Rutetid: Blødmer med god strek

Det var ikke nok med Pondus. Plutselig har Frode Øverli to månedshefter. Rutetid er viet vitsetegningen, og er et blad som kneler ved Gary Larsons alter. I den anledning: Mine Rutetid-anmeldelser.

Frode Øverli
Rutetid 1
Bladkompaniet 2003
4/6

Frode Øverli er en langt bedre tegner enn Gary Larson, men når det kommer til vitsetegninger er han fortsatt langt unna mesterens absurde fantasi og skrudde humor.

På omslaget sitter Frode Øverli og tegner Pondus med begge armer, mens venstre fot pønsker ut en ny Rutetid. Men Øverlis vitsetegninger er ikke venstrefotsarbeid, for han legger like mye kjærlighet og omtanke ned i de elegante og innholdsrike tegningene. Og Rutetid er da også solgt til et titalls aviser og blader i Norge, Sverige, Island og USA allerede.

På sitt beste tangerer vitsene den røffe humoren i Pondus, men litt for ofte ender det i blødmer, klisjeer og plattheter. Fotballspillere som bokstavelig talt legger skoene på hyllen, en stek som må hvile (i sengen) og elefanter i glassbutikker. Øverli ville tjent på å videreføre gode ideer som ”how to be an asshole” og ”siste dag på jobben”.

Streken redder Rutetid, og med tiden klarer nok Øverli å unngå de verste blødmene, men enn så lenge byr Knut A.G. Hauges Mille i Larsons gale verden på langt mer original humor.

Frode Øverli
Rutetid 2
Schibsted Forlagene
3/6

Litt morsomt, men mest platt, billig og reaksjonært.
Frode Øverli har revolusjonert den norske avisstripen, men det andre Rutetid-albumet viser at han fortsatt ikke mestrer vitsetegningens kunst. Det er godt tegnet, men sjeldent særlig morsomt.

Som de fleste nordmenn innen sjangeren sliter Øverli i skyggen av Gary Larson, og vi må tilbake til Knut Nærums tegninger i musikkavisen Nye Takter på 1980-tallet eller Flis’ Uheldige yrkesvalg for dyslektikere i nedlagte Gorilla for å finne noe virkelig originalt.

Øverli lokker ofte frem humringen, men like ofte flyter vitsene på bløt ordspillhumor, billige poenger og ganske reaksjonære utfall mot blondiner, kunstnere, metal, trekkspill og hiphop. Når disse poengene filtreres gjennom Jokke og Pondus, gjør de like mye narr av avsender som mottager, men i Rutetid er det Øverli selv som ofte står frem som gretten gubbe.

Frode Øverli
Rutetid
Egmont Serieforlaget 2007
4/6

Bløtere enn den norske sommeren.
Forlaget selger inn årets samling av Frode Øverlis vitsetegninger som hans «sykeste og skjeiveste innfall», som helt ufiltrert slipper løs fordi Pondus-produksjonspresset ikke gir ham tid til å la en eneste idé stå ubrukt.

Rutetid er et soleklart overskuddsprosjekt, men det er nok nærmere sannheten å si at dette er vitsene som er for bløte til å brukes i Pondus. Etter 46 sider med øde øy-vitser, hiphopparodier, idiotiske fotball- og golfspillere og ordspillblødmer om intimkonserter, oppvaskmøter, VM i desorientering og Luftwaffel (en diger nazi-vaffel som brukes for å bombe England under andre verdenskrig) er det ikke annet å gjøre enn å sukke tungt, riste på hodet og trekke på smilebåndet i smug.

Øverli er en av Norges morsomste menn, men her strekker han strikken langt i forhold til hva han kan tillate seg av bløt humor – men det er nok også poenget. Rutetid er en sikkerhetsventil som redder Pondus unna ordspill- og blødmehelvete, og det som redder prosjektet er at Øverli på ingen måte tegner med venstrehånden. Rutetid må være en av verdens best tegnede vitseruter.