Homohets på dansegulvet

I anledning det kommende oslobesøket til dancehallgruppa T.O.K.: En reprise på min store 2003-sak om homofobien i moderne reggae.

Dancehall fra Jamaica ligger på topp fem på VGs single- og albumliste i form av Sean Paul, men sjangeren flommer samtidig over av drapstrusler mot homofile. Det er på tide å spørre hva vi kan gjøre med den ekstreme homofobien i moderne reggae.

(Les mer om temaet her.)

Konsertstedet Cosmopolite i Oslo, mars 2003: Dancehall-artisten og energibunten Red Rat fra Jamaica er i strålende humør når han synger ”step pon chi chi man”. Senere på kvelden synger kveldens hovedattraksjon, kvartetten T.O.K., endelig refrenget fra sin store slager ”Chi Chi Man”:

From dem a drink inna chi chi man bar
Blaze di fire mek we dun dem
Rat tat tat every chi chi man dem haffi get flat
Chi chi man fi dead and dat’s a fact
“Chi-Chi Man” av T.O.K.

Er du ikke inne i jamaicansk patois er dette nærmest uforståelig, men nå som moderne reggae – dancehall – er i ferd med å få sitt store internasjonale gjennombrudd innvies flere i sjargongen. Det finnes flere tolkninger av ”chi chi man”, men det er ingen tvil om at en betydning er ”homse” – som skjellsordet ”batty boy”.

T.O.K. synger med andre ord om å sette fyr på homsebarer og skyte homofile. Og de er langt fra alene, for homofobien har dype røtter i Jamaica.

– Jeg hadde ikke snøring på dette tidligere, men ble skremt da jeg ble orientert om hvor sterkt nedsettende enkelte dancehalltekster var i forhold til homofile. Og jeg synes det er urovekkende slike budskap presenteres på norske konsertscener,  sier Tore Holte Follestad, leder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).

Protest
I januar protesterte Follestad mot Blås konsert med reggaestjernen Beenie Man, og beskyldte ham for grov homohets. På ”Dawn” sang Beenie Man ”I am dreaming of a new Jamaica / Come to execute all the gays”, men på Blå holdt han seg unna hetsen med unntak av en forvirrende monolog om sitt forhold til homofile. Men Beenie Man var nødt til å lage en ”chi chi man”-sang for å beholde respekten hjemme.

– Beenie Man er en kortvokst og spelemmet dancehallartist i kontakt med sin feminine side, og dersom han ikke bestemt understreker at han ikke er homofil vil publikum i Jamaica gå ut fra at han er det. Før en fordømmer ”chi chi man”-fenomenet bør en ta seg en tur til Jamaica for å forsøke å forstå kulturen det springer ut fra, sier Jørgen Nordeng, rapper i Tungtvann og dancehallmisjonær som dj hver onsdag på osloklubben Livingroom.

Dancehallscenen er en av verdens tøffeste underholdningsbransjer, og har sterke bånd til både den ultramacho gatekulturen og den gammeltestamentlige rastafarireligionen på Jamaica. Det er som om Norges mest konservative kristne sekter hadde slått seg sammen i allianse med de tøffeste gateguttene i Oslo – men selv dette blir en vag sammenligning.

– En fersk artist må slå hardt og være tøff i kjeften for å oppnå respekt fra gangsterne på gata i Kingston, og det er her all dancehall har sitt grunnlag. Du slår du deg opp med fire typer låter; pum pum-låter, gun man-låter, burial-låter (Jamaicas parallell til hiphops battlelåter, journ.anm.) og anti-chi chi man-låter, sier Nordeng.

På norsk: Låter om fitte, pistoler, trusler og homohets. Når erkefiendene Beenie Man og Bounty Killer ryker i tottene på hverandre er det gjerne med beskyldninger om at motstanderen er homofil. Bounty Killer fikk høre det etter at han stilte opp i No Doubt-videoen ”Hey Baby” sammen med en halvnaken mann, men like etter ble Beenie Man avbildet sammen den amerikanske kjendistransvestitten RU Paul.

Bounty Killer lot ikke anledningen gå fra seg, og svarte med en hel sang spekket med hatske homobeskyldninger mot Beenie Man:

You meet the world leading drag queen
And you redeem with them, you’re intrigued with them
You feed with them, smoke weed with them
You’re in league with them
“Look Good” av Bounty Killer

Beenie Mans “chi chi man”-låter var i hovedsak selvforsvar, for når det kommer til andre stjerner som Bounty Killer, Elephant Man, Spragga Benz, T.O.K., og Capleton er han en engel.

Men dette handler om mer enn musikk; ved siste valg beskyldte opposisjonen statsminister P.J. Patterson for å være bifil, og han svarte med homofobe kommentarer for å renvaske seg. Homoseksuelle fra overklassen ignoreres og overses av venner og slektninger, mens fattige homofile trakasseres av både politi og vanlige borgere. Analsex er straffbart med opp til ti års fengsel, og ifølge Dagsavisen viste en spørreundersøkelse fra 2001 at 95,7 prosent av befolkningen synes det bør forbli ulovlig.

Musikk som dreper
Organisasjonen Jamaicans For Lesbians, All-Sexuals and Gays (JFLAG) mener det har vært rundt 50 mord relatert til seksuell legning siden 1982, og regner i tillegg med store mørketall. Homofile er blitt steinet til døde, hugget opp med macheter, slått ihjel med stokker, skutt, dynket i bensin og satt fyr på og jagd på sjøen. Situasjonen er så ille at tre homoseksuelle menn har fått innvilget asyl i Storbritannia og USA.

”Denne musikken selger i USA, men den dreper i Jamaica”, som Julius Powell i JFLAG har formulert det. Den offisielle homofobien er heller ikke begrenset til Jamaica; flere stater praktiserer sodomilover fra 1800-tallet og på Trinidad og Tobago har det siden 1999 vært ulovlig for homoseksuelle å reise inn i landet.

– Situasjonen for homofile i Jamaica er dyster, og de kan ikke leve i åpenhet som i Vest-Europa. I Vesten ser vi ofte med kritiske øyne på situasjonen for homofile i for eksempel arabiske land, mens vi regner med at situasjonen i en kristen, tidligere britisk koloni som Jamaica ikke er like ille, sier Follestad.

I Norge har dancehallartisten Sean Paul ligget på topp fem av VGs single- og albumliste i hele sommer, og selv om han ikke utmerker seg med homofobe tekster leder han an i sjangerens økte popularitet utenfor Jamaica. I Storbritannia endte det i protester og voldelige konfrontasjoner da Capleton, Elephant Man og T.O.K. ble nominert til den britiske musikkprisen Music of Black Origin (MOBO) i fjor.

Under ledelse av Peter Tatchell protesterte gruppen OutRage mot de tre artistenes homofobe tekster, men protestantene ble slått, sparket og spyttet på av unge britiske dancehall-fans under slagord som ”kill the batty boy” og ”kill chi chi men”.

– Dette var en av mine mest skremmende opplevelser i løpet av 30 års kamp for homofiles rettigheter. Vi ble truet på livet gjentatte ganger, og for første gang var jeg virkelig redd for å miste livet, sa Tatchell til The Guardian.

MOBO-prisen gikk til til Sean Paul, men bråket viser at ”chi chi man”-tekstene har påvirkningskraft utenfor Jamaica. Tatchell har utfordret musikkbransjen og stilte følgende spørsmål på nettstedet 356gay.com: “Dersom den homofile sangeren George Michael skrev en sang der han oppfordret til lynsjing av svarte, ville han da bli spilt på radioen og fått oppmerksomhet i musikkpressen? Jeg tror ikke det. Han ville blitt sparket ut av musikkbransjen og rettslig forfulgt for sine oppfordringer til rasisme og mord”.

Battyman fi dead
Please mark we word
Gimme tha Tech-9
Shoot dem like bird
“A Nuh Fi Wi Fault” av Elephant Man

Taushet fra miljøet
– En blir ikke særlig populær av å demonstrere før konserter på Blå eller Cosmopolite, men publikum og arrangører har et ansvar for hva de tilbyr og underholdes av. Det er mange venstreradikalere som liker dancehall, men å få dem i tale om homofobi-spørsmålet er veldig vanskelig. Skraper du på overflaten finner du gjennomsnittlig en homofob låt på hvert dancehallalbum, sier Reidar Engesbak, frilansjournalist i magasinet Blikk.

Engesbak konfronterte T.O.K. i Blikk-artikkelen ”Hets på hitlistene”, men svarene var unnvikende – og T.O.K. hevdet ”chi chi man” var en fellesbetegnelse for alt som er korrupt og umoralsk.

– Vi er fra middelklassen, hvilket betyr at vi er mer tolerante mennesker, men det er viktig å huske på at vi kommer fra et homofobisk samfunn. Vi kan ha forskjellige verdier og syn på hva som er riktig og galt, men noen ganger må man være enige om å være uenige, sa Bay-C i T.O.K. til Blikk.

– Homofobien i dancehall er sterkt knyttet til samfunnet og styresettet på Jamaica, men det samme gjelder det sterkt negative synet på oralsex og kvinners vanskelige posisjon. Jeg er ikke interessert i sensur eller syting, men vil stille spørsmål til arrangører, dj-er og plateselskap om de egentlig vet hva slags verdier de er med på å fremme. Jeg jobber på osloklubben Killyrego, og selv om vi spiller dancehall spiller vi overhodet ikke de homofobe låtene, sier Engesbak.

Jørgen Nordeng ønsker ikke ta noe oppgjør med homofobien i dancehallkulturen.

– Jeg velger å se på dette med ”eyes wide shut”. Dette ligger dypt i den jamaicanske folkesjelen, der homobeskyldninger er like vanlig som å kalle rappere falske i USA. Dessuten er dancehall veldig styrt av hva folk vil ha, og når ”chi chi man”-låtene selger bra er de umulige å unngå. Men det var faktisk mer homofobilåter tidlig på 90-tallet.

Stjerne snublet
Nå skal det i all rettferdighet sies at homofobien totalt sett bare er en mindre del av dancehall, og at eksemplene som trekkes frem og brukes mot artistene er de samme år etter år. Første gang dancehall slo gjennom internasjonalt, snublet sjangerens to største stjerner i homofobianklager basert på en enkelt sang.

The world is in trouble
Anytime Buju Banton come
Batty boy get up and run
Ah gunshot in a head man
Boom bye bye in a batty boy head
“Boom Bye Bye” av Buju Banton

Buju Banton skulle bli reggaens nye verdensstjerne tidlig på 90-tallet da “Boom Bye Bye” dukket opp for å hjemsøke ham. Kollegaen Shabba Ranks ble dratt med i dragsuget da han støttet Buju på britisk tv, og i USA slo homofile interessegrupper seg sammen og klarte å sabotere Buju Bantons tv-opptredener og radiospilling. Beenie Man møtte lignende problemer da Virgin Records i fjor prøvde å kjøre ham frem som verdensstjerne, paradoksalt nok i duett med Janet Jackson – et ikke så rent lite ikon for homoseksuelle.

Etter homsekontroversen ble Buju Banton glødende rastafarianer, og har i dag en sikker posisjon som en av reggaens største, originale og mest modne artister. Men i kjølvannet hans har en ny bølgende flammende sinte rastafari-artister, som Sizzla og Capleton, stått i spissen for kraftige verbale angrep på det de ser som sine fiender: Den katolske kirken, hvite og homofile.

– Det er ikke så mye jeg kan si i forhold til hva folk på Jamaica gjør for å uttrykke sin egen kultur, men det jeg kan si er at vi ikke må slippe disse meningene til på norske scener. Da legitimerer arrangørene deres sak, og støtter dem indirekte. En bør i det minste nekte artistene å uttrykke homofobe meninger eller få dem til å si noe om tekstene sine og ta avstand fra vold mot homofile. Det er mye Blå, Cosmopolite og Rockefeller kan gjøre i forhold til holdningsskapende arbeid rundt konsertene sine; hvis intet skjer er vi nødt til å anmelde både artisten og konsertstedet til politiet, avslutter Tore Holte Follestad i LLH.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.