Osloplater 1

Var «Osloplater» tidenes mest ekletiske musikkspalte? Døm selv, når jeg legger ut rubb og rake på bloggen i dagene som kommer.

Gjennom 1997 skrev jeg spalta «Osloplater» i gratisavisa Osloposten. Tanken var enkel: Være en god lokalavis, ved å fokusere omtalen på plater utgitt av musikere fra eller med base i Oslo. Dette viste seg raskt å være en ganske stor utgave, og klokelig nok valgte jeg ikke å bruke terningkast – da spennvidden og ambisjonsnivået på disse platene var enorme. Forbildet var nok Ivar Orvedals salige «Lydskvadronen»-spalte i Klassekampen, der han gjerne kunne ta for seg alt fra folkemusikk til svensk punk – i samme spalte.

Spalta ble satt igang på en tid da interessen for norsk musikk var på et ganske lavt nivå, men samtidig putret det bra i undergrunnen. Bare følg med, for her dukker kommende stjerner som BigBang, Turboneger og Gluecifer opp i spaltene. Etter hvert ble det litt slitsomt å drive både musikkjournalistikk og slektsgranskning, så fokuset skled etter hvert mer over i norske plater generelt. Flere anmeldere fikk jeg også etter hvert, noe som ga mer kompetente og subjektive anmeldelser og terningkast på alt fra samtidsmusikk til black metal.

Men her altså, første kapittel av «Osloplater» til glede og kjedsomhet.

Vinylplatene lever fortsatt godt i Oslo. På vinylsingler kan man finne fersk og spennende musikk fra lokale band, som man ikke finner i tradisjonelle platebutikker.

The White Birch:
Left Hand EP
The White Birch 1997

Denne gruppa var blant de som gjorde det skarpest på fjorårets Zoom-arrangement på klubben So What!, og kan nå oppleves hjemme i stua. Gruppa har samme navn som en plate med den notorisk depressive gruppa Codeine, og det er ikke akkurat snakk om munter musikk fra The White Birch. På sitt beste fungerer dysterheten og mollstemningen meget bra, men kan til tider skli ut i en slags deppe-utgave av 70-tallets prog-rock (låta «The Lecherous Coil»). «Left Hand Play» som er spilt inn i NRK, er platas høydepunkt med sin snikende uhygge og dystre lydeffekter.

Dette er en spennende plate, som kommer til å få noen runder på platespilleren. Motorpsycho i eksperimenterende og depressivt humør kan være en sammenligning, men jeg synes bandet står støtt på egne bein. Kan bli en spennende utvekst i norsk musikk, for de som liker sin musikk trist og dyster.

Origami Republika
KA: Terrarium EP
Siri Rekkårdz/Jazzassin Records 1997

Hard rock med enkelte teknologiske effekter kalles av en eller annen grunn «industriell». Denne doble vinylplaten fra kulturnettverket Origami Republika er langt fra hardrock, men langt mer industriell enn et band som Nine Inch Nails.

Musikken er repeterende, og minner mest av alt om maskiner som durer og går. Flere lyder vikles inn i hverandre, og skaper bilder av nådeløse maskiner som dunker, vugger, stamper, kollapser og går uten stans. Om plata skal spilles på 45 eller 33 omdreininger per minutt er jeg sannelig ikke sikker på, men jeg liker godt den maskinstemningen jeg får av 33-hastighet. Plata er gitt ut i kun 200 eksemplarer, og jeg innrømmer at dette er ganske så snevert. De fleste vil vel ikke kalle det musikk, men ved lytting settes unektelig min fantasi i sving. Og det er mer enn jeg kan si om mye annen musikk.

Drunk
Triggerfinger 7»
Against The Grain 1997

Drunk er et ferskt bandnavn, men folka i gruppa har lang fartstid i rockemiljøet i Oslo. På en fest i 1994 ble medlemmer fra band som Life…But How To Live It?, So Much Hate og Bøyen Beng til Drunk. Men først nå er de klare med sin første plate; en vinylsingel med tre låter. Med utgangspunkt i medlemmenes bakgrunn kunne man vente seg en dose med pønk/hardcore, men Drunk er mer sammensatt enn som så.

Åpningslåta «Stick Shift Manual» funker bra, med en veksling mellom hviskende stillhet og dynamiske gitarutblåsninger. Drunk kan være litt kompliserte og plata trenger noen gjennomlyttinger før den fester seg.  Jeg vrir meg ikke i ekstase, men synes absolutt gruppa har noe å bidra med.

Zuma
Inferior cd-s
Bjørk Audio 1997

En dose arrogant og dekadent techno-pop fra duoen Alexander Stenerud Mikalsen og Henrik Njaa, deres andre CD-singel etter debuten Fall With Me. «Inferior» blir noe treig, spesielt låter produksjonen ganske daff og umoderne. Dette gjør låta heller sidrumpa, og ingen av remix-versjonene klarer å gjøre noe spennende ut av melodien.

Foruten treig produksjon, er Zumas hovedproblem at de minner for mye om lignende band. Sammenligner man duoen med synth-popen til Pet Shop Boys, og spesielt Erasure, har ikke oslogutta mye særpreg å vise til.

Ole Staveteig
Mass
C+C Records 1997

Denne karen kjenner de fleste av oss best som gitarist på Lekter’n på Aker brygge. Med plata Mass har Ole Staveteig gitt ut sin andre plate med egenkomponert gitarmusikk. Teknikken Ole benytter seg av kalles «tap guitar». Han spiller på gitaren som på et piano, ved  å trykke på strengene med fingrene på begge hender. På den måten spiller han både bass-linjene, akkordene og melodien.

Mass er en avslappet dose musikk, kanskje vel avslappende i lengden. Musikken grenser mellom blues, jazz og klassisk og Staveteig har en spennende teknikk. På «Blue Blues» spiller han faktisk på to gitarer samtidig. Men interessen min holder seg ikke gjennom en hel plate, det blir for søvndyssende etter min smak.