Jaheims gettosoul

Soulens svar på Joakim Haugland, Jaheim Hoagland, er tilbake med sitt femte album. Another Round viser at han fortsatt sliter med fantasien når det kommer til albumtitlene, men stemmen er der fortsatt. Her er mine Jaheim-anmeldelser.

Jaheim
Ghetto Love
Warner Bros 2001

Klassisk soul i moderne innpakning har opplevd en fortjent renessanse de senere årene; med artister som D’Angelo, Maxwell og Erykah Badu i front. Si hei til 2001s store soulstjerne; amerikaneren Jaheim.

”Could It Be” er allerede blitt en monsterslager i London, ja så populær er denne karen blitt at Ghetto Love allerede før utgivelse ble piratkopiert i så stor grad at plateselskapet måtte utsette utgivelsen i Europa. I mellomtiden måtte Jaheim i studio for å spille inn to nye låter, slik at man kunne overgå piratkopiene i kvalitet.

Jaheim er ingen studiotrollmann og låtsnekker som D’Angelo; i platestudio støttes han opp av et helt fotballag med låtskrivere og produsenter. Men hva gjør vel det, så lenge resultatet blir så innsmigrende som dette?

For Jaheim er først fremst den lykkelige eier av en Stemme med stor S; en stemme som hever i utgangspunktet klisne ballader og enkle popfrierier opp til stor kunst. Jaheim bør appellere både til fans av gamle soulhelter og nye stjerner. Sjekk bare tittelsporet eller den ferske remiksen av slageren ”Could It Be”. R. Kelly skjelver sikkert i sine altfor store bukser allerede.

Opprinnelig publisert i Faro Journalen.

Jaheim
Ghetto Classics
Divine Mill/Warner 2006
5/6

Drar sin gettotrilogi sikkert i havn.
Etter platinaselgerne Ghetto Love (2001) og Still Ghetto (2002) er Jaheim Hoagland tilbake med det som kan se ut som avslutningen på en trilogi om kjærlighet i den amerikanske storbygettoen.

New Jersey-sangeren kommer selv fra tøffe kår, med en bestefar som sang i The Drifters, og har gjennom karrieren oppdatert fortidens kjærlighetssyke soulballader til dagens språk. Han låner fra The Delfonics, Willie Hutch og The Moments, mens han fremstår som en doplanger med knust hjerte i ”I Ain’t Never”. Dette er seig og langsom soul, hovedsaklig i moll, og i USA ble albumet sluppet på valentinsdagen og feiret med en konsert med bandet til nylig avdøde Luther Vandross.

Han får hjelp av rappere som Styles P og Jadakiss, samt produsenter som KayGee (Naughty By Nature), Scott Storch og Bink, men musikalsk står han dypere i gjeld til gamle helter som Vandross, Teddy Pendergrass og ”philly soul”-låtskriverne Gamble & Huff enn noen fra hiphopgenerasjonen. Dette er ekte hat-trick.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.