Utelivsuke, dag 1: Siste dans på Jazid

Det skrives for få utelivssaker i norsk presse. Dagbladet Fredag og Aften leder an, og sist fredag hadde jeg gleden å skrive historien om Youngstorget i D2. Jeg benytter anledningen til å legge ut noen av utelivssakene jeg er mest fornøyd med, forhåpentligvis til både mimring og inspirasjon. Først ut: Siste fest på Jazid i 2002.

FOTO: JAZID.NO

(Sjekk også sakene om Håkan Hellström og The Cumshots for mer utelivsstoff.)

De danset som om det skulle vært dommedag. Og på en måte var det nettopp det det var. Hvil i fred, Jazid.

– Vi skulle ha lagt ned klubben oftere.

Jazid-ildsjel Benjamin Sjur Blom har funnet frem begravelsesdressen nå som stamstedet legger ned etter nesten syv års drift. Tårene ligger på lur, men mannen er likevel et stort virvar av smil og krøller når det viser seg at gamle og nye stamgjester flokker til. Allerede kl. 23 er det lang kø utenfor.

Gravøl
«It was the best of times, it was the worst of times», skrev Charles Dickens i «A Tale of Two Cities». Gamle Charles var ikke på Jazids gravøl lørdag, men hadde han vært der, ville han nok funnet frem sitt gamle gullkorn.

– Det er ikke noe som er så festlig som et synkende skip, konstaterer Ketil Gutvik, mannen som i 1997 tok akustisk jazz inn i Jazids trange lokaler i Møllergata.

Den såkalte «oslo sound»-jazzen, med Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft i spissen, hadde neppe vært den samme uten Jazid.

– Jeg husker første gang Nils Petter Molvær skulle spille på Jazid. Pål «DJ Strangefruit» Nyhus hadde ikke platemikser, så jeg og Pål måtte ut på by’n for å lete. Vi fikk til slutt låne en på Gozzip på Majorstua, men Nils Petter var så sint at han nesten sparket Strangefruit på flekken, ler Gutvik (Strangefruit ble i ettertid en viktig del av Molværs internasjonale suksess, journ.anm.).

Eksplosiv stemning
Så eksploderer dansegulvet allerede før midnatt til tonene av Salt-N-Pepas «Push It». Det skal gå over fem timer før temperaturen synker.

– Hadde stemningen vært slik hver helg, hadde vi gladelig holdt det gående i syv år til. Hadde det vært slik hver dag, ville jeg holdt på til jeg ble 70 år, ler Line Utvik, som sammen med ektemannen André har drevet stedet siden 1995.

Ham traff hun på Manglerud videregående mens André allerede var dypt opptatt av å arrangere fester. Line spurte om André trengte hjelp til å henge opp noen plakater i desember 1988, og over 13 år senere hjelper hun ham fortsatt: Klokken 02 er det tomt for øl, og Line må sette fra seg drinken og gå på tiggerferd etter flasker med cider hos nabostedet.

– Jazid er det eneste stedet i Oslo der nordmenn danser som oss brasilianere. Jeg har gått her i fem år; de kan ikke stenge det beste stedet i Oslo, fortviler Rosé Nacimento mellom øktene på dansegulvet.

Houseklassikere
Og da Jazid-boss André Utvik finner frem houseklassikerne i 04-tiden koker det som kanskje aldri før i Pilestredet 17.

– Dette er like stort som da Grooverider spilte her. Nei, større. Dette er den beste festen noensinne, sier Sigurd «DJ Fresh» Hagen.

Men selv den beste festen må slutte, og i DJ-buret har André lenge planlagt den aller, aller siste låten på Jazid.

Musikken skrus ned og stemmen til DJ Mfon fra Chicago er det eneste som høres i lokalet:

– Det er på tide å gi seg, men for meg var hver eneste lille dans her på Jazid en seier, sier han til vill jubel fra publikum.

Så setter André på den nær ti minutter lange discoklassikeren «Make It Last Forever» med Inner Life.

Gravølet er på overtid, men når tonene ebber ut kl. 04.53 stormer DJ-kollega Pherdin mot boksen.

– Vi vil ha mer. Er du redd for å miste skjenkebevillingen? spør han ironisk, og snur seg mot publikum.

– Hvor var dere forrige lørdag? Hadde det vært slik her hver helg hadde vi ikke trengt å stenge!

Siste, siste, siste låt
André fortsetter med pumpende afrobeat og house, mens DJ-makker Hans-Peter Lindstrøm sniker inn sin favoritt; Marvin Gayes «Inner City Blues».

– Det er bare så altfor mange sistelåter vi bør spille, smiler Lindstrøm.

Men så kommer en morskt utseende Line Utvik mot DJ-boksen. Nå ender det vel i streng beskjed om punktum?

– Jeg har ønsket meg Jan Garbarek i hele dag. Når skal dere spille ham?

Hans-Peter må kapitulere og «Song For Everyone» med Garbarek, Zakir Hussain og Trilok Gurtu ender opp som Jazids aller siste låt. Klokken 05.22 er det slutt.

Aftenposten treffer igjen Benjamin Sjur Blom ved utgangsdøren. Tårene konkurrerer fortsatt med smilet.

– Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gå når Jazid ikke finnes lenger. Kanskje jeg bare tar med meg en kassettspiller og setter meg ned på fortauet utenfor?

Det er ikke sikkert han blir sittende der alene.

Fakta – Jazid
* Startet i Venstres Hus i Møllergata i 1995.
* Ble kastet ut av Venstre to år etter, og flyttet til Pilestredet 17.
* La ned klubbdriften lørdag 12. januar 2002.
* Fortsetter som plateselskap, radioprogram på Radio Paris Oslo, jazzklubb med mer. Jazzklubben er for tiden på jakt etter nytt «hjem».

Undersak: Tre vendepunkter
Et besøk fra Björk i 1996 gjorde underverker for Jazid, mens Oslo kommune ga klubben banesåret sommeren 2000.

24. juli 1994 fyller André Utvik 25 år. Han og kona bor i Herslebs gate på Grünerløkka, og der har naboene gått sammen om et festlokale i et gammel vaktmesterlokale. Isteden for å gå på byen, kommer byen til Herslebs gate – og festene blir mange og lange. . .

– Min mor og søster var på bursdagsfesten, men politiet stoppet den rundt midnatt på grunn av naboklager. Da bestemte vi oss for å åpne vårt eget utested. Vi overtok lokalene til en gammel strippeklubb i Venstres Hus, fant møbler i containere og pusset opp på dugnad. Helge Braathen ble barsjef, forteller Utvik.

Jazid startet i det små og nærmest hemmelige i 1995, og den 29. juni 1996 sto politiet igjen på dørstokken til André Utvik. Mens Björk og drum’n’bass-artisten Goldie festet inne på Jazid, var køen utenfor så stor at trafikken ikke kom frem i Møllergata. Politiet lurte naturlig nok på hva som foregikk.

– Da var det deilig å kunne fortelle at vi hadde alle papirer og tillatelser i orden.

Etter Björk-besøket var Jazid Oslos heteste utested med fullt hus syv dager i uken. Det ble litt for hett for Venstre, som kastet Jazid ut av lokalene året etter.

– Jazid i Møllergata var som en stor og utvidet fest; en frikebule. Det var først da vi kom på plass i Pilestredet 17 at det ble skikkelig bra.

Men så skjer katastrofen: 1. juli 2000 mister Jazid skjenkebevillingen som et av 145 utesteder i Oslo. Årsaken var en formalitet, og etter ny søknad får Jazid ny bevilling for fire år like etter. Men skaden er skjedd.

– Det føltes som å stå i gapestokk. Mange gjester trodde vi hadde stengt. Selv om vi fikk ny bevilling nesten med en gang, var skaden skjedd. Den episoden var vår dødsdom.

Nå er dødskrampene over.

5 på Jazid: – Hvor skal du gå ut nå?

Sigurd «DJ Fresh» Hagen, Majorstuen.
– Godt spørsmål, og jeg vet ikke svaret. Jeg har spilt plater og gått ut på Jazid i syv år, og har sikkert vært på Jazid over 700 ganger til sammen. Jeg har ikke gått ut andre steder, og når stedet nå stenger, er jeg i trøbbel. I «deep shit».

Harald F., Marienlyst
Lang pause. . . – Jeg vet ikke om noe annet sted jeg kan tenke meg å gå, det blir nok mest flyttbare fester for meg fremover. Det aller beste jeg har opplevd på Jazid er drum’n’bassartisten Grooverider, men det virker som alle steder har sin tid. Jazids tid er omme, og det var moro så lenge det varte.

Bjørn Bergersen, Grünerløkka Lang pause. . .
– Jazids død faller sammen med endringer i mitt eget livsløp. Vi var en skikkelig bra gjeng som vanket på Jazid, men i de siste årene har jeg gått mindre her og mer på lokale kaféer der jeg bor. Jeg har hørt nok musikk, og setter nå mer pris på samtaler og rolige forhold.

Linda Furuseth Hansen, Grünerløkka.
– Det vet jeg faktisk ikke, jeg har aldri funnet meg et annet skikkelig bra utested – selv om Ny-Lon også er bra. Jeg har vanket her i to år, og det er trist at det er slutt. Hemmeligheten med Jazid var bra musikk samtidig som gjestene kunne være seg selv.

Ragnhild By, Trondheim.
– Jeg har gått på Jazid helt siden den lå i Møllergata. Jeg er ingen typisk house- eller technofan, men på Jazid kunne jeg danse, samtidig som jeg slapp snobberiet på Headon. Jeg liker best steder som Lorry og Justisen, men synes det er trist at jeg ikke har noe dansested lenger.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften 14. januar 2002.