Frostskader

Bedsit Theories var en av 1998s beste norske popalbum, men etter debuten synes jeg at Frost har slitt med formen. Grand Prix-bidraget hennes hjalp ikke på skepsisen, og lørdag 30. januar må Karoline Garfjell kjempe hardt for å sende «Tokyo Night» videre til finalen.

«TV can be fun, but not tonight / Let’s go chase those plastic neon lights,» synger Karoline Garfjell i «Tokyo Night», Melodi Grand Prix-bidraget skrevet av Aggie «Frost» Peterson. Jeg var med å kåre debutalbumet Bedsit Theories til et av 1998s beste norske popalbum i Osloposten, men siden har jeg ikke vært så imponert over hennes kjølige elektropop. Her er mine Frost-anmeldelser:

Frost
Close To You cd-s
Drum Island Records/1:70/Sony 1998
3/6

«Close To You» er blant de mest umiddelbare låtene fra Aggie Frost Petersons flotte debutplate. Den er også en av de mest banale, og den du fortest går lei med sitt «na-na-na»-refreng.

Singleplata har ikke så mye å by på foruten albumversjonen. Mikkel S. Eriksen (Stargate) har laget en lettvint remiks med oppskrudd tempo og teit synthpiano, slik at slitsomme radiostasjoner kan spille låta ihjel. Päronsoda gjør en mer elegant versjon, men er ikke voldsomt opptatt av originalversjonen, og miksen forblir derfor noe uforløst. Trolig en ny radioslager, men intet godt platekjøp.

Frost
Melodica
FrostWorld Recordings/Universal 2002
2/6

På Melodica er Aggie «Frost» Peterson og makker Per Martinsen så opptatt av å skape sofistikert vellyd og elegante stemninger at de har glemt å skrive låter som står til innpakningen.

Frost debuterte med fine Bedsit Theories i 1998, godt hjulpet av klubbveteran Rune Lindbæk. Oppfølgeren Melodica holder seg i det samme sofistikerte poplandskapet, med samboer Per «Mental Overdrive» Martinsen som ny musikalsk samarbeidspartner.

Det er mulig jeg er blitt bortskjemt av de store mengdene flott norsk pop og elektronika som har strømmet til etter Bedsit Theories, men Melodica er et album som ikke engasjerer. Det låter lekkert, men samtidig er savnet etter poplåter som makter å feste seg enormt. Jeg har hørt gjennom albumet mange ganger, men det ender alltid med at jeg glemmer at det står på etter den Nils Petter Molvær-assisterte instrumentalen «Klong» – og knapt nok registrerer at det er ferdigspilt. Selv ikke assistanse fra röyksoppene Torbjørn Brundtland og Svein Berge på fire av sporene hjelper stort.

Det er tendenser til godlåter her, både «Sink» og «Alphabet» er på sporet av noe der de forsøker å sveve opp mot pophimmelen. Men Frosts sangstemme forblir i samme kjølige og lett distanserte divamodus albumet gjennom, og det virker ikke som hun en gang tror på seg selv da hun synger «I want to try / I want to fly / ‘Cause it makes me feel so alive». Og «Melodica» er dessverre ikke blitt et flygedyktig album.

Frost
Love! Revolution!
Frostworld Recordings/VME 2007

Aristoteles anbefalte den gylne middelvei, men for Aggie «Frost» Peterson bærer dette rett til storbyen Likegyldighet. 1998-debuten Bedsit Theories var finfin elektropop, 2002-oppfølgeren Melodica var et melodifattig magaplask, mens tredje forsøk balanserer et sted mellom diskopop og mer søkende elektronika. «Sleepwalker» og «One Hundred Years» får opp pulsen, men det blir aldri like fengende som Bertine Zetlitz eller nyskapende som Rockettothesky.

Anmeldelsene er henholdsvis fra Osloposten, Dagsavisen og Ny Tid.