Osloplater 5

Mangesidig techno fra Sternklang, rufsete rock fra S.U.A.N., visepop fra Krumspring (med Martin Revheim!) og en diger samleplate med mye rart fra mikroselskapet Apartment Records. Ingen skal påstå at musikklivet i Oslo er ensidig.

Sternklang
Freestylespacefunk
Beatservice Records/Voices Of Wonder 1997

Årets beste technoplate? Jeg skal ikke påstå at jeg er noen ekspert innen moderne dansemusikk, men Sternklangs ferske plate er i alle fall det mest spennende jeg har hørt fra Oslo på aldri så lenge når det gjelder alle former for musikk.

Sternklang er et enmannsprosjekt, og mannen bak er Rune Brøndbo. Han har bakgrunn fra diverse pop- og pønkband, men har i det siste brukt stadig mer tid hjemme. Brøndbo syntes det var mer spennende å eksperimentere med musikk på elektronisk utstyr, og jeg er i alle fall glad for at Rune ble mer stuegris. Freestylespacefunk er en liten triumf fordi, som tittelen hinter om, den beveger seg innenfor de fleste avarter innen moderne dansemusikk.

Hovedvekten ligger langt vekk fra dunkende standardtechno og kjedelig house. Sternklang tar inn over seg fusjonen mellom europeisk techno og amerikansk hiphop, som blant annet har kommet fra de britiske plateselskapene Ninja Tune og Mo’Wax. En blanding av sugende og rytmetung techno og utflippa instrumental hiphop er hovedbasisen til Sternklang. Nå man i tillegg blander inn store doser drum’n’bass og dub blir resultatet en allsidig og svært suggererende musikalsk gryte.

Glem The Prodigy, Daft Punk og Chemical Brothers for en stund. Sjekk heller ut hva som skjer her hjemme i Oslo. Sternklang har levert en technoskive av høy internasjonal standard.

S.U.A.N.
…Amusingly Simple
Ironic Recordings 1996

Tre gutter, opprinnelig fra Strømmen, med et litt for stort Dinosaur jr-kompleks. Debuten til gruppa er en fin samling rufsete rock med småsur sang, som dessverre ligger litt for tett opp til sine forbilder. Åpningslåta «Escape From Ironi» er som tatt rett ut fra Dinosaur Jrs høydepunkt Bug fra 1988. Bostongruppa Dinosaur Jr. var en av 80-tallets store amerikanske rockegrupper, med småsur sang og musikk, krydret med neilyoungske gitarutbrudd, i en litt slomsete musikalsk innpakning.

Svært sjarmerende, og arven lever for all del videre i dag hos grupper som Sebadoh, Pavement, Motorpsycho og etter hvert en lang rekke hjemlige band. S.U.A.N. har det rette lydbildet, ålreite sanger, passe småsur sang, men i lengden savner jeg litt originale vrier. Plata tar aldri helt av, og de virkelige godlåtene mangler. Personlig synes jeg det svinger bedre mot slutten, når popfoten blir satt mer i sving og bandet tar den litt mer ut. Det definitive høydepunktet er den støyende balladen «One Of These Days», som er en svært flott avslutning. …Amusingly Simple er en bra plate, men gutta sitter fortsatt litt i skyggen og er litt for ærbødige overfor sine forbilder.

Krumspring
«Laiv» fra Josefine
Krumspring 1997

Disse fem gutta har utspring på Blindern, og deres glade visepop har de framført på studentarrangementer, kafeer og puber i Oslo. Denne plata har de gitt ut sjæl, og den rommer fem låter fra en konsert på Josefine Viseklubb.

Enkelt sagt kan man beskrive gruppa som en krysning av deLillos (tekst) og Vamp (musikk): Sommerlige viser med humoristiske tekster. Det er spesielt to ting som gjør Krumspring underholdende.

Selv om plata åpner med et irriterende «na-na-na»-refreng, forsvinner irritasjonen da Pål Magnus Nordby får slippe til på piano. Pianoet og resten av det akustiske lydbildet får Krumspring til å heve seg over den store hopen av visepopband i dag.  Men i lengden blir musikken noe snill for min del, jeg føler at litt mer trøkk og pønkholdning overfor visene kunne blitt spennende.

Den andre styrken til Krumspring er tekstene, de er i den samme naive og nostalgiske tonen som deLillos, men med en mer direkte humor. I «Skolestilen» møter vi en familie på nippet til blodig krangel under pakkinga til sommerferien. Men så finner familien plutselig bestefar død på trappa. «Var pakkinga forgjeves? Alle snudde seg mot far / Han satt i bilen og tenkte, og var litt rar / Han sa: «Vi tar’n med oss og gravlegger’n i kveld / Slenger’n opp på henger’n, det blir ferie likevel» fortsetter visa.

Diverse artister
We’ll Sail Out Far…Maybe A Little Too Far…
Apartment Records 1997

Tre små og sære undergrunnsband fra Oslo får sjansen til å spre seg rundt i verden. Årsaken er denne samleplata fra det knøttlille selskapet Apartment Records, som holder hus i Oslo og Trondheim. Slowburn, GOM og Continental Fruit er oslobandene som menger seg med undergrunnsband fra Norge, USA, New Zealand, Japan, Belgia, Nederland og Sveits.

Denne noe smale samlingen breier seg utover to lekre vinylplater, og selv om det er en del rask her, er det også mye spennende. Viktigst er det nok at en slik plate sprer musikken godt i utlandet, for slik musikk er såpass sær at den aldri vil få noe stort publikum i ett enkelt land. Bandene her er svært lite kjente, med unntak av Thurston Moore (Sonic Youth) og Motorpsycho, som nok kan hjelpe som publikumsmagnet.

Musikalsk dreier det seg om en god del eksperimenterende instrumentalrock, i hovedsak gitarlyder og -ulyder, mikset med en rekke lydelementer. For meg blir den første plata noe slitsom i lengden, med sin hovedvekt på skrullinger som eksperimenter med lyd. Andre del av plata heller mer mot lo-fi, hvor gammeldagse sanger kommer litt mer i fokus. Selv om en mye av musikken her blir noe navlebeskuende og uinteressant i lengden, er det også en del å hente her. En variert samleplate, på godt og vondt.

Einar Steen-Nøkleberg
Grieg: Complete Piano Music vol. 1-14
Naxos/MD 1997

Uten av vi skal prøve å bedømme kvaliteten på denne utgivelsen, kan det jo nevnes at oslopianisten Einar Steen-Nøkleberg sine innspillinger av Edvard Griegs pianomusikk nå foreligger i en samlet utgave. Foruten dette er det fint mulig å få tak i hver plate i enkeltsalg. På disse 14 platene finner du alt Grieg komponerte for piano, fra hans begravelsesmarsj til minne om Rikard Nordraak til pianosonatene og pianokonsertene.

Anthony Bleed and the Love Orchestra
Out Of Control cd-s
Sharatima Records 1997

Selvfinansiert debutsingle fra dette helt ferske Sandvikabandet. Vi tøyer oslogrensa litt for å fange inn denne sjarmerende poplåta som jeg også har hørt på radio. Og dette er en låt som fortjener tid på eteren, selv om denne snubler litt. Men i bunn og grunn er det en liten godlåt som fester seg i hjernebarken. Snus den opp og hør selv.