Saksofonen er kanskje det mest kontroversielle instrumentet i populærmusikken. Og intet splitter folk mer enn saksofonpop fra 1980-tallet. Her er et knippe høydepunkter og forbrytelser mot menneskeheten.
Var det Bill Clinton som drepte saksofonen i popmusikken på 90-tallet? FOTO: SMITHSONIAN INSTITUTION
For flere år siden prøvde jeg å diskutere saksofon i rock med Kristopher Schau. Han hadde bastant uttalt at all rock med saksofon var djevelens verk, og skapunk især, men jeg prøvde å komme opp med noen eksempler på det motsatte. Bruce Springsteen og Rocket From The Crypt ble avvist, men så trodde jeg at jeg hadde funnet trumfkortet: Fun House av The Stooges. Kristopher kunne vel ikke nekte for at det er en råtøff plate, selv med heftige doser saks fra Steve MacKay. Jo, det var en fet plate, måtte Kristopher innrømme. Men han ga seg ikke:
– Men tenk så bra den hadde vært uten saksofon!!
Debatten var ferdig, men dukket opp igjen i denne sendingen av Thomas Seltzers Trygdekontoret, der Knut Schreiner har en lang og rørende forsvarstale for saksofonen. Men over til musikken. Fun fact: Saksofonsoloer dukker som regel opp to og et halvt minutt ute i låta.
Sade: Smooth Operator
Cameo: Candy
Phil Collins: If Leaving Me is Easy
James Brown: Living in America
Fear: New York’s Alright If You Like Saxophones
Clarence Clemons & Jackson Browne: You’re a Friend of Mine
George Harrison: Got My Mind Set on You
Huey Lewis & the News: Back in Time
Wang Chung: Dance Hall Days
Tina Turner: Simply the Best
Og til slutt: Her tar Bobby Brown knekken på både saksofonen og synthgitaren i samme låt. «My Prerogative» er jo dritfet, men den gjorde det også umulig å bruke saksofon i flere år. Synthgitaren overlevde aldri.
Bonus: Hva med litt japansk ekstrem-metal med kvinnelig vokalist/saksofonist? Ikke? Spol fram til 5:25.
Øyvind Holen 
5 svar på “Saksofon på 80-tallet: Djevelsk eller himmelsk?”
Tenk så bra Clarence Clemons ville vært uten saksofon!
New York Times er uenig. “Big Man is mostly a collection of noisy honks and squeaks, though, a lightweight book that never settles into a groove.»
Bra oversikt over et viktig tema. Synes dog du glemmer to monsterlåter som nok ville kjempa helt i toppen på min liste. Jeg syner deg og høyner med T’Paus «China in your hand» (2,27) http://www.youtube.com/watch?v=PSh6SQd8UrI og Gerry Raffertys «Baker Street» (0.25(!)) http://www.youtube.com/watch?v=EgbGaYTkkPU Tallene i parentes viser når saxen gjør seg gjeldende.
T’Pau hadde jeg glemt i farta, men Gerry Rafferty prøvde jeg å få med. Men youtube-videoen jeg fant lot seg ikke lime inn på bloggen. «Embedding disabled by request», som det heter.
[…] påvirket av svart musikk som John Coltrane og James Brown, og bandet hadde nå fått med seg saksofonist Steven MacKay som assosiert medlem. Det var flere eventyrlystne skritt fram i forhold til den […]