K7 og Stéphane Pompougnacs Hotel Costes 4 – bare sistnevnte skal ha solgt rundt 150.000 eksemplarer. Dagsavisen anslo at Lindstrøm på sikt kan skuffe inn en million kroner.

– Det tallet var nok vel optimistisk. Noen plater selger bra, men jeg er like fornøyd når jeg havner på samleplater med musikk jeg selv liker veldig godt, forklarer Lindstrøm, oppført med drøye 70.000 kroner i inntekt i forfjor.

Music Under Pressure starter med samleplateslageren «Granada», en elegant bossanova/house-mutasjon – og springer så raskt videre ut i nye farvann. Her er spor av 80-tallsfunk, soul, house, disco, latin med mer. Ja, Lindstrøm synger attpåtil i falsett et sted mellom Prince og Bee Gees på «One».

– Jeg er veldig produktiv, og albumet inneholder det beste jeg har laget de siste årene. Jeg henter ikke så mye inspirasjon fra house, men går heller tilbake til housens kilder: Svart musikk fra 70- og 80-tallet, forklarer Lindstrøm, som alltid tar turen innom bruktplatesjapper når han er ute på tur.

– Musikken tok så mye tid at jeg prøvde å slutte, og solgte alle platene mine tidlig på 90-tallet. Men det gikk ikke i lengden, og de siste tre årene har jeg kjøpt rundt 3000-4000 plater.

DJ-stjerner
Mens Lindstrøm strevde med sin første sampler i 1999 var Jazid-boss André Utvik overbevist om at musikktalentene satt i kø hjemme på soverommene. Lindstrøm hadde sporadisk tattturen til Jazid og Headon for å høre gammel funk og soul,men så meldte han seg på Jazids demokonkurranse «Bedroom Grooves» i 2000. Og vant.

– Bare det å bli kjent med utelivsmiljøet var noe helt nytt for meg – jeg hadde aldri betalt penger for å se en spesiell DJ en gang. Etter hvert ble jeg også kjent med hvordan DJ-er tenker musikk. En musikers verk er bare en liten bit av en DJs verk. Ser du på et DJ-sett som en sang, er en sang bare et halvt vers.

Lindstrøm ble også den første artisten ut på Jazids plateselskap. Og Lindstrøms evne til å knotte frem melodisk og organisk house kombinert med Utviks enorme kontaktnett var en sikker vinner. Utvik sendte singler som «Granada» og «Green Tea» kloden rundt, de ble spilt av DJ-kjendiser som Gilles Peterson (acid jazz-banebryter), Kruder&Dorfmeister (østerrikske chillout-konger), Jazzanova (tyske nujazz-pionèrer), Frankie Knuckles (househelt) og David Mancuso (mannen bak New York-klubben The Loft). Og slik dukket de også etterhvert opp på alle samleplatene.

Nå er også Lindstrøm og Utvik i gang med å dyrke en spirende DJ-karrière, med jobber i London, Miami og Tokyo som ferske bevis.

– Jeg ser på meg selv som musiker, ikke DJ. Men det er utrolig gøy å spille plater, spesielt i Tokyo – der publikum har en mer ydmyk og hyllende innstilling til DJ-ene enn jeg er vant til. Folk ga oss til og med plater fra sine egne platesamlinger!

Utvilsomt den største æren en iherdig platesamler som Lindstrøm kan få.

Bonus 1: Ny Tid-intervju fra 2006

Møt Hans-Peter Lindstrøm, norsk discos svar på Leif Ove Andsnes.

Han selger vinylsingler i tusentall, takker nei til oppdrag i Brasil, Sør-Afrika og Indonesia, og har remikset Franz Ferdinand, Roxy Music og LCD Soundsystem. Men Hans-Peter Lindstrøm liker seg best når han kan danse til sin egen musikk i hjemmestudioet.

– Jeg kunne lett spilt meg jorda rundt som en Leif Ove Andsnes, men jeg er for hjemmekjær. Og Andsnes bruker vel ikke så mye tid i studio for å skrive sin egen musikk? Det er der jeg trives best.

Lindstrøm foretrekker å spille i Europa på grunn av den korte reisetiden, og opptrer nesten ukentlig med sin krysning av konsert, liveremiksing og laptop-dj – med bare egne låter på repertoaret. Det er da han får se om musikken fungerer som den skal – på dansegulvet.

– Det er viktig å nå bredt, at alle liker meg. Derfor blir jeg så glad når «alle» liker en låt som «I Feel Space». Den spilles av både disco- og trance-dj-er, mens mannen i gata også synes den er fin.

Lindstrøm smiler i skjegget når han forteller om fansen som drev sine arbeidskollegaer til vanvidd ved å spille «I Feel Space» to ganger daglig i et halvt år. Den er én av elleve låter på albumet It’s a Feedelity Affair, som slippes førstkommende mandag under artistnavnet Lindstrøm. Rogalendingen kaller det debutalbum, selv om han alt har gitt ut album som slowSupreme og Lindstrøm & Prins Thomas.

– Det må vel regnes som en samleplate, siden alle låtene er utgitt på vinylsingler først. Nå jobber jeg med et album med bare nytt materiale, så kanskje det blir min egentlige debut.

Artistnavnet Lindstrøm ringer nok ikke så mange bjeller hos mannen eller dama i den norske gata, men siden platedebuten i 2000 har han slått seg opp som en av Norges ledende eksportører av klubbmusikk – eller samtidsdisco som han kaller det.

– Disco er blitt et stuerent begrep igjen. For et par år siden så folk rart på meg da jeg sa jeg spilte disco, men nå har de beste platebutikkene store discoseksjoner.

I Norge selges Lindstrøms vinylsingler i tosifrede antall, men på verdensbasis går det unna rundt 4000 kopier av hver utgivelse. Det er såpass at han klarer å leve av musikken, ved hjelp av platesalg, spillejobber, remikser og lignende.

– Jeg gjorde 22 remikser i 2005, men i år har jeg gjort én. Jeg gikk lei av å bruke mine gode ideer på andres musikk, spesielt når det i 90 prosent av tilfellene var snakk om dårlige låter. Det blir penger av det, men det er ikke derfor jeg driver med musikk.

– Danser du selv?

– Nei, men jeg beveger på meg når jeg spiller ute. Det hender også at jeg slukker lyset i studio for å prøvedanse til min egen musikk.

Bonus 2: To små anmeldelser fra Ny Tid

Lindstrøm & Prins Thomas
Reinterpretations
Eskimo/VME 2007

Kamelonene Hans-Peter Lindstrøm og Thomas Hermansen revitaliserte det norske klubbmusikkalbumet med Lindstrøm & Prins Thomas (2005), og mens vi venter på Thomas’ kommende miks-cd trår duoen vannet med en samling remikser, alternative versjoner og b-sider. Dette er i hovedsak for dansegulvet, for 75 minutter med pulserende rytmer og melodisk monotoni blir i stiveste laget for godstolen hjemme.

Lindstrøm
Late Night Tales
Azuli Records/VME 2007

Der kollega Prins Thomas overbeviste med avansert eklektisme på Cosmo Galactic Prism, redder kollega Lindstrøm chilloutalbumet fra forutsigbarheten i Late Night Tales-serien (tidligere gjestet av både Flaming Lips og Air). Albumet begynner idet festen toner ut, sklir over i morgengryets surrealisme med Todd Rundgren a cappela og syrefunk med George Duke, før en ny dag truer med norsk munnspillhouse, Lindstrøms coverversjon av Vangelis og «Coconut Groove» av Lovin’ Spoonful. Sært, men vakkert.