Kent: Stadionmelankoliens mestere

Jeg er ingen blodfan av Kent, men har alltid hatt litt sansen for dem – siden jeg snublet over andrealbumet Verkligen i brukthylla på Ringstrøm i 1996. I kveld spiller de i Oslo Spektrum, og her er min eneste anmeldelse av svenskene.

Kent
Du & jag döden
RCA/SonyBMG 2005
4/6

Mørke, magi og melankoli fra Kent, men noe forutsigbart.
Det er gått ti år siden Kent dukket opp som et svensk Radiohead, og etter at Vapen & Ammunition solgte en halv million er svenskene nå et av Nordens største rockeband.

De beskriver selv Du & jag döden som ”sjukt deppigt”, og uttalelsene og det svartmalte omslaget (en parodi på Bergmans ”Det syvende seglet”) gir inntrykk av et band som vil riste av seg noen ferske fans for å gå tilbake til sine musikalske røtter.

Men deres sjette album stikker seg ikke voldsomt ut i Kent-katalogen, selv om inspirasjonen fra det mørke 80-tallet er tilbake med full kraft (tenk The Cure, U2, The Mission og Depeche Mode). Albumet toner ut med den potensielle allsangvinneren ”vi ska alla en gång dö”, men Jocke Berg når ikke noen særligere dypere innsikt til Døden enn dette.

Du & jag döden handler mer om melankolske barndomsminner, angst og ensomhet, og er et stykke fra det svartkledde og bekmørke mesterverket Kent har lovet oss. Selv om det er nok et solid – om enn forutsigbart – album fra stadionmelankoliens mestere.

Les også om da Thåström spilte Kent av banen på Kalas-turneen i 2002 her.