Gir sex i tegneserier sexy tegneserier?

Geir Gulliksen og Anne Oterholm snakker om sex i litteraturen på Blå i kveld. Det driter jeg i, og legger isteden ut min 1991-sak om sex i tegneserier.

Sex i tegneserier har alltid vært et omstridt emne. Siden tegneserien alltid er blitt regnet for å være et medium for barn, har ethvert tilløp til nakenhet og seksuelle antydninger i tegneseriene blitt sett på med bekymring fra foreldre og andre velmenende synsere. Resultatet er blitt at i de fleste tegneserier er seksuelle forhold så godt som ikke-eksisterende. Det meste det strekker seg til er noen toppløse damer og relativt uskyldige hentydninger.

Ekstreme eksempel på fravær av seksualitet finner vi i Disney-seriene, hvor det ikke finnes direkte barn/foreldre-forhold. (Storeulv og Lilleulv er et unntak, samt Bamse Brakar). Det er helt utenkelig at Donald og Dolly kan dele seng, eller gifte seg og få barn.


PIA ZAWA AV TORE KNUTSEN

Heltinnene
Tegneserier har et ganske spesielt forhold til sine heltinner. Det er langt mer utbredt med kvinnelige hovedpersoner i tegneserier enn i film. Felles for alle heltinnene er at de er vakre, sexy, beintøffe og de har en merkelig tendens til å miste klærne sine i alle mulige situasjoner. Dessuten lar tegneren ikke en mulighet til å la heltinnen kle av seg gå til spille. Den mest kjente av disse heltinnene er utvilsomt Modesty Blaise. Ellers kan vi nevne Kelly Green, de norske Pia Zawa og Whiplash, Cat Claw, samt utallige toppløse barbarjenter.

GULLIVERA AV MILO MANARA

I det store utland
Den fransk-belgiske serietradisjonen har lang erfaring med sex i tegneserier. Europeerne har ikke det samme puritanske synet på tegneserier som oss nordmenn, og tegneserien har vært et naturlig spillerom for serieskaperens fantasier. Den kanskje mest kjente representanten for såkalte eurotikaen er Milo Manara.

De amerikanske tegneseriene har tradisjonelt sett vært blottet for alt som ligner på sex. Men i undergrunnsseriene på 1960- og 70-tallet dreide det meste seg om sex og dop, og fantasien var den eneste hindring. I det siste har det dukket opp tonnevis med rent pornografiske serier i USA, og også i Japan har pornoseriene et stort grunnlag. Praktisk talt ingenting av dette har vært utgitt i Norge, men mye er utgitt på dansk (naturligvis). Men her i Norge har vi en særnorsk vri på sex i serier.

Den skitne norske fantasien
Resultatene av denne fantasien finner vi til en viss grad i seriebladet Pyton, og i stor grad i det nystartede Stupido. Det dreier seg hovedsakelig om underbuksehumor, en særs usmakelig og umorsom underbuksehumor. I Stupido har man det gøy med emner som dyresex, nekrofili og å videre, og innholdet ville antakelig satt kaffen fast i halsen på barneombudet om han hadde sett det. Det verste med dette er vel at talenter som Tommy Sydsæter kaster bort evnene sine på denne dritten. Fytterakkern!

Dessverre er det langt mellom bladene som tar for seg menneskelig seksualitet på en ordentlig måte. Enten blir seksualiteten holdt godt skjult, eller så blir den parodiert eller forvrengt til det ekstreme. Et annet ankepunkt er at de fleste tegneserier blir laget av menn, og det er den mannlige seksualiteten som blir omtalt. Selvfølgelig finnes det også serier som ser det fra kvinnens synspunkt, men de er svært sjeldne.

Eksempler:

 

Serien Indian Summer av Hugo Pratt og Milo Manara (Cappelen 1986) ble nektet solgt av mange bokhandlere på grunn av dens sexscener mellom onkel og niese. Serien skildrer en families liv i USA på 1600-tallet. Manaras andre serier er langt mer vågale, og er ikke blitt oversatt til norsk. Nylig samarbeidet Manara med filmregissøren Federico Fellini om en tegneserie.

Heartbreak Soup av Gilbert Hernandez (fra det amerikanske bladet Love & Rockets er en av de altfor få tegneseriene som klarer å skildre vanlige mennesker på en troverdig og fascinerende måte. Handlingen foregår i den lille meksikanske byen Palomar, og skildrer samfunnet der. Og siden sex er en viktig drivkraft i samfunnet, blir det også skildret åpent og ærlig i tegneserien. Serien er en av dagens aller beste, og er blitt oversatt til dansk og svensk. Hva med en norsk oversettelse?

Robert Crumb er kongen innenfor amerikanske undergrunnsserier, og hans serier er ofte sentrert om sex. Han var særlig kjent for sine store, sterke og lystige kvinner, og figuren Fritz the Ca» (en figur som langt fra er så uskyldig som Mikke Mus), som har hovedrollen i en helafatens tegnefilm.

Tegneseriene har også sine «femmes fatales». En av de mest «fatale» er utvilsomt P’Gell fra Will Eisners The Spirit.

Den svenske barneserien Bamse er interessant i forhold til Disney-seriene. En scene viser for eksempel bryllupsnatten til Bamse og Brummelise, noe som ville ha vært utenkelig i Donald. Bamse har også fått fire barn. Det yngste barnet er psykisk utviklingshemmet, noe som er svært sjelden i tegneserier.

Advertisements

3 kommentar

  1. […] episke og realistiske europeiske stilen vi kjenner fra store serieskapere som François Bourgeon, Milo Manara og Vittorio […]

  2. […] ble fanget i ekteskapets nett, verdens sterkeste bjørn, Bamse, fikk sin Brummelise og selv den grønne kjempen Hulk gikk hen og giftet […]

  3. […] får Bamse, Asterix, Donald, Conan, Tommy og Viggo mer eller mindre så hatten passer. Mest gjennomført er […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: