Osloplater 9

Det skal handle om blues. Først og fremst om Vidar Busk, som har levert den mest solide norske bluesplata på aldri så lenge. Mulens Portland Combo, derimot, leverer tradisjonell flinkisblues uten snert og vidd. Autopulver, Backstreet Girls og BigBang dukker også opp.

Vidar Busk & His True Believers
Stompin’ Our Feet With Joy
Blue Mood Records/Amigo 1997

27 år gammel er han, mannen som beviser at norsk blues i høyeste grad er noe å samle på. 16 år gammel dro han til Florida og turnerte sammen med den amerikanske artisten Rock Bottom. Vidar måtte tegne en på seg en bart, for at han skulle se gammel nok ut til å spille på klubbene.

Ti år etter cd-debuterer Busk med et fyrverkeri av en plate. Sammen med de yngre musikerne Arne Rasmussen (munnspill), Martin Windstad (trommer) og den noe eldre Rune Endal (bass) har Vidar laget en fresende og fengende festplate.

Suksess skyldes først og fremst platas røffe og uvørne stil; et rufsete og skakt lydbilde skaper skikkelig live-stemning. Framfor alt høres dette direkte og ærlig ut, selv en eks-bluesfan som meg selv, får godfoten.

Låtmaterialet er variert; fra reine boogielåter til gode bluesballader. Og heldigvis er musikerne mer opptatt av groove og rytme enn å briljere med solopartier og «flinkiseri». Vidar Busk har holdningen, stilen og talentet som skaper en stjerne, nesten en moderne norsk Elvis. Arne Rasmussen briljerer på munnspill, og tankene går til The Fabulous Thunderbirds på sitt beste.

Mulens Portland Combo
Mulen Live
Tylden & Co. 1997

Mens Vidar Busks plate formelig oser av livestemning, på tross av at den er spilt inn i studio, høres denne liveplata langt mer steril og glatt ut. Trommeslager Rolf «Mulen» Karlsen fra Slemmestad har holdt det gående siden 1981, og har for sin tredje plate fått med seg en imponerende liste musikere: Nissa Nyberget, Vidar Busk, Sigurd Køhn, Carsten Loly, Lasse Hafreager med flere.

Men der Vidar Busk er levende og nyskapende, blir dette for stivt, lite originalt og «flinkt». Lyden er forbausende tam og pinglete til liveinnspilling å være, med lite trøkk, høflige blåsere og lange gitarsoloer. Musikken eier ikke den «sjel» som Vidar Busk tilfører musikken sin. Mange flinke musikere, men mer spennende for utøverne enn lytteren. Mens Busk svinger, røsker tak i deg og beveger deg, blir dette heller kjedelig og intetsigende i forhold.

Autopulver
F-words
Panser Records/Norske Gram 1997

Disse gutta spiller definitivt ikke blues, men satser på skurrende rock, et sted mellom amerikansk grunge og engelsk britpop. Låta «Frisbee» ble en liten slager på P3, og det er ikke så rart. På sitt beste kombinerer Autopulver søte melodier med elektrisk støy og tøffe rytmer. Åpningslåta «Funfair» er også en liten perle, som kombinerer vare partier med kraftige gitarutblåsninger, på samme måte som Smashing Pumpkins kan gjøre det.

Den amerikanske bølgen av band på 90-tallet (Nirvana, Red Hot Chili Peppers) er klare referanser, og til tider savnes et Autopulver-særpreg sårt. Gutta stamper også i motbakke i rolige låter som «Flu» og «F-word», som låter heller sidrumpa. Autopulver har definitivt best grep på de kjappere poplåtene, som dessverre er i mindretall. Litt snille blir gutta også i lengden for min smak, mer bråk og en mer fandenivoldsk vokal hadde gjort seg. Til tider virker det som om gutta har et sterkt stadion- og lighterønske.

Noen vil kanskje hevde at Autopulver er litt sent ute med sine søtstrenge gitarmusikk, og de kan ha rett. Men de som fortsatt liker en dose gitarstøy kombinert med popsans kan trygt sjekke Autopulver nærmere ut.

Big Bang
How Do You Do? 7»
Grandsport Records 1997

Lovende osloband med relativ fersk vinylsingel (før sommerferien). BigBang er en krafttrio, som sist viste seg fordelaktig fram som oppvarmere for popguruen Alex Chilton på HeadOn. Låtene på denne plata er ikke det skarpeste gruppa har levert, men på sitt beste er gutta en heftig kombinasjon av kjapp poppønk og amerikansk rock, som Urge Overkill.

På sitt verste er gutta et boogieband i forkledning. Jeg synes ikke BigBang viser seg fram fra sin beste side på denne plate, selv om låtene er bra nok de. Håper på bedre ting neste gang!

Backstreet Girls
Monster In My Cadillac 7»

Hit Me! Records 1997

Oslos virkelige rock’n’roll-veteraner rører på seg igjen med denne comebacksingelen. Backstreet Girls bryr seg lite om at de siden sist er blitt fullstendig overskygget av Backstreet Boys, men turer på som tidligere. Ære være dem for det: Tett, småharry og riffbasert rock i ånden etter The Stooges blir vi ikke så fort lei av.

«Monster In My Cadillac» låter bra, selv om den ikke helt blåser meg av banen. Låt nummer to «Loaded» har tøffere lyd, men dårligere melodi. Men velkommen tilbake, forhåpentligvis hører vi mer fra dere.

2 kommentar

  1. […] Vidar Busk var tegneseriefigur i sin daværende kjæreste Hilde Marstranders strek på sine første plater, og vi må heller ikke glemme gruppa LYD, alias gutta i Black Debbath (som står fram som et norsk Manowar i Kim Holms strek på sitt nyeste album). LYD ga ut en hel rockeopera om Familien Ost i samarbeid med tegnere fra Jippi Forlag, og ble videre hovedpersoner i to egne hefter. Glem heller ikke Rex Rudi, som både er et band og en tegneserie. […]

  2. […] Vidar Busks debutplate formelig oser av livestemning, på tross av at den er spilt inn i studio, høres denne liveplata […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: