C+C Records til minne

Bellman og Hovedøen Social Club er de eneste artistene som får være med når Christer Falck nå trapper ned C+C Records og isteden satser på quizbøker. Her er min sak om C+C og søsterselskapet Ironic Recordings fra 1997, samt et knippe anmeldelser. I morgen: C+C Records’ beste – og mest oversette – artist?

Sjelefred av Dødsverk

Med plata Fun For All The Family satser både gruppa Dødsverk og plateselskapet deres sterkt på å slå gjennom. Plata er den hittil største satsningen til det lille plateselskapet Ironic Recordings.

Platetittelen kan skremme gamle fans til å tro at Dødsverk har tatt «en Seigmen», og begynt å synge på engelsk. Men gitarist og vokalist Kjetil Laumann og bassist Frode Lia beroliger:

– De norske tekstene er en av forutsetningene til bandet, de er vi urokkelige på å beholde. Dessuten kan ikke Kjetil et ord engelsk.

Tettere, hardere
Dødsverk forteller at de siden debuten Sjelefred nå har strammet inn musikken kraftig. Plata er spilt inn live, og produsert av Helge Sten, bedre kjent som Deathprod og produsent av band som Motorpsycho.

– Før gjorde vi mye forskjellig, og vi hadde tendens til å flippe litt ut. Nå rendyrker vi en tettere og hardere stil, det er ikke så mye lek og moro lenger, forteller Lia.

Dødsverk har holdt det gående siden september 1993, men det er kun Kjetil Laumann igjen av originalen. Etter innspilling av Fun For All The Family sluttet også synthmann Eirik Svendsen, for å bli erstattet av Jan Tariq Rahman.

OLE STAVETEIG

Dyr hobby
Dødsverk-plata er den største satsingen til Christer Hansen og Christer Falck som driver plateselskapene C+C Records og Ironic Recordings. De tjener til smør på maten gjennom platebutikken Benni’s Musikk, men startet plateselskap da de hørte gitaristen Ole Staveteig på Lekter’n utenfor platebutikkens vinduer på Aker brygge.

– Vi ble imponert over Ole, og da vi hørte at ingen andre selskap var interessert, bestemte vi oss for å gi’n ut sjæl. Flere plater fulgte, men plateselskapet er foreløpig ikke mer enn en dyr hobby, forteller Christer Falck.

Like fullt er det en hobby som har gitt flere osloband muligheten til å få ut sin musikk. Selskapene har også en distribusjonsavtale med EMI, så mulighetene er gode for å spre platene utover landet.

Ironic tar seg av rocken, mens C+C samler opp andre musikkformer. Dødsverk er klart stammen i Ironic, og bandmedlemmene har flere fingre i andre prosjekter. Foruten Dødsverk spiller Kjetil Laumann også i S.U.A.N., han gir ut solomusikk som Traktor og har produsert Ironics nyeste funn, My Sensational Panda. Dødsverk-medlemmer er også innblandet i band som Prosessor Balthazar og Consolation.

– Men hvorfor skal vi kjøpe Dødsverk-plata?

– Slik at jeg har råd til brød, spøker Frode.

– Bandet er blitt et år eldre, vi er blitt flinkere og har bedre låter. Skiva er mye mer «punchy», fortsetter han.

Diskografi C+C Records (1997):
Ole Staveteig – Tap
Oslo Fluid – Dynamite
Phileas Fog – The Lost Adventures…
Ole Staveteig – Mass
Darkside of the Force – Grandma’s Recipe (planlagt, kom ut som Darkside of the Force)

Diskografi Ironic Recordings (1997):
Warlocks – VOT Click
Dødsverk – Sjelefred
Traktor – Mad Boy Bunny
Slow Hard End – Chain Reaction
Consolation – The Price You Pay…
S.U.A.N. – Amusingly Simple
Prosessor Balthazar – Riot 99
Dødsverk – Fun For All The Family
My Sensational Panda – TBA (kommer)
Päronsoda – TBA (kommer)

WARLOCKS, FOTO: STIAN ANDERSEN

Fakta – Hiphopkrigen
C+C/Ironic er nok mest kjent for den såkalte «krigen» mellom Christer Falck med hiphopgruppene Oslo Fluid og Darkside of the Force på den ene siden, og Tommy Tee og Warlocks på den andre. Kjeklingen har sin bakgrunn i at Warlocks ga ut singelen VOT Click på Ironic, for så å gå over til Tee Productions.

Gruppa Oslo Fluid brukte så Tee Productions’ telefonsvarerbeskjed på sin plate, som ble etterfulgt av saboteringer mot gruppas konserter. Darkside of the Force fulgte opp med en nidvise rettet mot Warlocks. Foreløpig siste kapittel er angrepet på et medlem i Darkside og Christer Falck under Radio 1s storbyfestival på Rådhusplassen. Christer fikk et spark i nakken, mens Darkside-rapperen Kizzo ble banket opp.

– Det er egentlig ingen krangel, det er bare jeg som synes det er så forferdelig gøy å erte, forteller Christer.

Bonus: Noen plateanmeldelser

S.U.A.N.
…Amusingly Simple
Ironic Recordings 1996

Tre gutter, opprinnelig fra Strømmen, med et litt for stort Dinosaur jr-kompleks. Debuten til gruppa er en fin samling rufsete rock med småsur sang, som dessverre ligger litt for tett opp til sine forbilder. Åpningslåta «Escape From Ironi» er som tatt rett ut fra Dinosaur Jrs høydepunkt Bug fra 1988. Bostongruppa Dinosaur Jr. var en av 80-tallets store amerikanske rockegrupper, med småsur sang og musikk, krydret med neilyoungske gitarutbrudd, i en litt slomsete musikalsk innpakning.

Svært sjarmerende, og arven lever for all del videre i dag hos grupper som Sebadoh, Pavement, Motorpsycho og etter hvert en lang rekke hjemlige band. S.U.A.N. har det rette lydbildet, ålreite sanger, passe småsur sang, men i lengden savner jeg litt originale vrier. Plata tar aldri helt av, og de virkelige godlåtene mangler. Personlig synes jeg det svinger bedre mot slutten, når popfoten blir satt mer i sving og bandet tar den litt mer ut. Det definitive høydepunktet er den støyende balladen «One Of These Days», som er en svært flott avslutning. …Amusingly Simple er en bra plate, men gutta sitter fortsatt litt i skyggen og er litt for ærbødige overfor sine forbilder.

Dødsverk
Fun For All The Family
Ironic Recordings 1997

Dødsverk hater å bli sammenlignet med Seigmen, men gruppas dystre og harde rock vekker sterke assosiasjoner til «gamle» Seigmen. Med Fun For All The Family tar Dødsverk flere skritt framover fra sin forrige plate Sjelefred.

I produsent Helge Sten (alias Deathprod) har gruppa funnet en verdig makker, som får fram det mektige i musikken til Dødsverk. Bandet har den samme dysterheten, de norske tekstene og den samme dramatikken som Seigmen. Men gruppa mangler de helt store melodiene, etter å ha hørt plata flere ganger er det forbausende lite som fester seg i hjernebarken min. Låtene mangler piffen og det store suget som gjør Seigmen til noe ekstra.

Til tider får vi dynamisk og spennende hard rock, krydret med fiffige lyder og metallisk støy. Produsent Sten må trolig ta sin del av æren for platas buldrende vellyd. Men som sagt sitter jeg igjen med en litt hul følelse, Dødsverk blir rett og slett litt kjedelig. Dette er en plate som enten vokser seg innpå deg, eller som du ikke får tak i.

Ole Staveteig
Mass
C+C Records 1997

Denne karen kjenner de fleste av oss best som gitarist på Lekter’n på Aker brygge. Med plata Mass har Ole Staveteig gitt ut sin andre plate med egenkomponert gitarmusikk. Teknikken Ole benytter seg av kalles «tap guitar». Han spiller på gitaren som på et piano, ved  å trykke på strengene med fingrene på begge hender. På den måten spiller han både basslinjene, akkordene og melodien.

Mass er en avslappet dose musikk, kanskje vel avslappende i lengden. Musikken grenser mellom blues, jazz og klassisk og Staveteig har en spennende teknikk. På «Blue Blues» spiller han faktisk på to gitarer samtidig. Men interessen min holder seg ikke gjennom en hel plate, det blir for søvndyssende etter min smak.

Darkside Of The Force
Darkside Of The Force
C+C Records 1997
5/6

Kristiansand-gruppa Darkside Of The Force seiler opp som en alvorlig utfordrer til hiphoptronen i Norge. Høydepunktene på debutplata er helt på høyden med det beste fra Warlocks og N-Light-N.

For omtrent 15 år siden kom hiphop til Norge, og nå begynner vi virkelig å merke innflytelsen med flere glitrende norske utgivelser. Med singlene Backflash og Funk-O-Theque har 18-åringene Salvador og Oscar imponert med solid kontroll over egen ordflom. Sistnevnte skuer tilbake til hiphops barndomsår og ser bort fra genrens popflørting på 90-tallet. Veteranen Anarad pakker guttas strøkne rapping inn i et gammeldags lydbilde, og vekker minner om «electric boogie», spede trommemaskiner og gamle synther, krydret med scratching fra DJ Whiteshadow.

Darknorse står for musikken på det meste av plata, og han tryller frem en mer moderne, minimalistisk stil. Darknorse lar stebrødrenes stemmer og «flow» slippe frem i lydbildet, og det er nettopp egenarten og rytmesansen i selve vokalen som er Darksides styrke. Som her fra «The Sun Sets Today»: «I keep floating above mediocre MC’s / I got credibility, powers of invincibility / I vanish before your eyes, vocally I mesmerize». Sterkt! Skal man være kritisk til noe må det være en overdreven sexfiksering og et lite lekkert omslag.

Oslo Fluid
Beats & Rhymes 12»
C+C Records 1997
4/6

Beats & Rhymes har som tittelen lover både riktige rytmer og stødige rim. Med denne tolvtommers vinylsingelen tar Oslo Fluid flere skritt framover i forhold til den noe klønete debuten Dynamite.

Gruppa satser på «organisk» hiphop, det vil si at gutta satser mer på instrumenter enn maskiner. Men resultatet ble at cd-debuten ble for veik, rytmene satt ikke som de skulle og musikken ble krydret med for mye kjedelig og flinkt instrumentspill. Beats & Rhymes er langt mer renskåret, rytmene skarpere og orgelet mer behersket. Låtene er i hovedsak nye, mens den snille «Vibe Goes On» dukker opp i ny og tøffere innpakning. Når rapper Level One i tillegg høres langt mer selvsikker og stødig ut enn på Dynamite, er det ingen tvil om at Oslo Fluid fortsatt vil sette farge på Hiphop-Oslo.

Aire & Angels
Aire & Angels

Mo’Jazz productions/C+C Records 1999
5/6

Jazzetiketten Mo’Jazz productions starter svært lovende med debuten til duoen Aire & Angels, som består av Siri Gjære (sang) og Tord Gustavsen (piano).

Det er vanskelig å omtale en slik duoutgivelse uten å komme inn på Radka Toneff og Steve Dobrogosz’ klassiske Fairytales, og Aire & Angels tåler en slik sammenligning. Debuten har den samme melankolske grunnstemningen, hvor Gjæres vokal og Gustavsens tilbakeholdte pianospill gror sammen til ett uttrykk. Samtidig har Aire & Angels en klar popfølelse, der for eksempel den aldeles utmerkede «Better So» umiddelbart sitter plantet i hjernebarken som enhver god poplåt skal. Og spor som «BB» og «What Is Our Life?» friskes opp av en dose musikalsk aggressivitet og energi, hvor Gustavsen tør å tråkke til i klaveret samtidig som Gjære viser at kan synge som en PJ Harvey om hun vil. Denne kombinasjonen av lavmælt jazzsang, leken popjazz og energiske utblåsninger skaper en variert plate, som ikke er like melankolsk monoton som Fairytales.

All musikken er egenkomponert, mens tekstene er delt mellom Gjære og de klassiske engelske forfatterne John Donne og Sir Walter Raleigh. Gjæres tekster er ofte mer uhøytidelige og humoristiske, og dette skaper igjen brudd og friksjon. På samme plate vi får tekster som spenner fra «Rodeo man, bring back your Bonnie/Shoot her a teddy for moon and honey» (fra «The Quick and the Dead», inspirert av Sam Raimi-filmen med samme navn?) til «As much more loving, as more sad / ‘Twill make thee and thou shouldst, till I returne / Since I dye daily, daily mourne» (fra John Donnes «A Valediction of My Name In the Window). Denne variasjonen i det ganske stramme duoformatet hever Aire & Angels opp til en svært lovende og sjarmerende debut. Musikalsk meditasjon av klasse.

Howard Maple
Inside
C+C Records 2000
3/6

Håvard Abusland fra Evje har operert som Howard Maple på den norske klubbmusikkscenen noen år nå. Musikken ble oppdaget av Päronsodas Marius Våreid, som insisterte på at C+C Records var nødt til å gi ut Howard.

Debutalbumet Inside er i hovedsak samplebasert, selv om Howard spiller både trommer, bass, gitar og munnspill. Vi er i den sløye, hiphop/jazz-inspirerte delen av klubbland, og spor som ”Sun After Rain” og ”Sub Function” kunne vært hentet fra Päronsodas A Nightclub In Tunisia. Også plateselskap som Ninja Tune og artister som DJ Vadim på sitt sløyeste og franske DJ Cams mer melodiøse saker er referanser.

Inside er ikke helhetlig bygget opp, men består av elleve enkeltstående spor. Musikken er av det innsmigrende slaget det er vanskelig å mislike, men det er samtidig vanskelig å bli virkelig begeistret. I lengden blir det alt for snilt og forutsigbart, og jeg har hørt veldig mye lignende musikk før; med hiphopbeats, jazza blåsere, litt scratching, vokalsamples og en dose kvinnelig vokal. Det høres kanskje teit ut, men dette er for 1996 for meg.

Howard Maple har talent for å skru sammen fiffig musikk, men evnen til å overraske, røske opp vante konvensjoner og skape spenning er dessverre ikke tilstede. Kanskje neste gang? Lekingen med dub og drum’n’bass i avslutningssporet ”Oriel Dub” får meg til å håpe at Howard Maple kan være en mann å regne med framover.

Snuten
Welcome To The Jungle
C+C Records 2003
5/6

Forfriskende annerledes maskinmusikk.

Snuten er et band godt egnet til å forvirre. Spiller navnet på politi eller hundeneser? Er det distansert retroironi eller blodig alvor? Og er Welcome To The Jungle Norges første elektroclashalbum? Nettopp denne mangesidigheten gjør Snuten til et freidig norsk poputskudd.

Snuten er soloprosjektet til punkrockeren Ivar Winther (Oslo Motherfuckers, Piledriver), godt hjulpet av en datamaskin, stemmemanipulering, old school-trommeprogrammering, gamle synther og ukonvensjonell lettere homoerotisk sang fra Sideshow Nils, Martin Bjørnersen og Sverre Thorstensen. Musikken er et sammensurium av elektro, synthpop, disco, hiphop, støy og techno – der inspirasjonskildene behandles såpass respektløst og fantasifullt at det blir mer postmodernistisk enn nostalgisk. ”I Wanna Know” høres for eksempel ut som en futuristisk utgave av Village People. Mye å glede og irritere seg over, men Snuten er forfriskende annerledes.

Søvnig kafésamler


Diverse artister

Tea Lounge Oslo: Aroma No 1
C+C Records 2003
3/6

Tebar på Grünerløkka med samleplate. Ikke stopp pressen.
“De som våkner fyllesjuke søndag, og kommer ned i butikken for en flaske Brämhultsjuice, egg, bacon og nybakt brød.”, sa sjefen for et snobbete alternativ til 7-Eleven på Grünerløkka i Oslo om sin målgruppe. Nå har kundene hans fått platen de kan spille til frokost.

Løkka-kafeen Tea Lounge gir med Aroma ut en samler etter mønster av Café del Mar og Buddha Bar, og med tysk nujazz, østerriksk dub, engelsk voksenhiphop, Bugge Wesseltoft, Päronsoda, Frost, en obligatorisk Stan Getz-låt og omslagsfoto av Per Heimly oser det smådekadent Løkka-stemning. Men drømmer du ikke om et bohemliv i ”storbyen” fylt med franske sigaretter og kafeer blir samlingen hakket for intern, kjølig og kjedelig. Utvalget og miksingen av Olle Thorvik og Oskar Libæk unngår klisjeene, men er verken spesielt oppsiktsvekkende eller imponerende. Jeg trengte i alle fall en dobbel espresso for å holde meg våken gjennom disse 80 lange minuttene.

Tungtvann
Siste skanse
C+C Records 2006

Her er bandet som gir faen og brenner aller bruer. Jørg-1 viser finger’n til VG, P3 og «de fleste», og det i løpet av de 30 første sekundene. Tungtvanns fjerde album er et salig sjangerkaos med minimalistisk funk, tung gangstarap, rock, viser, reggae og det meste annet. Mindre fokusert og mer ujevnt enn flotte III: Folket bak nordavind, og det spørs om gutta ikke graver sin egen grav med forakt for konvensjoner som spade.

Darkside of the Force
El Dia de los Puercos
C+C Records 2006

Halvbrødrene Oscar Sepulveda og Salvador Sanchez fra Kristiansand befester sin stilling som Hiphop-Norges mest undervurderte med sitt andre album. 1998-debuten havnet i skyggen av suksessen til Tommy Tee og Salvadors soloskive fra 2001 druknet i den norskspråklige rapbølgen, men med tunge og varierte beats og dreven rapping på både spansk og engelsk leder denne kampen om 2006s beste norske hiphop-album.

Opprinnelig publisert i Osloposten, Dagsavisen, Bergens Tidende og Ny Tid.

7 kommentar

  1. […] Espen Enger og Marius Våreid kanskje de mest interessante og samtidig mest oversette artistene på C+C Records. Her er intervju og anmeldelser med den første tøddelelektronikaduoen, som laget en en av 1998s […]

  2. Heia Tungtvann.

  3. […] Ernesto Sanchez Weishaupt fra Grimstad og stebroren Oscar Sepulveda overbeviste med albumet Darkside of the Force i 1998, fulgt av en feide med Tommy Tee og kompani. Salvador gikk solo med albumet Solar […]

  4. […] vært i tottene på hverandre, med Tommy Tee, Warlocks og N-Light-N i spissen for den ene siden og C+C Records, Darkside Of The Force og Oslo Fluid på den andre. Da Darkside fredag skulle feire sin debutplate […]

  5. […] Blå i kveld. Plata er litt forsinka, og skulle egentlig vært ute denne uka. Christer Falck på C+C Records gir den ut i Norge, så det blir vel litt opp til dem. Vi sender uansett låta vår til radio og […]

  6. […] i Bergen skaper, spiller og gir ut ny norsk elektro, mens også Professor Anarad, Prins Thomas og Snuten – Ivar Winthers nye prosjekt – ligger i […]

  7. […] legger om dagen siste hånd på et album som i april slippes på C+C Records under navnet Snuten, men allerede på Sailing Away EP har han vist evne til å stå oppreist i en […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: