Osloplater 2

Hva har Grethe Svensen, Wenche Myhre, Caledonia Jazzband, Päronsoda og Sternklang til felles? De ble alle anmeldt i samme utgave av «Osloplater».

Damene som leverer denne ukes plater har nok det felles at de alle blir litt for snille. Best er allikevel Grethe Svensen, selv om 24 hrs godt kunne våget mer.

Grethe Svensen
24 hrs
RCA/BMG 1997

Frøken Svensen har fått både pepper og ros for denne plata, og selv er jeg delt i min oppfatning. Er du ute etter nyskapende musikk, er det ikke stort å hente. Men for de som foretrekker lett pop og r&b, er ikke 24 hrs noen dårlig investering. Grethe har skrevet store deler av plata selv, og får solid komp av rytmeseksjonen i D’Sound.

Grethe har tydelig latt seg inspirere av amerikansk r&b, dette er hennes fornorsking av Toni Braxton og hennes samtidige souldivaer. Best er plata når den legger seg i denne gata, som i «Easiest To Stay» og «Spread Your Wings» (platas høydepunkt), samt den lette bossanovaen «Just Maybe».

Verst blir det når låtene legger seg nærmere opp mot Grethes gamle bedrifter i Oslo Gospel Choir. «Good Moments» er fæl, og skaper assosiasjoner til lørdagsunderholdning på NRK, flinkismusikere og annen styggedom. Platas ballader blir også for intetsigende, og ganske kjedelige.

24 hrs er en til tider vellykket lett popsoulplate, med en del skjønnhetsfeil. Neste gang håper jeg Grethe Svensen tør å ta langt flere sjanser og slippe seg mer løs. Plata er for trygg og lite eventyrlysten.

Wenche Myhre
Wenches beste 1960-1997
PolyGram 1997

Problemet med Wenche Myhre er at alle under 25 år kun har et forhold til henne som kjendis. Som plateartist har hun vel egentlig ikke satt noen store spor etter seg siden plata Vi lever fra 1983, som foruten tittellåta også rommet «66 år». Dette er en samleplate som samler sammen høydepunktene fra Wenches nesten 40 år lange karriere.

Her samles høydepunktene fra 13 år gamle Wenche i 1960 vant en talentkonkurranse på Chat Noir, fram til hennes 635. plateinnspilling,  «Lukk dine øyne», den eneste nye her. De mest kjente låtene er «Katta vår», «La meg være ung», «Det er slike ting som hender», «66 år» og «Vi lever».

1960-tallet var Wenches viktigste som plateartist, og musikken derfra er i dag ganske foreldet. Underholdningsmusikk skrevet av folk som Vidar Sandbeck og Arne Bendiksen, samt norske versjoner av låter fra Serge Gainsbourg og Burt Bacharach. Fra 70-tallet og framover er Wenche Myhre først og fremst entertainer, og det blir lenger mellom plateinnspillingene.

Denne plata er først og fremst for folk som har et forhold til Wenche Myhre, og dem er det mange av. En underholdende samleplate for fansen.

Hilde Heltberg
Blant konger og lus
24:00/Mega Records 1997

Oslojenta Hilde Heltberg har holdt på helt siden 1980 som låtskriver og artist, men har aldri slått skikkelig gjennom. Jeg tviler på at dette kommer til å skje med årets plate, til det er den for kjedelig og gammeldags.

Blant konger og lus er Hildes femte album, etter det engelskspråklige Girls Don’t fra 1989. Katalysator for den nye plata er Marius Müller, som fikk høre Hildes låter da hun spilte i gruppa Kvartetten sammen med blant andre Henning Kvitnes og Bill Booth. Müller har produsert og spiller på denne plata.

Hilde har skrevet de fleste av melodiene på plata. Låtene er ok de, spesielt er «Våryr gry» en fin sang, mens balladene er mer trauste. Mange av låtene legger seg et sted mellom deLillos og snill countryrock, men sangene er pakket så fryktelig kjedelig inn. Produksjonen er glatt og intetsigende, det hele minner mest om Melodi Grand Prix eller syntetisk og glatt 80-tallsrock.

Låtene hadde fortjent en langt mer rufsete innpakning enn den fjærlette «country light»-greia som dominerer. Gi Hildes låter og stemme en innpakning som minner mer om rufsete og slentrende country-rock som The Jayhawks eller Teenage Fanclub og jeg hadde blitt mer interessert. Slik det er nå blir jeg bare matt og kjeder meg. Dessverre.

Kari-Ann Grønsund/Johannes Eckhoff
Lillys butikk
Barneselskapet/Egmont Serieforlaget 1997

Musikk fra tv-serier satte dype spor etter seg i min barndom. Sangene fra serier som Skomakergata, Pelle Parafins bøljeband, Knudsen og Ludvigsen og Klabb og Babb er musikk jeg aldri kommer til å glemme. Slike opplevelser kommer aldri igjen, men kanskje dagens unger får lignende opplevelser av Lillys butikk.

Serien om butikken går på NRK hver søndag fram til 9. november, og denne plata samler elleve av de mest kjente sangene, knyttet sammen av små episoder fra tv-serien. Jeg er ikke akkurat i målgruppa, men savner mer frekk humor, noen onde skurker og et større persongalleri. Hadde jeg vært barn tror jeg at Lillys butikk ville blitt for snill og koselig, med lite sprut og action. Den gretne naboen fru Andersen blir aldri like ond som den forferdelige duoen Kåre Kommune og Audun Automat, som prøvde å fjerne øvingslokalet til Pelle Parafin.

Diverse artister
Igloo
dbut Records 1997

Plutselig svømmer det over av gode og spennende samleplater med moderne norsk techno og beslektede musikkformer. Dessverre trenger du en god porsjon flaks for å finne denne samleren, men får du tak i den kan den trygt plasseres ved siden av årets andre samleplatehøydare Det norske hus og Arctic Grooves.

Det vesle plateselskapet dbut fikk giganten Sony på nakken, og ble tvunget til å trekke tilbake alle kopiene av plata. Oasis’ «Wonderwall» ble nemlig brukt uten tillatelse i låta «Backwal2.xm» av en kar som kaller seg U4ia. Denne låta er blant de minst interessante på plata, i praksis kun noen drum’n’bass-rytmer lagt over den originale «Wonderwall».

Jeg håper dbut kan gi ut Igloo på nytt uten denne bagatellen, for her står godbitene tett. Mest spennende er El Sultaans «Luxor», en krysning av drum’n’bass med østlige toner. Annet snadder bidrar Blue Poets med (sløy hiphop), mens spennende og slepen drum’n’bass kommer fra Päronsoda (også kjent som Phileas Fog) og Percussion Force (alias Sternklang). Ikke alt er like bra, men godbitene er klart i overtall. Nok et tegn på at Oslo er i ferd med å få en usedvanlig vital scene for elektronisk musikk.

Caledonia Jazzband & Geoff Bull
Creole Nights
Hot Club Records/Musikkoperatørene 1997

Oslo har en ganske aktiv jazzscene, og en stor del av musikerne vier seg til forskjellige former for gla’jazz. Noe av dette dukker også opp på plate, og denne plata til Caledonia Jazzband er en fin samling tradlåter i nye innpakninger. Men la det være klart med en gang at særlig nyskapende er dette ikke, for eksempel starter plata med intet annet enn gjengangeren «When The Saints».

Med gjennom hele plata er den australske trompetisten Geoff Bull, som faktisk er i slekt med vår egen Ole Bull. Siden 1993 har Bull og Caledonia Jazzband spilt fast sammen under Oslo Jazzfestival, og Bull setter en viktig spiss på denne plata med sin trompet og sin vokal.

Caledonias fjerde plate vier seg fullt og helt til New Orleans-musikken, en musikkform som har mange tilhengere her hjemme. Personlig er jeg ikke den største fan av gla’jazz og New Orleans, men jeg må innrømme at plata er proppet med godt humør og tilbakelent spillestil som lett smitter over. Her er det full rulle med ragtime, rhythm’n’blues, boogie woogie, calypso med mer. Til tider kan det bli noe stivt, spesielt synes jeg «Trinity Calypso» ikke fungerer spesielt bra. Men ønsker man en dose norsk gla’jazz kan man trygt forsøke seg på Creole Nights.