Kategorier
Musikk

Osloplater 6

Både When og Ketil Bjørnstad griper fatt i gammel kunst på sine ferske plater. Men der When skaper noe nytt og spennende av Peer Gynt blir herr Bjørnstad altfor andektig i sin behandling av norske etterkrigsdiktere.

When
Gynt
Tatra Productions 1997

When er et enmannsprosjekt bestående av Lars Pedersen, tidligere kjent fra gruppa Holy Toy.  Med Gynt røsker han solid opp i nasjonalhelligdommene Edvard Grieg og Henrik Ibsen. Ved hjelp av sampler, stemme, slagverk og diverse instrumenter omformer Pedersen musikken og teksten fra Peer Gynt til et skremmende og nyskapende lydpuslespill. Sjøsyke strykere gnisser over fordreide tekstlinjer fra skuespillet, mens skakke rytmer dundrer kraftig det ene øyeblikket for så å forsvinne helt.

Omslaget viser et nasjonalromantisk maleri tilgriset av hvite flekker, nærmest graffiti. For mange vil nok Gynt være nettopp det, en tilgrising av vår nasjonalromantiske kulturhistorie. Jeg mener det er et meget spennende verk som står fjellstøtt på egne ben, og en påminner om den brutale kraften som faktisk finnes i Ibsens skuespill og Griegs musikk. Hadde enda flere vært like vågale og frekke som Lars Pedersen i behandlingen av norske kunstskatter.

Ketil Bjørnstad m.fl.
Reisetid
Grappa Musikkforlag 1997

Like vågal som When er ikke Ketil Bjørnstad med sitt seneste musikkprosjekt. Sammenlignet med Gynt er Reisetid gruelig kjedelig og intetsigende. Bjørnstad har satt musikk til dikt fra folk som Stein Mehren, Rolf Jacobsen og Cindy Haug, mens Kjetil Saunes, Eldbjørg Raknes, Petronella Barker og Henrik Mestad leser og synger. Dessverre er prosjektet utført med for mye respekt og ærbødighet.

Til tider fungerer det. «Midt på natten» er en fin vise, og opplesningen av Rolf Jacobsens «Fasten your seatbelts» og dikt av Cindy Haug er itonesatt på en spennende måte. På sitt beste skaper Bjørnstad minimal musikk med uhyggelige undertoner og setter teksten inn i en fruktbar sammenheng. Totalt blir det for lite uhygge, og for snilt og pusete etter min smak.

Bjørnstad pludrer på pianoet og rødvinstemningen blir kvelende. Musikken tilfører ikke diktene noe, snarere frarøves de sin opprørende kraft. Hadde enda flere av diktene her fått innpakning med skarpe pigger, slik at man hadde rykket litt til.

deLillos
Stakkars
Sonet/PolyGram 1997

deLillos‘ åttende studioplate er bedre enn Sent og tidlig, som var forbausende anonym, men når ikke opp mot tidligere høydepunkt som Suser avgårde, Hjernen er alene eller Neste sommer.

Plata er ganske lavmælt og forsiktig, men problemet er først og fremst mangelen på de umiddelbare kanonlåtene gruppa kan varte opp med. Godbiter finnes, som den ruvende «Psykopat», nærmest «Kokken Tor» – del 2. Den blir hevet av gnistrende dobbeltsang av larsene Stenberg og Beckstrøm, og deLillos høres mer enn noensinne ut som Neil Young med et buldrende Crazy Horse i bakgrunnen. Lars Beckstrøm disker også opp med «Tre», og fortsetter oppturen etter årets fine soloplate Lykkens kalosjer. En grei deLillos-plate, men ikke så mye mer.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..