Eivind Buene: Med rom for improvisasjon

Med Enmannsorkester debuterer komponist Eivind Buene som romanforfatter. Dette intervjuet stammer fra 2002, da han cd-debuterte med albumet Objects of Desire.

Eivind Buene ble huskomponist for Oslo Sinfonietta da han var 25 år gammel. Tre år senere (i 2002)  innfrir han tilliten med en hel cd med egne verk.

– Huskomponist, eller ”artist in residence”, er vanlig i symfoniorkestre i utlandet, men her hjemme er det ganske nytt. Selv om Oslo Sinfonietta hadde hørt noen av tingene mine før, var det klart de tok en stor sjanse da de ga meg tillit i så ung alder, mimrer Eivind Buene.

Sammen med Cikada er Oslo Sinfonietta Norges ledende samtidsmusikkensemble, og Buene fikk fullstendig frie tøyler de to årene han var huskomponist.

Ensemblets trøkk
Albumet Objects of Desire er frukten av Buenes år med  Oslo Sinfonietta, og gjør ham til den første av sin generasjon samtidskomponister med eget album. Til sammen 43 musikere deltar på plata.

– Det oppstår så mye energi i musikk skrevet for store ensembler. Jeg får et veldig kick når så mange spiller noe jeg har skrevet og tolker det på sin måte. Men det jeg liker aller best er å jobbe tett med en solist, og kombinere med trøkket fra ensemblet.

Denne innstillingen høres tydelig i tittelverket, der Buene tar deg med inn i en musikalsk verden der rytmer, klanger og instrumentering støtt tar interessante og overraskende vendinger. Samtidig gis det rom for jazzmusikeren Christian Wallumrøds improviseringer på et Fender Rhodes elpiano, et instrument som ikke akkurat er typisk for samtidsmusikk.

– Jeg har kjent Christian i mange år og vi snakker ofte om musikk. Etter hvert fant vi ut at vi har de samme musikalske ideene, vi brukte bare forskjellige navn fordi jeg har bakgrunn i komposisjon og han i improvisasjon. Det ferdige verket betegnes av glidende overganger mellom det improviserte og det komponerte.

I verket ”Deaths and Entrances” griper Buene fatt i form, rytme, melodi og harmoni i en fem sekunder lang Arnold Schoenberg-takt.

– I komposisjon kalles dette sitater, men arbeidsformen er den samme som når popartister bruker samplinger. Tradisjonen er kjempegammel; Busoni skrev verk basert på Liszt, som igjen hadde sitert Paganini. Dette skjer fortsatt i dag, og komponistene søker ikke om tillatelse – det anses som en ære å bli ”samplet” på dette viset. Du får ikke advokater etter deg.

Poplivet
Samtidsmiljøet har de siste 40 årene vært preget av en stadig krangel mellom nyromantikere og modernister (samtidsmusikkens svar på kunstlivets figurativ/nonfigurativ-debatt). Dette er nå et tilbakelagt stadium, håper Buene, men fortsatt sliter samtidsmusikken med oppmerksomheten. Der sjangersprengende band som Tortoise, Jaga Jazzist, Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft nyter godt av musikksjangrenes fall, framstå samtidsmusikk fortsatt som ganske utilgjengelig for mange.

– Jeg tror det har med rytmer å gjøre. Selv om Jaga og Tortoise har frigjort seg klanglig og melodisk fra gamle regler og konvensjoner, er det rytmiske fortsatt lett gjenkjennelig. Men i improvisasjon og samtidsmusikk jobber en med helt andre og mindre umiddelbare former for rytmikk.

– Så samtidsmusikkens problem er at en ikke kan trampe takten?

– Det er svært enkelt sagt, men det er noe i det. Du ser jo for eksempel at amerikansk minimalisme, som er relativt populær til samtidsmusikk å være, har en puls som du kjenner igjen fra techno. Musikkformen er en slags form for pre-techno, der den samme suggererende ideen ligger bak.

– Hvor blir det av brobyggerne som kan få samtidsmusikken ut til folk?

– Jeg tror mange er for opptatt av å forstå musikken de hører, isteden for bare å høre etter og ta det som en opplevelse. Det viktigste for å spre interessen er å få flere spillesteder der forskjellige musikkformer kan møtes, slik som Blå og nye Parkteatret. Så får en heller gi slipp på kravet om total stillhet i salen.

Men Objects of Desire er faktisk ikke Buenes første album, for i 1998 ga gruppa Squid – med Buene på gitar – ut Super. Bandet opererte i et jazza funkpopland ikke så langt unna D’Sound, og selv om albumet ikke ble noen salgssuksess har bandets medlemmer satt spor etter seg. Vokalist Solveig Slettahjell er fremadstormende jazzvokalist og rytmeseksjonen spiller i rockebandet Span – med kontrakt på multinasjonale Universal. Og keyboardist Ronny Janssen? Han arbeider i popstudioet Waterfall, og har produsert en låt for Kylie Minogue.

– Jeg har faktisk ikke lyst til å legge popkarrieren helt på hylla. Å drive med forskjellige ting er vitaliserende for komponistrollen, og det er ikke umulig du også vil se meg som låtskriver, sier Buene, som også er løst knyttet til Waterfall.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 25. august 2002.

2 kommentar

  1. […] Oslo Sinfonietta: Eivind Buene – Objects of Desire: […]

  2. […] på 20 minutter. Maja Ratkje spiller konsert med Spunk 16. september. Les mitt intervju med Buene her og Ratkje […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: