T.O.K.: Verdens morsomste – og farligste – boyband

Torsdag 4. mars spiller T.O.K. fra Jamaica på Blå. Er de tilgitt for 2001s svært homofobiske «Chi-Chi Man», eller blir det demonstrasjoner?

Det ble protester og demonstrasjoner da Beenie Man og Buju Banton spilte i Oslo, mens T.O.K., Capleton, Sizzla, Assassin og andre med langt lengre rulleblad når det kommer til homofobiske låter fikk spille sine strålende konserter i hovedstaden i fred for protester.

Jeg var begeistret for den musikalske energien og oppfinnsomheten til «boybandet» T.O.K. fra første stund, men skal i etterpåklokskapens navn si at jeg ikke helt fikk med meg innholdet i kontroversielle «Chi-Chi Man». I ettertid står den fram som en av de mest grelle eksemplene på homofobien i moderne reggae, sammen med Buju Bantons «Boom Bye Bye», Assassins «Step Pon Dem» og Elephant Mans «Log On».

Til mitt forsvar satte jeg meg dypere inn i problematikken i årene som fulgte, og i morgen legger jeg ut min store 2003-sak om homofobien i dancehall. Du kan også lese mer om temaet her og her.

I 2007 skrev Beenie Man, Capleton, Buju Banton og Sizzla under Reggae Compassionate Act, men denne saken er langt fra ferdigskrevet. Dagens reggae er til en viss grad fortsatt i krise, og flere artister sliter: Capleton ble nylig nektet å spille på en festival i Oakland, mens det førte til protester da Buju Banton ble nominert til Grammy.

Over til mine T.O.K.-anmeldelser. De slapp tredjealbumet Our World i 2009.:

T.O.K.
My Crew, My Dawgs
VP Records/MNW 2001
5/6

Vil du vite hva som foregår i dagens reggae? Kjøp denne platen.
Når T.O.K. hiver seg på mikken, handler det stort sett om damer, dop og våpen, men musikalsk spiller kvartetten på et langt bredere register enn dagens klaustrofobiske gangstarap.

Sammen med gruppen Ward 21 ligger de fire vokalistene i T.O.K. nå helt i teten i popkampen i Jamaica, etter ni år bak mikrofonen. Debutalbumet viser hvorfor.

My Crew, My Dawgs mikser tøff toasting, reggae, r&b, hiphop og enkel pop. Det hele er så uimotståelig at vi ser gjennom fingrene at gutta tekstmessig står frem som en gjeng homofobe mannssjåvinister milevis unna rastafariverdiene.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

T.O.K.
Unknown Language
VP Records/Tuba 2005
5/6

Verdens morsomste boyband.
Før Sean Paul erobret reggaetronen i 2003 var T.O.K. nær toppen. De erobret dansegulvene med låter som “Money 2 Burn” og kontroversielle “Chi-Chi Man”, og sammen med Innocent Kru og Ward 21 sto de for en vellykket Jamaica-vri på boyband-formelen. T.O.K. er like deler r&b à la Boyz II Men, boyband à la *Nsync, dansbar hiphop, røff dancehall og karibisk pop.

Oppfølgeren til den flotte 2001-debuten My Crew, My Dawgs er en ny ”greatest hits”-pakke med kvartettens variasjoner over Jamaicas mest populære ”riddims”, og albumet er en fest fra start til mål.

“We work all day, party all night” går refrenget i “Everything’s Alright”, og T.O.K. tar seg utvilsomt av ”party”-delen av hverdagslivet på Jamaica. Festen roes bare ned av låter som ”Footprints” og ”Wah Gwan”, som er ektefølte hjertesukk over Kingstons voldelige sider. Men det er festing som er disse karenes hjertesak, og deres ustoppelige energi og fantasi får de fleste hiphopklubblåter til å fremstå som stivbente og sjenerte.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.